Hopp til hovedinnhold
Handlekurv Min side

Onegin

Ferdigspilt
 Melissa Hough og Ricardo Castellanos danser hovedrollene som Tatjana og Onegin Melissa Hough og Ricardo Castellanos / Foto: Erik Berg

Klassisk mesterverk i ny drakt

Nasjonalballetten danser Pusjkins roman om kjærligheten som glapp – nå får den nye versjonen av Onegin møte et fysisk publikum for første gang.

«For en ballett dette er, og for noen dansere. Nasjonalballettens Onegin i ny drakt viser klassikernes eksistensberettigelse, og det er godt å vite at denne kommer til å bli vist igjen – også etter korona», skrev Aftenposten da vi viste John Crankos suksess-ballett digitalt i fjor – med nye kulisser og kostymer.

Nå er tiden inne: Endelig inviterer vi til publikumspremiere på Onegin i Operaen!

Ham hun aldri fikk

Balletten heter Onegin, men det er Tatjanas historie vi følger. Hun så ham og ble intenst forelsket, mens han bare så en naiv ungjente. 16 år senere er hun gift – og han ser henne for den hun er. Da er det for sent.

Aleksandr Pusjkin beskrev et overfladisk sosietetsliv i St. Petersburg på 1820-tallet – og et kjærlighetens dilemma: Hva gjør du når du er gift og han du aldri fikk, banker på døra?

Onegin er forestillingen om livet og kjærligheten som aldri ble, levendegjort i duetter som tar pusten fra oss.

Legendarisk ballett i ny drakt

Koreograf John Cranko spiller på de store følelsene, og han spiller på Tsjajkovskij. Da Tatjana og Onegin kaster seg i hverandres armer for siste gang, er det fortellende dans på sitt beste.

Nå gjenoppstår historien og koreografien i et nytt miljø. I vår nye produksjon tar kostymedesigner Ingrid Nylander og scenograf John-Kristian Alsaker oss tilbake i tid, til det særegne russiske og inn i et rikt og stofflig scenebilde. På scenen utfolder kontrastene seg mellom Tatjanas landlige hjemsted utenfor Moskva og aristokratiets forgylte, ekstravagante palasser i St. Petersburg. Produksjonen er skapt i operahusets egne verksteder.

  • Gratis introduksjon en time før forestilling

Bli med bak scenen og se hvordan de nye kostymene og scenografien ble til!

Onegin i ny drakt, 2021.

Les handling her!

Kunstnerisk team og medvirkende

Rolleliste 18. mai

Onegin 18.05.22 .pdf

  • Koreografi
    John Cranko, basert på Aleksandr Pusjkins roman Eugen Onegin
  • Iscenesettelse
    Reid Anderson
  • Rettighetshaver
    Dieter Graefe
  • Musikk
    Pjotr Tsjajkovskij, arrangert og orkestrert av Kurt-Heinz Stolze
  • Scenografi
    John-Kristian Alsaker
  • Kostymer
    Ingrid Nylander
  • Lysdesign
    Kristin Bredal
  • Videoprojeksjoner
    Torbjørn Ljunggren
  • Musikalsk ledelse
    Johannes Witt
  • Medvirkende
    Nasjonalballetten, Operaorkestret
    • Onegin
        • 30. apr. 2022 18:00
        • 6. mai 2022 19:00
        • 4. mai 2022 19:00
        • 13. mai 2022 19:00
      • Osiel Martinez Gouneo
        • 16. mai 2022 19:00
        • 18. mai 2022 19:00
    • Tatjana
    • Olga
    • Lenskij
        • 30. apr. 2022 18:00
        • 6. mai 2022 19:00
        • 4. mai 2022 19:00
        • 13. mai 2022 19:00
        • 16. mai 2022 19:00
        • 18. mai 2022 19:00
    • Grev Gremin
        • 30. apr. 2022 18:00
        • 4. mai 2022 19:00
        • 6. mai 2022 19:00
        • 13. mai 2022 19:00
        • 16. mai 2022 19:00
        • 18. mai 2022 19:00
    • Fru Larina

Ballettsjefens hilsen

Kjære publikum,

Det er høytid å høre summingen av en sal som fyller seg. Særlig når vi skal danse vår Onegin – en produksjon som ble skapt under pandemien og som fikk en særdeles svingete ferd fram mot strømmepremiere i fjor. Endelig kan vi invitere deg inn for å se den!

