Etter opprøret 

– Jeg synes det er sterkt å se 20 dansere kroppsliggjøre Kautokeino-opprøret. 

Elle Sofe Sara og Hlín Hjálmarsdóttir sitter i studioet der Láhppon/Lost har vokst fram den siste tiden. Nå, et par uker før premiere, begynner verket å ta skikkelig form. 

– For meg er det litt ... jeg vet ikke om det er forsonende, men det er veldig sterkt, sier Elle Sofe. – Det føles som at de bærer den tyngden med oss. 

Den mest voldelige hendelsen i samisk historie – fortalt gjennom dans. Ideen har fulgt henne de siste tolv årene. Nasjonalballetten var en del av ideen fra begynnelsen av. Elle Sofe ønsket imidlertid ikke å koreografere alene. 

– Det er en så historisk hendelse, og det er første gang jeg jobber med et klassisk ballettkompani, forklarer hun. 

Møtet med Hlín Hjalmarsdóttir ble avgjørende. Med sine ulike bakgrunner og kunstneriske språk satte de seg fore å skape for Operaens hovedscene sammen – den første helaftenen med samisk tematikk. 

En telefon i Stockholm 

Elle Sofe Sara er koreograf, regissør og filmskaper. Hun bor og virker i Guovdageaidnu – Kautokeino på norsk – og har røtter i bygda Ávži like utenfor. Hlín Hjálmarsdóttir er koreograf, danser og prøveleder, kommer fra Island og er bosatt i Stockholm. 

De to hadde aldri jobbet sammen før, men tilfeldighetene ville ha det til at de befant seg i Stockholm samtidig. Elle Sofe hadde sett Hlíns forestilling Riptide ved Kungliga Operan. Selv turnerte hun med forestillingen Vástádus eana – The answer is land med kompaniet sitt, Elle Sofe Company. 

Så kom forslaget via en felles bekjent: Kanskje de to skulle snakke sammen? 

Hlín husker fremdeles telefonen fra Elle Sofe, som ønsket at de to skulle koreografere for Nasjonalballetten sammen – med Kautokeino-opprøret som tema. 

– Måten hun fortalte om selve ideen på, fanget meg med én gang, minnes hun. – Selv skulle jeg aldri gjøre dette alene, for jeg har ingen kobling til det samiske. Men sammen med Elle Sofe, kjennes det ok. Vi bestemte oss for å gjøre dette sammen. 

Under Kors og Krone 

Ideen til Láhppon/Lost vokste fram allerede i 2013. Elle Sofe jobbet med joikeren Inga Juuso, som lærte henne Aslak Hætta-joiken – joiken over en av opprørerne som ble halshugget. 

 – Jeg koreograferte en liten sekvens til den joiken, og kjente at oi – det satte spor i meg. Jeg husker jeg tenkte at «dette kunne blitt en helaftens forestilling». 

Kautokeino-opprøret fortalt gjennom dans, tenkte Elle Sofe videre. Snart peilet hun seg inn på et allerede eksisterende musikkverk: Under Kors og Krone, skrevet av den samiske komponisten John Persen, med libretto av Magnar Mikkelsen. 

Denne helaftens operaen for stort orkester, 13 solister, to kor og dansere, ble bestilt av det som da het Den Norske Opera i 1975. Da det 17,5 kilo tunge partituret var ferdigstilt ti år senere, ble verket refusert. 

I 1999 ble det vel å merke uroppført ved Oslo-Filharmonien under Ultimafestivalen, med justert tittel: Over Kors og Krone. 

– Jeg har alltid tenkt at man gjerne skulle satt opp dette verket, sier Elle Sofe. – Akkurat sånn ble det ikke. Men Láhppon handler også om Kautokeino-opprøret, og vises her i Operaen. 

Elle Sofe tenker på Láhppon/Lost som en slags nåtidsversjon av Kautokeino-opprøret. 

– Etter å ha snakket med etterkommere og sett på hendelsen med dagens øyne – og i lys av det som skjer i verden i dag – har det fått en ny betydning. 

På villspor 

For Elle Sofe er opprøret mer enn bare historie. Hun har alltid visst at hun har slekt på sin mormors side som var involvert. Under forarbeidet med Láhppon/Lost fant hun ut at det var snakk om seks personer – fem kvinner og én mann. 

– Tidligere har jeg tenkt at opprøret i dag først og fremst handler om etterkommere av dem som ble halshugget i straffeoppgjøret – at det er deres historie, medgir hun. – Så oppdaget jeg at rundt 40 personer ble arrestert, og seks av dem var mine slektninger. Det har endret perspektivet mitt. Opprøret berører faktisk mange flere. 

