Introduksjon til Láhppon/Lost
Fortid og nåtid faller sammen når to av Nordens nye koreografer jobber med Nasjonalballetten for første gang. Hjertelig velkommen til introduksjon for Láhppon/Lost. Mitt navn er Frida Steenhoff Hov, jeg er formidler i Nasjonalballetten og gleder meg til å fortelle dere om denne unike produksjonen.
For første gang danser Nasjonalballetten et samisk verk på Hovedscenen i Bjørvika. Sist et samisk verk ble vist på Hovedscenen i Operaen var i 1998 i Folketeateret på Youngstorget. Balletten Bárgiduvvon bálgát (Flettede stier) med koreografi av Indra Lorentzen, var del av en tredelt forestilling.
I Láhppon/Lost møter vi et ekko av Kautokeino-opprøret fortalt gjennom ballett. Kautokeino-opprøret var et religiøst og sosialt opprør som fant sted i Kautokeino (Guovdageaidnu) i 1852. Det ble vendepunktet etter flere års konflikt mellom samer og dansk-norske myndigheter, og historien relaterer seg også til dagens kamper verden over.
Nå lar vi dansen fortelle om kompleksiteten ved opprøret: om overbevisningen om rett og urett, kampen for å overleve og den gjentatte nedtrampingen – men også om stillheten, pulsen, frykten og håpløsheten.
Ordet láhppon betyr «på villspor», «på avveie». Det ble sagt om de som utførte opprøret, at de var på villspor, men kanskje var også verdenen de levde i – makta og myndighetene – på villspor.
Elle Sofe Sara omtales som en av de viktigste og mest interessante koreografene i sin generasjon i Norge. I denne produksjonen jobber hun sammen med den islandske koreografen Hlín Hjálmarsdóttir, og de skaper sitt første verk for Nasjonalballetten sammen. Láhppon/Lost produseres i samarbeid med Det Samiske Nasjonalteatret Beaivváš.
I forarbeidet med forestillingen oppdaget koreograf Sara at seks av hennes slektninger deltok i opprøret. Dette fikk henne til å se med nytt blikk på det som er en av de mest kjente og dramatiske hendelsene i samisk historie. Opprøret står i en særstilling fordi det er den eneste gangen samer har gått til væpna kamp mot norske myndighetspersoner.
En gruppe dypt religiøse samer gjorde 8. november 1852 opprør mot representanter for det norske samfunnet, bevæpna med gjerdestaur. Under opprøret drepte de både handelsmannen og lensmannen. Handelsstedet i Kautokeino ble brent ned. Presten ble piska. Samer som ikke ville delta i opprøret blei også tatt til fange og piska. Opprøret ble slått ned av andre samer fra nabobygda Ávži. To av opprørerne ble drept i kampen. I rettssaken ble opprørerne dømt til strenge straffer. To av opprørslederne, Mons Somby og Aslak Hætta, ble henrettet ved halshugging i 1854. Deretter ble hodene deres sendt sørover og utsatt for raseforskning. Deres etterkommere jobbet hardt for å få hodeskallene tilbake. Først i 1997 ble levningene lagt i jorda i nord. Andre som deltok, fikk dødsstraffen omgjort til livstid i fengsel. Flere ble benådet, blant annet en av lederne, Elen Skum. Hun er en av hovedkarakterene i Nils Gaups spillefilm Kautokeino-opprøret fra 2008.
Den religiøse overbevisningen til denne gruppa, læstadianismen, er en del av forklaringen bak opprøret. Denne vekkelsesbevegelsen vokste fram på 1840-tallet i nordsamiske og lulesamiske områder. Den er oppkalt etter den svensk-samiske presten og botanikeren Lars Levi Læstadius (1800–1861).
Læstadius var sogneprest i Karesuando i svensk Lappland. Han gikk sterkt imot alkohol og drukkenskap, og gikk hardt ut mot de vantro som de «vakte» måtte kjempe imot. For å bli «vakt» og «gjenfødt» måtte menneskene bekjenne og angre sine synder mot Gud og forbedre seg. De vakte gjorde ikke forskjell på øvrigheten og allmuen, alle måtte omvende seg.
Syndsbekjennelsen skulle skje offentlig med jammer og gråt, og omvendelsen kom med ekstatiske bevegelser, sang, dans og hopping. Folk fra Kautokeino hadde vinteren 1848 vært i kirka i Karesuando og fått se og høre Læstadius. Det hadde gjort et mektig inntrykk. Læstadius preket på samisk og fikk samene til å ta den nye religionen like alvorlig som den gamle.