Koreografien er den samme som i John Crankos mesterverk, og fortellingen er fortsatt Aleksandr Pusjkins fra St. Petersburg på 1820-tallet. Men miljøet: kostymene og kulissene, er nye, tegnet av Ingrid Nylander og John-Kristian Alsaker – og lagd her i vårt hus. Rett før pandemien var en realitet, fikk syerne kostymetegningene og kort tid etter ble de og alle andre ansatte sendt hjem. Ved hjelp av stadig alternative planer og dedikerte ansatte nådde Onegin likevel fram til scenen – og ble møtt av et entusiastisk strømmepublikum og lovord fra anmelderne.

Onegin heter balletten, men det er Tatjana som står igjen på scenen til slutt, alene. Og det er Tatjanas historie vi følger: hennes utvikling og forvandling fra ungpike til voksen kvinne, og til slutt hennes avvisning av Eugene Onegin. Hun har tilbedt ham – levemannen som har oversett og latterliggjort henne, før rollene snus.

Våre tre Tatjaner – Melissa Hough, Grete Sofie Borud Nybakken og Whitney Jensen – forvandles foran øynene våre. De har dykket ned i stoffet og inn i studio – og ut kommer tre sterke og ulike portretter av Tatjana. Også rollen som Onegin krever dansere med både teknikk, dybde og uttrykk. Akkurat slik Ricardo Castellanos, Erik Murzagaliyev og Osiel Gouneo har. De danser som om det sto om livet.

Avdøde Cranko hadde et tett grep om historiefortellingen. Han driver handlingen fram mot en musikalsk og følelsesmessig topp, og holder deg fast før du plutselig slippes løs. Han spiller på de store følelsene, og han spiller på Tsjajkovskij. Arven etter Cranko føres videre. Framfor alt av Reid Anderson, sjef for Stuttgart-balletten og iscenesetter, som selv gjennom Zoom var så tilstede under innstuderingen i fjor. I studio har prøvelederne Agneta Sternlöf Valcu og Victor Valcu vist vei, jobbet og terpet med danserne våre. Deres innsikt og erfaring er uvurderlig.

Summingen er for lengst borte og tiden står stille. På scenen drar Tatjana Onegin etter seg i et av de største klimaksene som er skapt i ballett. Der og da er vi ett – sal og scene. Det er for seint for de to, og lufta er stinn av dette som det er vanskelig å finne ord på, men som vi alle kjenner igjen. Umulig kjærlighet og sorgen over det som ikke ble – det blir kunst av slikt!

Ingrid Lorentzen

Lyd og bilde

Osiel Gouneo i rollen som Onegin

Publikum på premieren

Melissa Hough danser rollen som Tatjana

Onegin scenetrailer

Hva handler egentlig Onegin om?

Introduksjon ved Marianne Oulie Wiik.

Operaen på øret kan du høre på Spotify, iTunes eller der du vanligvis hører podkaster.

Nedlastbare pressebilder

Foto: Erik Berg / Den Norske Opera & Ballett

På leting etter Tatjana

På leting etter Tatjana


/ Tekst: Vilde Alette Monrad-Krohn, 2021

Tatjana i historien Onegin, er kanskje Russlands mest ikoniske kvinneskikkelse. Skal vi forstå balletten John Cranko skapte i 1965, må vi lære Tatjana å kjenne. Førsteamanuensis Audun Johannes Mørch hjelper oss dit.

