Ballettsjef Ingrid Lorentzen om Crystal Pite: Light of Passage

Det er de gangene du opplever at et menneske kan bevege kropper, bevege sinn og scene. Slik er det med koreografen Crystal Pite. Hun er prisbelønt, jaktet på av ballettsjefer verden over. Samtidig er hun én som stiller noen av de store spørsmålene om oss og om vår tid.

«My way of coping with the world at the moment», kalte hun det, under arbeidet med Flight Pattern for The Royal Ballet i London i  2017. Flyktningkrisen var et faktum, og intervjuet med Pite ble delt og sett tusener av ganger. Måten hun snakket på, ordene hun valgte, ble en trøst og en veiviser for mange av oss. Så kom balletten. Jeg satt i salen den første kvelden teppet gikk opp i London, og følte at noe åpnet seg inne i meg som jeg samtidig kunne dele med mange, mange.  

Ballettsjefer, dansere, presse og publikummere. Alle vil vi ha en bit av henne. For når hun er i rommet, uansett hvor mange som stimler rundt henne, har hun denne evnen til å ta inn det ene mennesket, samtidig som hun kan navnet på og ser absolutt alle.  

Så vi ventet på Pite. Jeg vet fortsatt hvor jeg sto da telefonen ringte fra London og Kevin O’Hare, ballettsjefen i The Royal Ballet, spurte om vi ville være med dem som co-produsenter? Flight Pattern skulle utvides med to nye deler og bli til en helaften. Om vi ville!  

Verket ble til Light of Passage og det er overganger, fluktruter og menneskelige korridorer det hele dreier seg rundt. I høst fant verdenspremieren sted i London, og nå er det Oslo sin tur. 

Crystal Pite maler med varsomme strøk; bilder som fryses, mennesker som trer fram. Hun tegner opp veien mellom barndom og voksenliv, lyser opp barnet som utfolder seg, rammer inn utsattheten til mennesker som må forlate alt de kjenner til.

Light of Passage er et storstilt ensembleverk skapt til Henryk Góreckis Symphony of Sorrowfull Songs. Klangen er mørk og dirrende fra Operaorkesteret og sopranen Denise Beck under ledelse av dirigenten Zoe Tsokanou. 

I denne balletten er det ensemblet som spiller hovedrollen. Det er gripende å se Nasjonalballettens dansere enkeltvis og i kraftfullt fellesskap, som et bevegelig maleri på scenen. I én del er det barn fra Ballettskolen de danser med, i den siste akten Kristina Gjems og Øyvind Jørgensen som portretterer levd liv.  

Verket er skapt, men spørsmålet om hvordan vi forholder oss til verden, det Crystal kalte coping with the world at the moment, ligger åpent.  Crystal Pite slipper ikke tråden. Det gjør inntrykk å se hvordan hun hele tiden fortsetter sin undersøkelse, se hvordan hun meisler ut detaljer og favner om hver eneste bestanddel i det store maskineriet.  

Vi er underveis nå, en reise i lys og skygge. Velkommen inn.  

 Ingrid Lorentzen