Hopp til hovedinnhold
Handlekurv Min side
Til forestillingsside
Tosca
Tosca

Kunst og vold

Om Puccinis kunstneriske fremstilling av maktmisbruk

 

Tosca, Giacomo Puccinis femte opera, er en ekte grøsser, en politisk thriller og en krim med flere lik, en ekte torturscene og en henrettelse på scenen. Ikke rart dette verket fikk til dels negativ mottakelse i kritiker- og komponistkretser etter urframføringen i Roma i januar 1900. Puccinis østerrikske kollega Gustav Mahler omtalte operaen hånlig som et «mestermakkverk», mens den aldrende Richard Strauss betegnet den som «notorisk kitsch av verste sort». Også den østerrikske kritikeren Julius Korngold (far til den senere operakomponisten Erich Wolfgang Korngold) sluttet seg til hovedanklagen mot Tosca – for mye brutalitet og for lite poesi – og snakket om «torturkammermusikk». At en opera fortalte så direkte og aktuelt om voldelige, undertrykkende politiske systemer, hadde vel ingen kunnet forutse.

Årsaken til at Puccini fattet interesse for den tragiske historien om to kunstnere – en maler og en sanger – og en sadistisk politisjef, var den franske skuespilleren Sarah Bernhardt (1845–1923). Den tretti år gamle komponisten så henne i rollen som Tosca i Victorien Sardous drama med samme navn under et gjestespill i Milano, og ble svært begeistret – til tross for at han knapt forsto et ord av den franske teksten. Så overbevist ble Puccini av dramaets virkningskraft, den spennende handlingen og Bernhardts skuespillerkunst at han bestemte seg for å tonesette stoffet som sitt neste prosjekt. «I denne Tosca ser jeg min egen opera», skrev han til forleggeren sin den 7. mai 1889. Men det skulle gå flere år før prosjektet faktisk ble realisert, og den unge Puccini skulle først bli en berømt komponist takket være operaene Manon Lescaut (1893) og La bohème (1896).

Victorien Sardou og Sarah Bernhardt

Men tilbake til begynnelsen. Victorien Sardou (1831–1908), også kjent som «teaterets Caligula», skrev sitt historiske drama i fem akter, La Tosca¸ spesielt for skuespilleren Bernhardt, som vakte jubel da hun var med på å urframføre stykket i Paris i 1887. Med sikkert instinkt for forbløffende sceneeffekter skrev Sardou nærmere hundre stykker, og disse vant stor gjenklang i hele Europa og skaffet ham en enorm formue. Verkene hans hadde lenge en dominerende posisjon på bulevardteatrene, men i dag er de stort sett glemt. Sardou regnes som elev av Eugène Scribe, som forsynte operakomponister som Giuseppe Verdi, Gaëtano Donizetti og Daniel Auber med librettoer. I likhet med sin lærer sysselsatte også Sardou en rekke medarbeidere og videreførte tradisjonen etter Scribe med sjangeren «pièce bien faite» («det velgjorte stykke»). Tekster av Victorien Sardou ble tonesatt av blant andre Umberto Giordano (Fedora), Camille Saint-Saëns (Les Barbares) og Jacques Offenbach (Le roi Carotte) i tillegg til Puccini selv. Den franske forfatteren Marcel Proust har for øvrig reist et litterært monument over den berømte Sarah Bernhardt i sitt storverk På sporet av den tapte tid, i form av skikkelsen Berma. I dette portrettet av en stor tragedienne hyller Proust den feirede skuespilleren, som briljerte i tittelrollen i La Tosca over hele Europa.

Da Giacomo Puccini besøkte Sardou i Paris i 1889, fikk han seg en overraskelse som han trengte tid for å komme seg over: Sardou ville at Tosca skulle dø på slutten. Forferdet skrev komponisten til sin forlegger og faderlige venn Giuolio Ricordi:

«Kjære, elskede Don Giulio,
i morges var jeg en time hos Sardou, og da sa han noe fullstendig uakseptabelt om finalen. Han vil absolutt at den arme kvinnen skal dø, for enhver pris! Nå som vi ikke lenger har Deibler [den siste bøddelen i Paris], kan Sardou ta over! Men jeg kommer så absolutt ikke til å rette meg etter ham.»