Historien er oppkalt etter mannen, Eugen Onegin, men det er Tatjana som er den egentlige hovedrollen. I et kollektiv av undertrykte kvinner fra opera- og ballettverdenen, skiller hun seg ut: Tatjana er ei dame som tilsynelatende får velge retningen i livet sitt selv – både i Aleksandr Pusjkins versroman fra 1833, i operaen fra 1878 – og i balletten av John Cranko som ble skapt over 100 år senere, i 1965.

Det samme året som karakteren Tatjana debuterte på scenen i St. Petersburg – 1878, viste også Ibsens Nora Helmer seg for første gang. Men der Noras opprør besto i å forlate familielivet, lå Tatjanas styrke i å velge det.

I en tid der kjærlighetens algoritmer ofte styres av å bruke og kaste, framstår Tatjana som en grepa dame. Men er det så enkelt å si at Tatjana velger seg selv? Hvordan skal vi forstå Tatjana sett i lys av der hun kommer fra? Er hun en feminist – eller er hun kuet av samtidens konvensjoner?

Tatjana, den russiske, kvinnelige arketypen

På landet i Russland lever den ukyssede tenåringsjenta Tatjana. Når hun møter dandyen Onegin, som akkurat har arvet et gods i nærheten, faller hun hodestups. I følelsenes vold erklærer hun sin kjærlighet til ham i et langt brev. Men Onegin vil holde kortene sine åpne – og avviser Tatjana, som blir hjerteknust. Tatjana skal så feire bursdagen sin, og Onegin flørter med søsteren Olga, som att på til er kjæresten til Onegins gode venn Lenskij. Det hele ender i duell mellom de to vennene, der Onegin dreper Lenskij.

Mange år senere møter Onegin Tatjana igjen. Hun er ikke lenger den naive jenta fra landet, hun har giftet seg med fyrst Gremin – og blitt en fin og viktig fyrstinne selv. Nå vil Onegin ha det han ikke kan få – og det er hans tur til å erklære sin kjærlighet overfor Tatjana. Det viser seg at hun fortsatt elsker ham, men likevel er det for sent. Hun forlater ham, og Onegin ligger vraket igjen på bakken.

– Det er noe helstøpt over Tatjana, hun er seg selv. Hun er ekte i sin kjærlighet og hun ser mennesker for den de er. I tillegg kommer hun fra landet, hun er en del av folket. Den verdensvante Onegin derimot, er en som kan briljere på overflaten, han kan behage og opptre som han skal i sosietetsverdenen, men går aldri for dypt – for der blir han avslørt, begynner førsteamanuensis i russisk litteratur ved Universitetet i Oslo, Audun Johannes Mørch.

Tatjana var det positive ved Russland, mens Onegin var det negative: slik så forfatteren Fjodor Dostojevskij på saken, da han talte om karakterene ved avdukingen av Pusjkin-monumentet i Moskva, juni 1880. Talen markerte et før og etter i forståelsen av spesielt Tatjana.

– Dostojevskij mente Pusjkin viste hva det russiske geniet besto i; det å både kunne være seg selv og skjønne alle andre i dypet samtidig. Pusjkin-talen handlet derfor mye om hva vil det si å være russisk. Det brukte han Tatjana og Onegin for å forstå. Onegin er en negativ skikkelse. På samme måte som Dostojevskijs egen Raskolnikov fra Forbrytelse og straff, er han en omstreifer, en av mange rotløse menn som ikke føler de hører til i sitt eget fedreland. Tatjana derimot er det feminine, og dermed det positive. Hun er som den russiske kvinnes guddommeliggjøring. Det henger blant annet sammen med at ordene for Russland er grammatisk hunkjønn. Det samme gjelder det russiske ordet for jord. I russisk nasjonalmyte er det en mystisk hengivenhet overfor kvinner, som ikke handler om feminisme eller likestilling, men snarere en guddommeliggjøring av det kvinnelige – som også assosieres med landet, sier Mørch.