Opprørene i Kautokeino hadde sin egen tolkning av Læstadius' lære. De vakte så seg som «hellige» mennesker uten synd, som handlet på Guds vegne overfor ugudelige mennesker. Andre samer som også var del av den læstadianske vekkelsen, tok avstand og mente at de «hellige» gikk for langt i sine egne tolkninger. Også Læstadius mente at de hadde vrangforestillinger, men de ville ikke lenger høre på han.
De vakte oppsøkte aktivt andre samer for å omvende dem, med trusler om helvetes pinsler for de som ikke ville. De gjennomførte også høylytte aksjoner i kirka under gudstjenester fordi de mente presten ikke bidro til den rette tro.
Den religiøse vekkelsen inspirerte til handlingene, men bakenforliggende sosiale forhold var viktige. Fattigdommen var stor i Kautokeino og andre bygder, og alkoholmisbruk var en viktig grunn til det. Brennevinet ble solgt av handelsmannen Ruth, som mange reindriftssamer hadde satt seg i gjeld til. Ruth innkasserte gjelda ved å konfiskere og slakte reinen deres. De vakte anså handelsmannen som en av djevelens tilhengere.
Presten Stockfleth ble sendt nordover for å roe gemyttene, siden han var høyt respektert av samene. Han hadde lenge forsvart deres rettigheter, oversatt Det Nye Testamente til samisk, og konfirmert flere av lederne. I stedet endte presten opp med å øke konfliktnivået gjennom sin egne aggressive oppførsel mot de vakte.
Dessuten hadde myndighetene gitt harde dommer til vakte som hadde forstyrret gudstjenester med sine aksjoner. De ble dømt til fengsel, bøter og betaling av saksomkostninger. Selve livsgrunnlaget deres var truet, siden familiene både tapte viktig arbeidskraft og risikerte å miste all reinen for å betale bøter og saksomkostninger.
Situasjonen ble ikke bedre av at norske myndigheter sparket den samiske lensmannen som utviste mildhet mot de vakte, og erstattet han med en tidligere ansatt av brennevinshandleren. Den nye lensmannen Bucht sin jakt på en av lederne, Elen Skum, var en annen utløsende faktor. Dermed utgjorde de tre ikke-samiske myndighetspersonene i Kautokeino – lensmann, handelsmann og prest – en felles fiendtlig front mot de vakte.
Flere forskere legger vekt på at opprøret kan skyldes kolonialisme. Blant verdens herrefolk utviklet det seg på 1800-tallet raseteorier som rettferdiggjorde undertrykking av andre nasjoner. Den norske koloniseringa av kystområdene i Finnmark førte til konflikter om land mellom reindriftssamer og norske bønder. De norske hadde et nedlatende syn på samer, som de oppfattet som primitive. Den etniske forskjellsbehandlingen, den sosiale nøden og den norske statens strenge reaksjoner etter kirkebråket bidro til å øke frustrasjonen og til å radikalisere bevegelsen.
Etter opprøret intensiverte den norske staten sin politikk for å fornorske samene. Fornorskingspolitikken har nå blitt gransket og dokumentert gjennom Sannhets- og forsoningskommisjonens arbeid. Rapporten kom i 2023, og konkluderer med at politikken fikk alvorlige konsekvenser for samer, kvener og skogfinner, blant annet med tap av språk og kultur, og i tillegg en befolkning uten kunnskap om disse gruppene. Personlig kan jeg bekrefte at vi lærte svært lite om dette da jeg gikk på skolen i Nord-Norge.
Kommisjonen foreslår flere tiltak for å skape forsoning, blant annet å øke kunnskapen, styrke samiske språk og kvensk, og styrke kultur og kulturkompetanse. Nasjonalballetten er stolte av at dette samiske prosjektet nå får sin urpremiere på Hovedscenen.
Koreograf Elle Sofe Sara (f. 1984) bor i Kautokeino, men kommer fra Ávži, ei lita bygd rett utenfor, hvor samene som slo ned opprøret kom fra. Sara sier om seg selv at hun alltid har hatt behov for å skape, og ønsket var å bli skuespiller. Da hun som 16-åring møtte en danselærer fra London, ble hun inspirert til å skifte retning og ble danser. Hun er utdannet som dansekunstner ved Trinity Laban Conservatoire i London, og har en master i koreografi fra Kunsthøyskolen i Oslo. I dag er hun både koreograf, regissør, filmskaper og manusforfatter. Verkene hennes har turnert internasjonalt, og i 2022 etablerte hun Elle Sofe Company, et samisk scenekunstkompani med base i Kautokeino og Hammerfest. Samme år mottok kompaniet Kritikerprisen for forestillingen Vástádus eana – The answer is land som hadde premiere under Festspillene i Nord-Norge. Allerede året etter skapte Sara sammen med kunstneren Joar Nango verket BIRGET – Ways to deal, ways to heal, for Carte Blanche. Forestillingen hadde premiere her i Operaen i februar i 2023, og også denne vant kritikerprisen for dans.
