Hopp til hovedinnhold
Handlekurv Min side
Til forestillingsside
Tosca
Tosca

Intervju med Calixto Bieito

Calixto Bieito har ledd mye av Tosca, men nekter å la opera være ren underholdning. Nå vil han frigjøre Puccinis populære verk fra klisjeene.
Skallet mann midt i menneskemengde Calixto Bieito / Foto: Erik Berg

– Som liten gutt hørte jeg på Tosca sammen med broren min, på en kassett, igjen og igjen. Og vi gråt, broren min og jeg.

Hva var det som fikk dere til å gråte?
– Musikken – musikken i sluttscenen. Åh, som vi gråt! Men da jeg ble noe eldre, sånn rundt 17 år og så Tosca på scenen, da måtte jeg bare le da sluttscenen kom.

Du lo av selvmordsscenen?
– Jeg hadde hørt historien om scenearbeidere som hadde byttet ut madrassen Tosca skulle lande på idet hun hopper fra Castel Sant’Angelo, med en trampoline, og tanken på en hoppende sopran i dødsøyeblikket var utrolig komisk. Men musikken har alltid rørt meg dypt, og gjør det fortsatt.

Hva er så spesielt ved musikken i Tosca?
– Puccinis musikalske dramaturgi er veldig konvensjonell. Handlingen og karakterenes følelser følges veldig tett av musikken. Det er verismo, altså realistisk opera som skal speile en gitt virkelighet. Men jeg liker muligheten til å gå vekk fra dette, fjerne det historisk-realistiske plottet og fokusere på menneskene og på hva som skjer dem imellom. Jeg vil frigjøre karakterene fra operaklisjeene, men uten å ødelegge operaen og kraften som fortsatt finnes i den.

… musikken har alltid rørt meg dypt, og gjør det fortsatt

Drøm og virkelighet

Tosca er satt til konkrete steder i Roma og til noen spesifikke timer i europeisk historie. Sammen med detaljerte sceneanvisninger har dette skapt en tydelig idé om hvordan verket skal iscenesettes, med kirken Sant'Andrea della Valle og altertavlen, Scarpias skrivebord, lysene som Floria Tosca rituelt tenner rundt liket, den stjerneklare natten og det berømte hoppet fra slottsmurene. Bieito ønsker å åpne opp verket ved å gjøre det mer abstrakt, mer drømmeaktig. Likevel er dette også en skildring av den virkeligheten regissøren ser rundt seg i dag.

– Dette er en historie om vår tid, med undertrykkende maktmennesker som styrer verden. Det er grotesk.

Calixto Bieito referer til den spanske skribenten Javier Marías, som i El País 21. mai 2017 publiserte teksten «La peligrosa parodia», den farlige parodien. Her beskriver Marías hvordan internasjonale politikere som til daglig opererer i nyhetsbildet, fremstår som groteske karakterer vi kan parodiere, noe som hjelper oss med å holde dem på avstand.

– Også Hitler, Mussolini og Stalin fremsto for mange som groteske parodier. Men i ettertid ser vi hva som skjedde. Mange av dagens politikere bryr seg ikke om menneskene. Som Scarpia i Tosca: Han bryr seg ikke en dritt om noe eller noen, så lenge han får tilfredsstilt sine behov. Scarpia forbruker kvinner, han vil ha sex med Tosca, for så å kaste henne vekk og erstatte henne med noen annet. Og dessverre er verden full av slike mennesker, sier Bieito, og viser til opptaket med Trump der han uttalte: «I'm automatically attracted to beautiful [women]—I just start kissing them. It's like a magnet. Just kiss. I don't even wait. And when you're a star they let you do it. You can do anything ... Grab them by the pussy. You can do anything.»

Tror du det er flere av disse menneskene nå enn da Puccini skapte dette verket?
– Ja, jeg tror den tendensen er sterkere nå. Etikken forvitrer i vårt samfunn.

Provokasjon og underholdning

I Bieitos versjon er Mario Cavaradossi fortsatt en kunstner, men malerpenslene er byttet ut med en installasjon som provoserer Scarpia.

Ønsker Cavaradossi å provosere?
– Nei, han ønsker å være fri og eksperimentere. Jeg så for meg kunstnerparet Tosca og Cavaradossi som Niki de Saint Phalle & Jean Tinguely. I flere tiår samarbeidet de om prosjekter og installasjoner. Og jeg så for meg at det Cavaradossi skaper med teipen og jomfru Maria i første akt, kunne skjedd på en metrostasjon i Paris eller på Manhattan. Han vil bare skape noe crazy, der og da. De er unge og lykkelige mennesker som vil være fri, både når de skaper og når de elsker.