Når Elle Sofe utvikler nye arbeider, bruker hun intervju som metode – hun snakker med mennesker som har opplevd tematikken på kroppen, og som fremdeles lever i den. Denne gangen har hun, sammen med researcher Ellen Oddveig Hætta Gaup, intervjuet etterkommer av både opprørerne og de som stanset det – i tillegg til akademikere, prester og psykologer som kan kaste lys på menneskelige mekanismer i situasjoner lik opprøret. 

Disse muntlige intervjuene er et viktig tillegg til de eksisterende skriftlige kildene – særlig for å kunne lytte til hvordan ekkoet av opprøret har endret seg fra generasjon til generasjon i de berørte familiene.  

– Når vi har jobbet med intervjuer – både med etterkommere og forskere – ser vi at opprøret fortsatt preger folk i dag. Mange som vokser opp nå har opplevd utenforskap fordi deres slekt var involvert i opprøret, forteller Elle Sofe. 

– Ordet láhppon betyr «på avveie» eller «på villspor». Det var nettopp det mange sa om opprørerne – at de var gale, fanatiske. Men kanskje var også verdenen de levde i det – selve makten og myndighetene, all urettferdigheten og ubalansen. 

Opprøret startet med en konflikt som endte i drap. Straffene ble harde. Rundt 40 ble arrestert, langt flere var involvert, og det ble vanskelig når de benådede opprørerne kom tilbake til samfunnet. 

– Jeg tenker ofte på stillheten som fulgte, sier Elle Sofe. – Det er en slags taushetskultur i Sápmi, der man lar ting ligge og ikke snakker så mye om dem. Det gjør det desto mer komplekst – og historien tilhører mange. 

Tilbake til røttene 

Det koreografiske arbeidet med Láhppon/Lost startet med et opphold i Kautokeino i sommer, sammen med flere av danserne. 

– Disse to ukene var viktige for å lære hverandre å kjenne, og for å få rede på om dette ville gå eller ikke, forteller Hlín. – Vi kjente jo hverandre ikke fra før av. Allerede under denne residensen fant vi en måte som føltes naturlig for oss å jobbe på. 

Koreografene har utviklet en samarbeidsform der Hjálmarsdóttir ofte står for mye av bevegelsesmaterialet, mens Sara bringer inn ideer til scener og tematikk. Resultatet er et verk med koreografisk avtrykk fra dem begge. 

Deler av koreografien var gitt form allerede før prøvestart. Andre sekvenser ble til underveis. Noe er improvisert fram: Danserne har vært medskapende. 

 – Vi har gitt danserne oppgaver og impulser som de har fått leke med og ta eierskap til, bryte opp og forme videre til egne uttrykk og bevegelser. Alt det du kan forestille deg som skjer i en kreativ prosess – det tror jeg vi har vært gjennom! 

Hlín smiler. 

– Men jeg føler virkelig at dette er noe vi har skapt sammen. Det har vært et veldig fint samarbeid, der vi har lyttet inn hverandre. 

For Elle Sofe var det viktig å samle flere av danserne i Kautokeino, der opprøret fant sted. I nord ble danserne bedre kjent med samisk kultur og joik. 

– Man får en helt annen forståelse av historien og hva vi arbeider med når man er fysisk til stede, mener hun. – Kanskje forstår de også bedre hva vår inngang til dette prosjektet er. 

Joik som førstespråk 

Den islandske komponisten og produsenten Valgeir Sigurðsson har skrevet et nytt musikkverk spesielt til Láhppon/Lost. Elle Sofe hørte ham spille ved Festpillene i Nord-Norge, og bet seg merke i lydbildene han skaper. Hlín kjente godt til arbeidene hans fra før. 

– Spillelistene mine er fulle av musikken hans, sier hun. 

Etter hvert som det koreografiske arbeidet utviklet seg, fikk Valgeir tilsendt videoer med utdrag å sette musikk til. Joikerne Sara Marielle Gaup Beaska og Lávre Johan Eira reiste til Island for å jobbe med ham. Med deres tradisjonelle og nyskrevne joiker ble også samisk tradisjon og stemme en del av Valgeirs elektroniske lydlandskap. 

Lávre står selv på scenen sammen med danserne. Han har vært med hele veien – helt siden forprosjektet i Kautokeino. 

– Han er bare 25 år gammel, men det kjennes ut som om han er en gammel sjel. Når Lávre joiker, går det rett inn i sjelen på deg, det er så ærlig og vakkert. Og når han danser med oss, kjennes det så naturlig, sier Hlín. 