En etablert kritikk mot Dostojevskijs syn på Tatjana som den russiske, kvinnelige folkesjela – er at Tatjana, i romanens – så vel som ballettens – nøkkelscene, brevscenen, ikke skriver sitt store kjærlighetsbrev til Onegin på russisk, men heller på fransk. Hvordan kan Tatjana symbolisere det russiske når hun ikke engang bruker språket?

– Det står i romanen at Tatjana ikke er så trygg på sitt morsmål, selv om hun snakker det muntlig med barnepiken, for eksempel. På denne tiden var russisk skriftspråk nærmest noe for spesielt interesserte, det var enten kirkeslavisk, et religiøst språk som egentlig ikke var russisk i det hele tatt, eller et veldig stivt kansellistisk og offisielt språk, som ikke egnet seg for private brev. Det blir sagt at Pusjkin selv «fant opp» det russiske skriftspråket. Det gjorde han ikke alene, naturligvis, men han «russifisere» skriftspråket, skapte et moderne, levende og ledig språk som egnet seg for litteratur og private brev. Tatjana kan ikke dette språket når handlingen finner sted, men hun er indirekte med på å skape det!

I bøkenes verden

Med Eugen Onegin forteller Mørch at Pusjkin skrev fram en type i tiden han hadde sett seg lei på: unge menn som hadde forlest seg på blant annet Lord Byrons veldige populære Childe Harold's Pilgrimage. Langdiktet handler om Childe Harold, en livstrøtt ung mann, som med en virkelighetsforståelse tuftet på fest og eskapisme, søker seg bort fra det han hører til.

– Mengder av unge menn levde seg inn i denne rollen, og de ble livstrøtte i temmelig ung alder. Pusjkin skrev at han lurte på hvor disse unge mennenes personlighet begynte, og hvor Byrons sluttet. Det er klart at det var påtatt – men i hvilken grad erkjenner Onegin at han er påvirket slik? Nei, det er Tatjana som avslører ham. Så sylskarp er hun, selv på sitt yngste og såkalt mest naive, sier Mørch.

Scenen han referer til er ca midtveis i historien. Onegin har drept sin gode venn Lenskij i duell, og naturbarnet Tatjana flakker rundt i skogen og oppdager Onegins gods. Onegin er dratt for lengst, men Tatjana finner vei til bøkene hans.

– Blant Onegins Byron-bøker ser Tatjana hva Onegin har streket under. Plutselig ser hun tvers igjennom ham – hun leser personligheten hans! Dostojevskij mener dette viser at hun har et sikkert instinkt. Hun erkjenner at den mannen hun elsket så betingelsesløst er en parodi.

Hva er det Onegin vil?

Historien om Tatjana og Onegin gjentar seg fortsatt i dag. Vi er fortsatt begjærsstyrte, vi vil stadig ha det vi ikke kan få, vi blir fanget i stormende, uforutsigbare kjærlighetshekt.
Likevel er det klart at rammevilkårene for kjærlighet fra 1830-tallet til datingappenes tid, er radikalt forandret. Svaret på hvorfor Onegin ikke vil ha Tatjana som ung, men heller som gift, kan vi muligens finne i fortidens seksualmoral.

– Hos adelen var enhver ung kvinne som hadde seg før ekteskap en fallen kvinne. Mange unge jenter ble giftet bort til menn som var mye eldre – aldersforskjellen kunne være en mannsalder. Det oppsto en ukultur i adelen der unge menn forførte kvinner som var gift med eldre menn, det var noe de var ute etter. Å forføre en ung dame som var ugift ville skapt enorm skandale, men en ung hustru som var gift med en gammel mann derimot – det var mer akseptert.

