Hvordan få det tunge til å bli lett
Har du noen gang lurt på hvor alt du ser på scenen i Operaen kommer fra? Om det finnes et sted der man kan bestille søyler, hus, skog eller hva det måtte være, og så kommer alt i store trailere og løftes med kran?
Tekst: Ingeborg Norshus
Spoiler alert: Nesten alt er bare juks, og nesten alt lages i Operaens egne verksteder, av snekkere, smeder, tapetserere, rekvisittmakere eller av de som jobber på Malersalen. Det du trodde var store mursteinsbygninger, massive marmorsøyler eller tunge fløyelsdraperier, kan vise seg å være lett treverk eller malt lerretsduk.
Oppdrag: Lag et tredvetalls lette marmorskulpturer på 7–8 måneder
Da scenograf Gjermund Andresen kom med en bestilling på mer enn 30 skulpturer til Orfeus i underverdenen, skapte han hodebry for de som jobber på Malersalen. Skulpturene skulle henge på veggene, i flere høyder. De måtte være lette, slik at de ikke risikerte å falle ned og skade noen; de skulle minne om klassiske skulpturer – og de skulle ha ansiktstrekkene og kroppen til rollefiguren Folk.
– Vi på Malersalen brukte mye tid på utprøving av ulike materialer og teknikker, forteller Turid Ousland og Helene Sunde, som er to av åtte som jobber der. Til slutt landet de på at pappmasjé (avispapir og lim laget av mel og vann) kunne tilfredsstille alle disse kravene – det var dessuten billig og miljøvennlig. Men dette ville bli en stor jobb, som ville kreve massiv innsats fra alle i avdelingen.
Først ble det laget en skulptur i leire, med utgangspunkt i den «stoppede» kroppen til rollen Folk, som Kostymeavdelingen hadde skapt.
Århundrelang tradisjon med papirmasse og lim
Deretter tok de gipsavstøpning av skulpturen, til sammen 30 kroppsdelsformer – som videre skulle fylles med pappmasjé.
Gipsformene ble dekket på innsiden med flere lag avispapir penslet med mel-lim. Når denne massen var tørr, kunne formen fjernes og dermed hadde man en kroppsdel i pappmasjé.
– Metoden med pappmasjé er for øvrig ikke ukjent fra da palassene skulle ha ornamentert stukkatur i alle rom, forteller de. – På Drottningholm, det kongelige slottet og teatret utenfor Stockholm, og på Rød herregård i Halden benyttet man denne teknikken. Og i Italia har de hatt tradisjoner for dette i flere hundre år, når store saler og tak skulle utsmykkes. Ornamentene ble enklere å montere, de risikerte ikke å sprekke opp, og det var billig. Så dekket de dem til slutt med et tynt lag av gips som de malte eller forgylte.
Samme utgangspunkt, forskjellige figurer
Alle kroppsdelene lå spredd utover hele Malersalen, og det var nå det virkelige kaoset begynte. Armer og ben skulle festes til torsoer og bli til hele menneskeskulpturer, som igjen skulle innta forskjellige positurer på scenografiens store tårn.
– Scenografen var selvfølgelig den som hadde føringen her, men vi malerne fikk også stor frihet, forteller Turid. – Vi kunne virkelig boltre oss, og foreslå forskjellige rekvisitter som vi syntes passet inn. Det kunne være draperier, badehåndklær, instrumenter, kroner, blader og drueklaser, eller mer moderne ting som hodetelefoner og mobil. Dermed ser alle skulpturene ganske forskjellige ut – selv med samme kropp og ansiktstrekk. Utgangspunktet for selve ansiktet var en avstøpning av skuespiller Kristoffer Olsen, som har rollen som den bedrevitende og kommenterende Folk flest.
I prosessen med å kreere hver enkelt skulptur var det flere utfordringer som måtte løses. Først og fremst måtte de tenke sikkerhet: Alt måtte kunne festes forsvarlig så ingenting kunne løsne eller stikke ut. På flere av figurene måtte de tenke høyde, siden de skulle gå helt opp til taket. Og ikke minst kunne de ikke være mer enn 35 cm dype, fordi de skulle heises opp i loftet i løpet av forestillingen, og ikke komme i veien for andre sceniske elementer. Dessuten skulle jo skulpturene ligne på klassiske skulpturer, og være rimelig riktige anatomisk sett. ;– Vi har sett på bilder av utrolige mange kjente skulpturer, og man kan nok finne mange referanser, hvis man ser godt etter, sier Helene.
Når skulpturene omsider har fått riktige positurer, blir det lagt på et tynt lag med selvkomponert papirsparkel, for å jevne ut overflaten og alle skjøter. Til slutt blir de malt og patinert, lag på lag.
Og vips har man 31 «marmorskulpturer» med alderdommelig patina, festet flere meter over gulvet mellom ruvende søyler – laget av tre trukket med lerret. Men disse risikerer ikke å falle ned eller sprekke, de utgjør ikke farlig tyngde på veggplatene, og materialene har ikke belastet budsjettet i noen særlig grad: De er laget av lett, billig og resirkulert materiale. Det er noe å tenke på neste gang du besøker Drottningholm, Rød herregård eller operahuset Teatro La fenice, og beundrer vakker utsmykning!