Som kunstner tar Sara utgangspunkt i seg selv, i det samiske, i joiken. Joiken var hennes første språk. Hennes metode for utvikling av nye kunstneriske arbeider er blant annet å intervjue mennesker som har opplevd tematikken på kroppen, og som fremdeles lever i den. Til denne forestillingen intervjuet hun etterkommere av både opprørerne og de som stoppet opprøret. Dessuten også akademikere, prester og psykologer som kan belyse menneskelige mekanismer i sånne situasjoner. Disse muntlige intervjuene er et viktig tillegg til de skriftlige kildene som finnes – særlig for å høre hvordan ekkoet av opprøret har endret seg fra generasjon til generasjon i de berørte familiene.
Den samiske selvfølelsen preges ifølge Sara ennå i dag, folk opplever fortsatt utestenging. Historisk ble det harde straffer, rundt 40 ble arrestert og langt flere var involvert. Det ble også vanskelig når opprørene som ble benådet kom tilbake til samfunnet. Sápmi preges av en taushetskultur, hvor en lar ting ligge. Dette handler om manges historie og er et komplekst tema å utforske. Fordi vi har få kilder til opprørernes indre motivasjon, passer det å utforske hendelsene fysisk, gjennom dans.
For å utvikle verket ønsket Sara å samarbeide med noen, og felles bekjente mente at hun burde kontakte Hlín Hjálmarsdóttir, en islandsk koreograf, danser og prøveleder, bosatt i Stockholm.
Hlín Hjálmarsdóttir (f. 1978) har en stor dansekarriere bak seg og har jobbet for kompanier som Cullbergballetten, GöteborgsOperans Danskompani, Iceland Dance Company og Kungliga Baletten i Stockholm. Hun har samarbeidet med koreografer som Mats Ek, Crystal Pite, Jiří Kylián, Alexander Ekman, Sharon Eyal og mange andre. Hjálmarsdóttirs egne arbeider er preget av hennes islandske arv og livet som danser utenfor sitt eget hjemland, og verkene hennes er ofte inspirert av menneskets litenhet. Hennes nyeste verk, Riptide, ble produsert først som film, deretter ved Kungliga Operan i Stockholm i 2023. Hjálmarsdóttir bruker flere medier, som film, bilde, skulptur og dans, i kunsten sin.
Hjálmarsdóttir har selv ingen kobling til hendelsene i Kautokeino, men Saras nære bånd til stedet og kulturen var avgjørende for at hun gikk inn i dette samarbeidet. Hjálmarsdóttir og Sara har jobbet sammen om koreografien, og utviklet konseptet gjennom et halvt års forprosjekt. Også noen av Nasjonalballettens dansere besøkte Kautokeino for å se stedet det skjedde, forstå plassen og bli bedre kjent med samisk kultur – og med Saras inngang inn i materialet. De har jobbet mye med improvisasjon, og danserne har også bidratt kreativt i prosessen. Koreografene har utviklet en samarbeidsform der Hjálmarsdóttir ofte står for mye av bevegelsesmaterialet, mens Sara bringer inn ideer til scener og tematikk. Begge har vel å merke bidratt skapende. Resultatet er et verk med koreografisk avtrykk fra dem begge. Hjálmarsdóttir mener det er bedre å skildre en fysisk hendelse i en kroppslig form enn i noen annen form, for eksempel gjennom tekst. Hun sier det er en stor fordel å jobbe med dansere som er så teknisk sterke som det Nasjonalballettens dansere er, det gir et godt grunnlag for å skape noe fint sammen. Sara beskriver det som at de 25 danserne «bærer tyngden» av opprøret sammen med henne og andre samiske.
Som del av musikken i forestillingen ønsket Sara å jobbe med joik, som passer med fortellermåten scenisk. På scenen står danserne sammen med joikeren Lávre Johan Eira, en ung samisk artist og musiker fra Kautokeino. Han joiker live, og Nasjonalballettens egen danser Nora Augustinius synger også sammen med Lávre mot slutten av forestillingen. Det er ikke så vanlig at ballettdansere synger på scenen. Islandske Valgeir Sigurðsson har laget et nytt musikkverk som forener tradisjonelle og nyskrevne joiker av Lávre Johan Eira og Sara Marielle Gaup Beaska. Sigurðsson er musikkprodusent og komponist med lydstudio i Reykjavík, og begge joikerne dro dit for å jobbe med han. Verket er en særegen blanding av stemningsfull elektronisk musikk, joik, rå rytmer og klassiske instrumenter, og med bidrag fra stemmene i kammerkoret Vokal Nord.
Kostymene er tegnet av danske Henrik Vibskov – motedesigneren bak Alexander Ekmans A Swan Lake i vann. Det kreative teamet er altså blitt til et nordisk samarbeid, uten at det har vært et poeng i seg selv.