Mørch forteller at det derfor har blitt kultur for å tenke på Tatjanas ektemann som gammel, fordi det historisk og kulturelt forklarer Onegins oppførsel. Selv mener Mørch det ikke finnes belegg for å se på ham som eldre i originalteksten, men at det er nok av andre grunner til hvorfor det går som det gjør.

– Tatjana elsker Onegin, selv om hun gjennomskuer ham – og vet at han ikke er hel ved. Men det hjelper ikke. Hun gir ikke etter for hans tilnærmelser, hun erklærer at hun vil være trofast til sin mann i all fremtid. Jeg har ofte lurt på hva Onegin egentlig vil. Vil han være elskeren hennes? Eller vil han virkelig at hun skal gjennomgå en skilsmisse i tsarens og den ortodokse Russlands tid? Vi har sett hvordan det gikk med Tolstojs Anna Karenina – det var ingen spøk. Tatjana er inne på tanken om at de kan dra tilbake til landet. Men å gi bort sin posisjon som fyrstinne, når hun opprinnelig er fra landet – og vende tilbake som skilt? Det hadde vært skandale. I tillegg spør hun seg: hvis min lykke betyr en annens ulykke – kan jeg leve med det? Disse spørsmålene står åpne, i boka – og på scenen. Men hun har utrolig mange grunner til å avvise Onegin.

Men var hun en heks?

I spørsmålet om Tatjanas styrke, mener Mørch det er spesielt ett moment som er underkommunisert. Det handler om drømmen Tatjana har om Onegin, som i balletten heter the mirror pas de deux. Duetten viser hvordan Tatjana drømmer om å være med Onegin, etter at hun har skrevet kjærlighetsbrevet til ham.

– I romanen får vi vite at før Tatjana har denne drømmen, så har hun gjennomført et ritual for å få vite hvem hun skal gifte seg med. Dette ritualet lærer hun av en tjenestejentene, det har hedenske røtter og blir utført i badstuhuset – det eneste huset på en russisk gård som ikke er helliget av en prest, som ikke har noe ikon på veggen. Dette viser at Tatjana er folkelig, men også at hun innlater seg med det urene, de mørke kreftene –for å oppnå det hun vil. Vi vet fra sagn og eventyr at de som benytter seg av svartekunster straffer det seg for …

Etter drømmen finner den katastrofale bursdagsfesten til Tatjana sted, der Onegin flørter med søsteren til Tatjana, Olga, som er kjæreste med hans gode venn Lenskij. Lenskij blir rasende og utfordrer Onegin til duell.

– I romanen ser Tatjana Onegin drepe Lenskij i drømmen. Slik jeg ser det er det en kobling mellom ritualet Tatjana utfører, drømmen hennes – og duellen mellom Onegin og Lenskij. Denne duellen er fryktelig snodig, det virker ikke som Onegin vil gjennomføre den overhodet. Han gjør en rekke ting en duellant ikke skal gjøre for å prøve å frigjøre seg fra duellen – at den skal bli diskvalifisert. Han forsover seg, han har ikke med seg en skikkelig sekundant, han bryter duellens mange uskrevne, men strenge, regler, men sekundanten til Lenskij er en banditt – han vil se blod – og hører ikke Onegins rop om hjelp. Her kan man merke den onde kraften som kan ha bli vekket av Tatjana. Så sterk, det var hun – uansett om man vil være med på teorien om svartekunst eller ikke, sier Mørch.

Onegins tragedie

Onegins tragedie og Pusjkins Petersburg

 
 

Tekst: Kristian Krohg-Sørensen

St. Petersburg i 1820-årene er arena både for en litterær gullalder og for en dyp politisk konflikt i Det russiske imperiet. Den er Pusjkins, Gogols og senere Lermontovs by – en by som med sitt harde klima, sine brede avenyer og sine labyrintiske bakgater danner opphav for både mystikk og drama, for euforisk livsglede og bekmørk sjelegransking.

