Crystal Pite

Året er 2017, og The Royal Ballet i London annonserer en helt ny énakter på hovedscenen. Koreografen? Crystal Pite. Nyheten får enhver danseentusiast til å gispe av begeistring. Årsaken er todelt: Et nytt verk fra Crystal Pite er en begivenhet – og det er 18 år siden sist en kvinnelig koreograf skapte et verk for hovedscenen i Covent Garden.  

Pite føyer seg inn i rekken av de aller største, mest ettertraktede koreografene verden over. I årevis har hun skapt verker for gjeve kompanier som Nederlands Dans Teater, balletten ved Pariseroperaen og den kanadiske nasjonalballetten, i tillegg til sitt eget turnékompani Kidd Pivot. Crystal Pite har fingeren på pulsen til den virkelige verden, så vel som begge føttene godt plantet på dansematta. Gjennom et bevegelsesspråk like innovativt som det er emosjonelt, viser hun oss en mangefasettert samtid. Arbeidene hennes blir beskrevet som både dypt personlige og universelt relevante. 

Crystal Pite / Foto: Michael Slobodian

Konflikt er vitalt 

La oss ta det fra begynnelsen: Crystal Pite er født i 1970, i den kanadiske byen Terrace. Allerede som barn setter hun sammen sine første små dansesekvenser. Senere, som dansestudent, vokser fascinasjonen for å koreografere, og hun tilbringer lørdagene med å lage små stykker sammen med andre fra ballettklassen sin. 17 år gammel blir hun ansatt som danser i Ballet British Columbia – og bare to år senere, i 1990, debuterer hun som koreograf med verket Between the Bliss and Me for samme kompani. 

Ennå skal det ta noen år før hun selv legger opp som danser for å virke fulltid som koreograf. Etter tiden hos Ballet British Columbia tilbringer hun fem år som danser i Ballett Frankfurt under William Forsythe. Forsythe involverte bestandig alle sine dansere når han utviklet materialet sitt. «Jeg lærte så mye av Bill i løpet av den tiden, om hvordan man konstruerer og dekonstruerer bevegelser, men også om å være modig. Han hadde en slags dristighet som jeg har dyrket helt siden den gang», sa hun i et intervju med the Guardian i 2016. 

For konflikten er vital i Pites arbeider. Hun gir danserne fysiske oppgaver som skaper motsetning i selve kroppen. «Jeg vil lage koreografi som er detaljert og vakker og presis, men samtidig forskrudd og brutal og modig», sa hun under en samtale i regi av CreativeMornings i 2013. «Jeg ser etter den energien som skapes av spenninger – spenning mellom det strenge og det uforsvarlige, mellom intellektet og instinktet, mellom det tradisjonelle og tradisjonsbruddene.» 

Håndverkeren Pite 

I dag blir Crystal Pite ofte sidestilt med Forsythe. Hvorfor? Fordi hun, i likhet med ham, baner nye veier for dansen. Wendy Perron, tidligere sjefredaktør for American Dance Magazine, mener Pite har evnen til å dytte dansen inn i framtiden. Pites verker «er ballett i dag», skriver hun. Pites eksplosive uttrykk er fjernt fra det klassiske – men hun bruker balletteknikk som grunnlag for en ny virtuositet, som ifølge Perron «initierer bevegelser fra et bestemt sted i kroppen og sender energistrømmer som stopper og starter med spennende kompleksitet og vågemot.» 

Men denne konflikten Pite er så opptatt av, er ikke bare forankret i det ekstremt kraftfulle bevegelsesmaterialet. Hun går rett inn i ubehaget og har utforsket temaer som menneskelige forbindelser, isolasjon og tap. Noe av det som gjør henne til en så moderne koreograf, er interessen hun har for ideene bak dansen: Hun leser nitid som del av forberedelsene, i søken etter brikkene som skal legge grunnen for et nytt danseverk. 