«Vissi d’arte», synger Tosca i andre akt, «jeg levde for kunsten». For Bieito er dette verkets viktigste setning.
– Den og de unge kunstnerne kveles av systemet omkring, som vil tvinge dem inn i forenklede, kitschy bilder av hva en kunster er eller hva kunsten kan og skal gjøre.

Relaterer dette seg til verden av i dag?
– Vi lever i en tid der den frie kunsten er under stadig trussel, den reduseres til ren underholdning, til noe som bare tilfredsstiller, noe folk vil ha og forbruke.

Du kritiserer altså kunst som underholdningsindustri ved hjelp av en av de største kommersielle suksessene i operahistorien?
– Ja, det er morsomt, det liker jeg.

Men i din fremstilling er det Scarpia som triumferer til slutt. Er det en slags advarsel?
– Nei, det er en skildring av hva jeg ser: et økonomisk system som fortrenger den frie kunsten. Har du sett at i en del magasiner heter seksjonen som tidligere hadde overskriften «Art», nå kalles «Entertainment», eller «Art & Leisure»?

Hva er galt med at kunst underholder?
– Jeg er ikke imot å ha det gøy, men det skal ikke bare være gøy. Kunst skal få oss til å tenke og vekke hele spekteret av følelser i oss. Slik kan den sette oss fri.

Kunst utfordrer oss ved ikke å gi klare svar

På hvilken måte?
– Vi får mulighet til å teste og eksperimentere med følelsene våre, noe jeg tror gjør oss til bedre mennesker. Kunst utfordrer oss ved ikke å gi klare svar og dermed tvinger oss til å tenke, mens underholdning bare peker en vei og sier «glem alt». Det blir som et sløvende rusmiddel.

Opera-slaget

Den katalanske regissøren har et langt forhold til Norge og til Oslo. Han satte opp Peer Gynt (2006), Bortførelsen fra Seraillet (2007) og Brand (2008) ved Festspillene i Bergen. Sistnevnte ble også vist ved Nationaltheatret, der han i tillegg har stått bak Et drømspill (2014) og Mysterier i 2016. De siste årene har han vært Nasjonaloperaens «Principle Guest Director» og har iscenesatt Hoffmanns eventyr (2013), Carmen (2015) og War Requiem (2016). Opera er en sjanger har han stor tro på:

– Opera viser kunstens stadige kraft til å berøre oss, også rent fysisk. Det å oppleve musikk er en kroppslig erfaring. Perkusjonsinstrumentene treffer deg rett i magen, musikken slår deg i brystet – «boomah!» Det er fantastisk.

På hvilken måte påvirker denne erfaringen din måte å jobbe med opera på?
– Jeg sier ikke så mye til sangerne. Jeg gir dem ikke tanker, men bilder. I tillegg er det viktig for meg å skape en god og avslappet atmosfære i prøvesalen, der alt er mulig og kroppene ikke er fulle av spenninger og stress, men frigjøres med musikken. Når det skjer, får det underbevisste strømme til overflaten. Da får også tankene og det mentale kroppslige uttrykk. Å skape denne friheten og sette i gang denne strømmen er min jobb.

Opplever du deg selv fri som kunstner?
– Jeg er fri i prøvesalen. Ærlig talt vet jeg ikke om jeg hadde overlevd om jeg ikke hadde fått gjøre det jeg gjør; uten mulighet til å uttrykke meg hadde jeg gått under.

Er det det som skjer med Floria Tosca i sluttscenen?
– Ja, jeg tror hun blir gal. Samtidig prøver hun å berolige kjæresten sin, slik historien forteller at mange mødre gjorde overfor sønnene og ektemennene sine som var arrestert etter den spanske borgerkrigen: «Ta det med ro, det kommer ikke til å skje noe», sa de «jeg har snakket med kapteinen». De sa det for å beskytte dem i deres siste øyeblikk, verne om håpet deres. Men egentlig er alt ødelagt, også for Tosca og Cavaradossi. Den frie kunstneren ender opp som en klovn, en Ronald McDonald, en ingenting.

Men de dør ikke?
– Puccini ville egentlig ikke at Tosca skulle dø. Å la henne dø er en mer kommersiell slutt, der det løser seg: Hun befris fra lidelsen og vi kan sørge. Men man kan også bli borte eller bli ingenting uten å dø fysisk, når du er uten menneskerettigheter, jobb, uttrykksfrihet og verdighet.

Intervjuet er fra premieren i 2017.