Da imperiets nye hovedstad ble bygget på begynnelsen av 1700-tallet, var det mange som tvilte på om den noensinne ville overta posisjonen Moskva hadde hatt i flere århundrer. Men da Napoleon røykes ut av Russlands hjerte i 1812, blir Moskva ofret til flammene. Mens tsar Aleksanders soldater driver den franske Grande Armée gjennom Europa, blir triumfene feiret i hovedstaden ved Neva. Med sine venetianske kanaler og barokke palass er St.Petersburg nå det "vinduet mot vest" som Peter den store drømte om da han grunnla byen.

Alt er likevel ikke helt som det skal i imperiehovedstaden ved Østersjøen. I palassene og salongene ulmer misnøyen. Russlands adelige er lei av å måtte vie halve livet til å tjene tsarens enorme statsapparat. Unge offiserer har kommet hjem fra det europeiske felttoget med nye ideer. Disse ideene skal til slutt kulminere i det mislykkede Dekabristopprøret i 1825, der flere hundre liberale offiserer blir arrestert og henrettet.

Disse offiserene hadde blitt kjent med et Europa der ideene fra Den franske revolusjonen var i ferd med å spre seg. Sittende på gatekafeene i Paris hadde de blitt kjent med opplysningstidens litteratur og filosofi. Da tsaren kalte armeen hjem igjen, ble opplysningstankene sirkulert i Sankt Petersburgs salonger. Mange var kritiske til tsarens gammeldagse autokrati. Sosial mobilitet var nesten fraværende: De livegne bøndene var i praksis slaver av jordeierne. Selv de adelige, som var uendelig mer privilegerte enn bøndene, var styrt av rigide rangshierarki og sosiale regler. For en ung adelsmann kunne livet fortone seg som en endeløs rekke av ball og fester, der omgangsformer og flørt var strengt kontrollert. Framtidsutsiktene var begrenset til et arrangert ekteskap og tjeneste i et departement i hovedstaden.

Forutsigbarheten og kjedsomheten i det hele fikk mange unge menn til å søke spenning og fare. Mange oppnådde dette gjennom militærtjenesten: Russlands ekspansjon sørover brakte mange til de vakre, ville fjellandskapene i Kaukasus. Den røffe militære kulturen brakte også med seg tradisjonen med duell – en ekstremsport som var så utbredt blant unge offiserer at tsaren forbød den ved lov. 

Likevel blomstret duellkulturen. Enkelte spekulerte i å fornærme andre for å kunne duellere oftest mulig. Om en mann ble fornærmet, var det nærmest forventet at han skulle kaste hansken. For å unngå problemer med loven, var det vanlig å møtes ved daggry på et avsidesliggende sted. Sekundanten, vanligvis en god venn av den duellerende, hadde til oppgave å planlegge arrangementet – men uoffisielt var det også han som skulle forsøke å forhindre at duellen fant sted, slik at de to partene kunne forlikes uten at liv gikk tapt. Ofte var opptakten til duell et spill for galleriet, der begge parter nærmest forventet at de ville komme overens før det ble utvekslet skudd eller hugg.

Pusjkins siste duell

Duellen står sentralt i Jevgenij Onegin. Den markerer det tragiske vendepunktet i en fortelling om unge, privilegerte mennesker som i jakten på noe ekte og betydningsfullt i sine overfladiske liv går til dette drastiske skrittet – med skjebnesvangert utfall. Overfladisk flørting og sjalusi er grunnen, og den unge poeten Lenskijs brå bortgang er utfallet. Onegin tar uforvarende livet av sin venn.

Det var en skjebnens ironi at Russlands fremste poet skulle dø på samme måte som sin rollefigur Lenskij. Men Aleksander Pusjkin var et barn av sin samtid, og deltok i 29 dueller i løpet av sitt liv. I den siste skulle han forsvare sin ære etter at den franske offiseren George d’Anthes hadde gjort tilnærmelser mot hans kone, den vakre og omsvermede Natalija. Franskmannen skjøt Pusjkin i hoften, og han døde av skadene to dager senere, den 29. januar 1837. Russlands største dikter og forfatter, av mange kalt den moderne russiske litteraturens grunnlegger, ble bare 37 år gammel.