«Jeg tenker på meg selv som en håndverker mer enn en kunstner», sier hun. «Jeg bygger noe, og jeg kan bruke det som en form – og koble denne formen til en idé, koble den ideen til en kropp, koble den kroppen til et publikum, og koble publikum til hverandre. Det jeg er aller mest lidenskapelig opptatt av, er elementene som bygger en historie. Menneskelige historier. Forbindelser.» 

Pite arbeider møysommelig med detaljene, helt ned på mikroskopisk nivå, på leting etter det presise fysiske bildet – det bildet som gjør arbeidet hennes så poetisk, og som dessuten er nøkkelen til hennes måte å kommunisere ideer, følelser og historier på. Dansen er hennes kommunikasjonsverktøy: et språk bortenfor ordene. 

Skildrer vår tids største drama 

Tilbake til énakteren: I de siste par årene før 2017 er Europa preget av den såkalte migrasjonskrisen. Pite bestemmer seg for å male et portrett av mennesker på flukt, satt til førstesatsen av Góreckis sørgmodige symfoni nr. 3. Verket får tittelen Flight Pattern – en tittel som ikke bare refererer til tematikken, fluktmønsteret, men også til det koreografiske: en menneskemengde som beveger seg i bestemte, gjentatte mønstre, med enkeltdansere som bryter ut av gruppa for senere å finne tilbake til flokken igjen. 

«Jeg jobber med koreografiske fraser som blir byggesteinene for stykket», forklarer Pite i et intervju med The Guardian samme år, mens hun fremdeles arbeider med stykket. «I tillegg speiler tittelen det faktum at disse humanitære krisene skjer om og om igjen, følelsen av at de repeteres på tvers av kulturer og generasjoner, og mønsteret for menneskelig migrasjon på tvers av territorium og tid.» 

Flight Pattern høster lovord etter verdenspremieren i 2017. Både presse og publikum er rystet og begeistret på samme tid, og Pite får den prestisjetunge Olivier-prisen for arbeidet. Da The Royal Ballet ber henne utvikle verket videre fra én til tre akter i 2022, har også flyktningkrisen fått en ny aktualitet. Pite føyer andreakten Covenant til stykket, med utgangspunkt i FNs barnekonvensjon – for en flyktningkrise er også en barnekrise. Hvert femte øyeblikk drives et nytt barn på flukt. I Covenant fungerer de voksne danserne som springbrett og støtte for de helt unge danserne på scenen. I det ene øyeblikket løftes barna over scenen som om de flyr inn i selve livet – og i det neste trekker barna de voksne bak seg, som tunge lenker. 

Inn i ubehaget 

Helt til sist kommer tredjeakten, Passage, som gjennom to eldre dansere skildrer den ultimate reisen: den vi alle skal gjennom, fra liv til død. Slik vokste Flight Passage til en fullendt helaften om mennesker som flykter uten noensinne å vite helt hvor de er på vei: Light of Passage, som har urpremiere i The Royal Ballet høsten 2022, samprodusert med Den Norske Opera & Ballett. Når den nå tas til scenen av Nasjonalballetten, skrives det historie i Bjørvika. 

«Jeg tror ikke dans tar opp dette temaet på noen bedre måte enn andre kunst- eller kommunikasjonsformer», sier Pite før premieren på Flight Pattern i 2017. «Jeg tror bare den tilbyr en annen måte å se det på, og den er min måte å se det på. Dans er språket mitt, min eneste måte å håndtere verden på akkurat nå. Jeg tar ikke flyktningkrisen til scenen som noen politisk handling. Jeg tar den til scenen fordi jeg ønsket å snakke om den.» 

Crystal Pite holder fram med å konfrontere oss med det ubehagelige, å gi oss trøst i det mellommenneskelige – og å holde oss på kanten av stolsetet i ren entusiasme. Du skal ha et hjerte av stål for å gå uberørt fra en forestilling signert Crystal Pite.