Tannhäuser

 Tannhäuser og sangerkrigen i Wartburg

- Av alt bråk man kjenner til, er opera det dyreste! (Molière)

 
Av Alexander Meier-Dörzenbach

Tre uker før han døde, er Richard Wagner sitert i sin kones dagbok: "Jeg skylder fortsatt verden en Tannhäuser!" Helt siden den moderat vellykkede premieren i Dresden i 1845, okkuperte den romantiske operaen Tannhäuser Wagners sinn. Den parisiske versjonen fra 1861 og Wiens tilpasning i 1875 ble bare forsøk på å finne en bestemt form for dramaet. Dermed er operaen fortsatt et fragmentert lappeteppe, et splintret visjon om romantisk opera, og fortsetter å vise avgrunnen mellom virkelighet og kunst.

Wagner er alltid opptatt av gjennomføringen av forløsningen i egne verker, forløsning ikke bare for karakterene i stykket, men også forløsningen av selve stykket. Høydepunket er å finne i hans siste opera Parsifal som han har kalt en Bühnenweihfestspiel - en unik formell konstruksjon. Tannhäuser imidlertid, er innkorporert i den romantiske operaformen og stiller dermed spørsmål til sjangeren selv på sin progressive vei mot modernitet, og tangerer også de illusjoner vi liker å kalle virkeligheten.

Regissør Stefan Herheim og hans team, scenograf og kostymedesigner Heike Scheele, dramaturg Alexander Meier-Dörzenbach besøkte Den Norske Opera med Julius Cæsar i 2005 og 2007. Deres største internasjonale suksess var iscenesettelsen av Parsifal på Festspiele i Bayreuth i 2008, men de har også samarbeidet om den berømte Lohengrin ved Staatsoper Berlin og Rheingold i Riga/ Festspillene i Bergen. I forhold til kronologien er Wagners Tannhäuser den første av disse operaene, men alle komponistens estetiske og etiske spørsmål finnes i dette verket. I form av desperasjon, er det ingen andre operaer som presenterer mannen, revet mellom ulike verdener, og så ute av stand til å forene dem, så rørende som det Tannhäuser gjør.

Over 150 år etter den skandaløse parisiske premieren, som engasjerte den beryktede, men innflytelsesrike Jockey Club så voldsomt at Wagner trakk sitt partitur etter bare tre forestillinger, presenterer Nasjonaloperaen denne versjonen for aller første gang.
På mange måter ble Tannhäuser i Paris et startskudd for modernismen, og forfattere som Baudelaire, malere som Fantin-Latour og Cézanne forstod umiddelbart dramatikken i at en kunstnerisk sjel satt på tiltalebenken i en musikalsk rettsak.

Det er derfor ikke overraskende at man i et av estetikkenes hovedverk, Oscar Wildes The Picture of Dorian Gray, finner en referanse til Tannhäuser. "Dorian Gray ... følte en merkelig glede i tanken på at kunsten, som naturen har sine monstre, ting av bestialsk form og med heslige stemmer ... Han brukte å sitte i boksen sin på operaen ... lyttet i ren fornøyelse til Tannhäuser også i opptakten til det store kunstverket som opptakt til sin egen sjels tragedie".

Operaen Tannhäuser presenterer ikke bare den smertelige deling av kropp og ånd, men setter sin egen eksistens i tvil og forstørrer individuelle problemer til å bli sosio-politisk problemer som handler om å finne rom for opera, noe som er enda mer relevant i Norge etter den arkitektoniske utformingen av Operaen i Bjørvika. Tross alt er kunsten det som må bli virkelig, og ikke det virkeligheten allerede er.

Les handlingen i Tannhäuser

Tannhäuser:

Gary Lehman (6/3, 10/3, 15/3, 18/3, 21/3, 24/3, 27/3)
Scott MacAllister (8/3, 12/3)
Elisabeth:
Elisabet Strid (6/3, 10/3, 15/3, 18/3, 21/3, 24/3)
Itziar M. Galdos (8/3, 12/3, 27/3)
Venus:
Judit Németh (6/3, 10/3, 15/3, 18/3, 21/3, 24/3)
Tuija Knihtilä (8/3, 12/3, 27/3)
Hermann, landgreve av Thüringen:
Magne Fremmerlid (6/3, 10/3, 15/3, 18/3, 21/3, 24/3)
Carsten Stabell (8/3, 12/3, 27/3)
Wolfram von Eschenbach: 
Geert Smits (6/3, 10/3, 15/3, 18/3, 21/3, 24/3)
Michael Nagy (8/3, 12/3, 27/3)
Walther von der Vogelweide: Kjell Magnus Sandve
Biterolf: Ketil Hugaas
Heinrich: Svein Erik Sagbråten

Reinmar von Zweter:
Eirik Roland Egeberg-Jensen
Øystein Skre (18/3)
En gjetergutt: Amelie Aldenheim