Pusjkin hadde publisert dikt fra han var tenåring, og hadde oppnådd stor popularitet for regimekritisk og politisk radikal poesi. Som 21-åring ble han forvist av myndighetene, som mente at han var en oppvigler. Under forvisningen måtte han blant annet sitte i husarrest på familiens gods Mikhailovskoje utenfor Pskov. Det var her han begynte arbeidet med Jevgenij Onegin, en "roman på vers", som han selv kalte den. 

Den russiske antihelten

Verseromanen kom ut i flere kapittel over en periode mellom 1825 og 1832. Forfatteren gir tydelig uttrykk for at fortellingen ikke er biografisk, men hovedpersonene tilhører et miljø som Pusjkin kjente godt, og som han skildrer med både humor og ironisk distanse. Den unge dandyen Onegin er en typisk antihelt for denne tidens litteratur, en karakter som skulle prege den russiske litteraturen gjennom hele 1800-tallet: En velstående, godt utdannet, kjekk og sjarmerende ung mann, ute av stand til å bruke sine evner til noe nyttig. Blasert og kynisk lider han seg gjennom middager, ball og mottagelser. 

Etter å ha kjedet seg ved sin onkels dødsleie arver han et gods på landet, og flytter ut fra St. Petersburg mest for å slippe unna sosietetslivet. På landsbygda møter han Vladimir Lenskij, en ung og idealistisk dikterspire. Lenskij introduserer ham for sin forlovede Olga og hennes søster Tatjana. Den romantisk anlagte og naive Tatjana faller for Onegin, men han finner denne provinsielle lavadelsjenta alt for lite kultivert for sin smak. Han avviser henne høflig. 

Dette er utgangspunktet for en historie som med mesterlig dikterkunst gir oss innsikt i både Tatjanas og Onegins indre utvikling. Vi blir vitne til hvordan maktbalansen i kjærlighetsdramaet snus på hodet, med den fatale duellen som vendepunkt. Og vi forlater dem i det Tatjana, som flere år etter duellen er blitt en vakker og beleven fyrstinne, avviser Onegin etter at han har erklært sin kjærlighet til henne.

God nok som opera?

Det er ikke først og fremst plottet, men snarere de skarpsindige vendingene i teksten og det unike versemålet (senere kjent som Onegin-strofer), som gjør Pusjkins roman til en udødelig klassiker. Språket er så presist og ordene flyter så godt at diktet i seg selv har nesten musikalsk kvalitet. 

Men da komponisten Pjotr Tsjajkovskij ble spurt om han kunne tenke seg å skrive en opera basert på Jevgenij Onegin, tvilte han først på om det lot seg gjøre. Var ikke plottet litt i tynneste laget? Han vokste imidlertid med oppgaven, og i mai 1879 hadde operaen Jevgenij Onegin premiére på Malyj-teateret i Moskva. Den ble Tsjajkovskijs mest populære opera, men det tok tid før den fikk særlig oppmerksomhet utenfor Russland. Først da den ble satt opp i Hamburg i 1892, under navnet Eugen Onegin og med Gustav Mahler som dirigent, løsnet det. 

Romanen er blitt filmatisert en rekke ganger: Først som stumfilm, og sist som romantisk drama med Ralph Fiennes og Liv Taylor i hovedrollene. Den er langt fra den eneste av Pusjkins bøker som er blitt omsatt til ballett, men er nok den vanligste å se utenfor Russlands grenser. 

Det hadde nok gledet den ballettglade Pusjkin, som må ha sett for seg bevegelsene i alle fortellingens dansecener. 

  • Kristian Krohg-Sørensen er tegneserieskaper, journalist og russlandviter.