– Lávre er en joikenerd, smiler Elle Sofe. Hun sier det i beste mening. – Han er jo et stort arkiv i seg selv, et arkiv av muntlige, overleverte joiker. 

Joiken er sammenflettet med måten Elle Sofe forteller scenisk på. Hun har kalt joiken sitt første språk. Og Láhppon/Lost åpner med joiken det hele begynte med: Den over Aslak Hætta. 

På Operaens hovedscene formidles den av en i Hættas slekt: Lávre selv. 

– Kunsten er fri 

Med Henrik Vibskov som både kostymedesigner og scenograf har Láhppon/Lost fått en visuell innpakning i skjæringspunktet mellom futurisme og tradisjon. Og ja, det er selveste Henrik Vibskov det er snakk om – den kjente danske designeren som blant annet tegnet kostymene i Alexander Ekmans A Swan Lake i vann, skapt for Nasjonalballetten her i Bjørvika. 

Både Hlín og Elle Sofe var svorne tilhengere fra før av. 

– Jeg synes han er en kunstner med et utrolig sterkt uttrykk, som kanskje kan være overveldende iblant. Men jeg tenkte at han ville være perfekt for dette her, sier Hlín. – Vi ønsket Henrik med inn i prosjektet fordi vi virkelig trodde han kunne gi det tradisjonelle samiske “a new take”, og det gjør han på en veldig respektfull måte. 

Elle Sofe mener han har videreført ideene deres over i en fiksjonsverden, et slags framtidssamfunn. 

– Det spennende med ham er hvor uredd han er, sier hun. – Det er fargerikt, det er mønster på mønster, «more is more» – og det kan jeg faktisk kjenne igjen i fra samisk kunsthåndverk, duodji, også. 

Også Henrik reiste til Kautokeino for å sanke inspirasjon fra samisk søm, håndverk og byggeskikker. Han er åpen om at det har vært utfordrende å la seg inspirere av det tradisjonelle uten å gjøre det stereotypisk. 

Selv tenker Elle Sofe mye på kulturell appropriasjon. 

– Det må jeg alltid gjøre, for jeg jobber med tradisjonelle elementer fra samisk kultur, og samtidig med internasjonale team, sier hun. 

– Det er sensitivt, men jeg tenker at det er viktig at det er en samisk ledelse i prosjekter som dette. Man må gå inn i det historiske og det samiske materialet med en ydmykhet, samtidig som man også må la kunsten presse seg fram og bli noe eget. Underveis må vi liksom kjenne etter – er det riktig, eller er det ikke? Og så finner man veien. Men jeg er veldig opptatt av at vi alle er kunstnere her, som lager et nytt kunstnerisk verk. Og kunsten er jo fri. 

En kroppslig fantasiverden 

Historien om Kautokeino-opprøret har blitt fortalt gjennom noveller, filmer, teaterstykker og orkesterverk. Hva er det ved dans som gjør den egnet til å fortelle historien på nytt? 

– En hendelse er fysisk, sier Hlín. – Derfor er det så mye mer effektivt å skildre den i nettopp fysisk form, enn at innholdet går tapt i tekst basert på tredjehåndsberetninger. Og når det meste som er dokumentert om Kautokeino-opprøret, i tillegg er fortalt fra det norske samfunnets perspektiv, går mye fra den samiske siden tapt. Det blir lost. 

Elle Sofe tenker at dansen har evnen til å fortelle distansert. 

– Det er jo mye vi ikke vet helt sikkert om opprøret, sier hun, – for eksempel finnes det ikke så mye materiale fra selve opprørerne – hva de selv fortalte om sin indre motivasjon for å ta del i det, om det hele var planlagt eller ikke. Vi har brukt dansen som et verktøy til å utforske dette fysisk – som en slags kroppslig fantasiverden. Og ja, jeg synes faktisk det passer veldig godt. 

Láhppon/Lost er ingen rekonstruksjon av Kautokeino-opprøret, presiserer koreografene – snarere en uavhengig dramatisering. 

– Vi har jobbet med å dele verket i to hele tiden – før og etter opprøret, forklarer Hlín. – Og den delen som foregår etter opprøret er like viktig. 

Samtidig som denne mørke hendelsen handler om undertrykkelse, vold, død, misbruk, skam og stillhet, fins det lys. 

– Det har vært viktig for meg at folk skal gå derfra med en følelse av håp. Det som har skjedd har skjedd, men framtiden – den kan vi påvirke. 

Elle Sofe istemmer: 

– Det er stort at Nasjonalballetten jobber med samisk tematikk. Det er et slags statement i seg selv.