Begge koreografene ønsket seg Vibskov fordi han er en uredd designer som gjerne bruker sterke farger, og mønster på mønster. I motsetning til det kjente uttrykket «less is more» fremstår hans design som «more is more». Dette kjenner Sara igjen fra samisk kunsthåndverk, duodji, fra Kautokeino. Vibskov står også bak scenografien i forestillingen: et futuristisk scenisk landskap i lekent samspill med natur og tradisjon. Både kostymer og scenografi er inspirert av tradisjoner innen samisk levesett, byggeskikker og teknikker – inspirasjon Vibskov hentet på studietur til Kautokeino.
Vibskov forener samisk håndverkstradisjon med et futuristisk formspråk, han forestiller seg at historien foregår i framtiden og spør hvordan det ville sett ut. Han designer med utgangspunkt i form og silhuett – hva som kan være vakkert – og samarbeider med Operaens verksteder om hvordan kostymene kan skreddersys for bevegelse og dans. Kostymene leker med silhuetter og hodeplagg som minner om kyser – men med et moderne, sporty, nesten science fiction-aktig uttrykk. De gir karakterene et tidløst preg, som både peker bakover og framover i tid.
Skjørtene i forestillingen er inspirert av samiske søljer. Søljene har runde former, som små kopper, og disse formene finner man igjen i designet på skjørtene. Det sorte og hvite designet på skjørtene gir en sterk kontrast på scenen. De store, vatterte jakkene som presten, handelsmannen og lensmannen bærer er typisk for Henrik Vibskovs design. Også to tradisjonelle pesker, eller pelskofter, brukes på scenen. Av respekt for samisk håndverkstradisjon ble disse sendt nordover og sydd i Masi i Finnmark av en lokal syer.
Vibskov selv sier utfordringen har vært å hente inspirasjon fra det tradisjonelle uten å gjøre det stereotypisk. Og nettopp kulturell appropriasjon er noe Sara sier hun alltid tenker over, altså det å ta og bruke noe fra en annen kultur, som symboler, klesdrakter, musikk, eller ritualer, uten å forstå den opprinnelige kulturelle betydningen. Derfor tenker hun det er viktig med en samisk ledelse i prosjekter som dette, at en går inn i materialet med ydmykhet og sensitivitet, samtidig som kunsten får finne sin egen vei.
I Láhppon/Lost er kostymene mer enn klær – de er medfortellere. De bærer spor av historie og håndverk, scenen blir et sted der fortid og framtid møtes. En visuell verden som blir et møte mellom historie, identitet og motstand.
Rekvisittene er inspirert av samiske tradisjoner. For den som vet hva man skal se etter, trer historiske spor av samisk kultur, natur og levesett frem. Gjenstandene på scenen forteller om tilpasning, overlevelse og samspill med naturen. Gjerdestaur i form av blå stenger går igjen i scenografien, og en av de konkrete inspirasjonskildene i forestillingen er høystakken – luovve på nordsamisk – et stativ brukt til tørking og oppbevaring av høy og kjøtt, bygd opp av tynne bjørkestammer. Her brukes et rødt materiale som skal ligne høy og sennagress.
Sennagress (nordsamisk: gámasuoidni) er en plante som tidligere ble brukt som innlegg i samiske fottøy som skaller og komager. Etter at sennagresset er tørket og banket, fungerer det på samme måte som ull – selv om du blir våt på beina så vil føttene dine holdes varme. I forestillingen blir røde pisker brukt som referanse til sennagress.
I forestillingen følger vi ulike folk og karakterer. Vi aner familierelasjoner, arbeidsfelleskap og motstand, og sterke soloer og duetter trer fram fra ensemblet. Digitale skjermer med videoer av ansikter filmet nært innpå, lar oss komme tett på følelsene. Uttrykket i dansen er rått og nakent, poetisk og menneskelig – og ekstremt fysisk. Vi fornemmer en sterk følelse av samhold, fortvilelse, men også et håp – for selv om vi ikke kan forandre historien, har vi mulighet til å påvirke fremtiden.
I Láhppon/Lost ser koreografene på opprøret ut fra dagens verdensbilde – i en tid da vi igjen er vitne til harde fronter som tilspisser seg, liv som går tapt og ledere som misbruker sin makt. Denne historien fortelles stadig igjen, fra nye synsvinkler. Hvilke øyne skal vi egentlig se disse hendelsene med? Hvem skal vi prøve å forstå? Og hva handler denne historia egentlig om?
Vår versjon av historien gir oss ingen svar, men et nytt og friskt blikk på Kautokeino-opprøret; hvor dansen gir kropp til opprør og stillhet, frykt og håp. God fornøyelse!
Lost