Som vi vet, ga Puccini likevel etter for forfatterens ønske til slutt, men det er interessant at han opprinnelig ville la tittelheltinnen overleve.

Det historiske bakteppet

Victorien Sardou gir stykket en veldig konkret historisk ramme og plasserer La Tosca i Roma i løpet av to dager i juni 1800 – altså et år etter slutten på den franske revolusjonen. Bakgrunnen er slaget ved Marengo, en landsby i Nord-Italia der kongetro østerrikere ledet av general Melas og republikanske franskmenn ledet av Napoleon Bonaparte står mot hverandre. Her kjemper rojalister og republikanere om Italias framtid. Selv om Melas og østerrikerne har overtaket til å begynne med, går Napoleons franske hær av med seieren til slutt. Kampens skiftende forløp blir rapportert to ganger i løpet av stykket. Først er det tilhengerne av dronning Maria Carolina (som er av Huset Habsburg) – blant dem politisjef Scarpia og klokkeren – som triumferer, og senere den torturerte maleren Cavaradossi, som ofrer livet for den republikanske tanken. Hans venn Cesare Angelotti, som hjelper Cavaradossi med å flykte, har tidligere vært konsul for den romerske republikken, som bare eksisterte en kort periode. Etter at de kongetro har gjenerobret Roma og Maria Carolina har vendt tilbake, begynner som vanlig en grusom jakt på «forrædere». Angelotti blir satt i fengsel, nettopp det fengselet han akkurat har flyktet fra i begynnelsen av stykket.

For at Sardous drama i fem akter skulle bli en velegnet operalibretto, måtte teksten – som alltid – forkortes, strammes opp og fortettes. Den historiske konteksten som nettopp ble beskrevet, er dermed bare antydet i operaen, i stedet for at historiske personer og begivenheter som ingen er fortrolige med lenger, til stadighet får tre i forgrunnen slik de får i skuespillet. Det gjør Puccinis Tosca til en tidløs og stadig skremmende aktuell framstilling av undertrykkelsens, torturens og maktmisbrukets mekanismer.

At historien dessuten stadig engasjerer oss, henger også sammen med at begivenhetene, vendingene og katastrofene utspiller seg innenfor et kort tidsrom. Operaens første akt begynner påviselig like før klokka tolv (i henhold til den katolske kirkeklokkenes Angelus-ringing som omtales i teksten), mens tredje akt slutter like etter klokka fire neste morgen. «Den fjerde morgentimen slår», står det i regi-anvisningen i librettoen idet eksekusjonspelotongen hever våpnene mot Cavaradossi. Mellom dem ligger andre akt, et nattbilde i enhver forstand, der avgrunnen åpner seg i all sin gru for de tre hovedpersonene Tosca, Cavaradossi og Scarpia. Men det er som om tiden står stille når Tosca i sin arie «Vissi d’arte, vissi d’amore» («Jeg levde for kunsten, jeg levde for kjærligheten») trekker hele sitt liv i tvil og bebreider Gud.

Kunstens frihet er alles frihet

Det var tydeligvis viktig for Puccini å gi et riktig bilde, musikalsk og scenisk, av stedet operaen utspiller seg. Han reiste i hvert fall i ens ærend til Roma for å danne seg et bilde av stedet. For eksempel tok han «Te Deum»-temaet som blir brukt til å feire rojalistenes antatte seier i første akt, rett fra den romerske liturgien. Når en gjetersang klinger i morgengryet i begynnelsen av tredje akt, virker det overbevisende. Rundt 1800 lå nemlig Castel Sant’Angelo, der tredje akt finner sted, fremdeles i utkanten av Roma. Så begynner elleve klokker å kime fra kirkene i nærheten, og i den forbindelse hadde Puccini forhørt seg om tonehøyden på klokkene i Peterskirken for å skape et mest mulig autentisk stemningsbilde.

Som tidligere beskrevet ble Tosca sablet ned i forbindelse med urframføringen, men i vår tid betraktes denne operaen som progressivt musikkteater. For på en konkret historisk bakgrunn og med drastiske virkemidler behandler Puccini et tema som har blitt skremmende aktuelt igjen, nemlig hvordan kunstens frihet, ytringsfriheten og dermed også alles frihet blir undertrykt, forfulgt og brutalt straffet av undertrykkende krefter.

Oversatt av Tor Tveite