Ny Onegin i koronaens tid
Mens det pågår en pandemi, har Operaen lagd ny drakt til en av verdens mest berømte balletter. Når Onegin strømmes til hele landet 14. februar, er 1000 pølser i nervøs fløyel bare en del av alt Operaens verkstedarbeidere har lagd.
Tekst: Maria Børja, 2021
Foto: Erik Berg
I malersalen ligger 130 kvm flor spent ut på gulvet. Det er Tatjanas soveværelse, i Nasjonalballettens nye, egne Onegin. At kompaniet har fått lov til å lage ny design til John Crankos berømte ballett, skal vi komme tilbake til.
Nå hersker det en konsentrert stemning i malersalen.
Tredimensjonal effekt
På de enorme maleriene av gardiner og illuderte trevegger, skal Operaens malere gjøre siste finish: trykke røde roser.
– Når vi begynner, er det ingen vei tilbake, sier Turid Ousland.
Selve blomsten holder Helene Dorothea Sunde. Blomsten er skåret ut i skumgummi som er limt under en treplate med langt skaft, lik et stort stempel. Hun presser stemplet lett ned i en dam av rød farge, og kollega Turid Ousland peker: Her. Helene trykker blomsten ned på stoffet:
– Oi! Den ble litt sterk!
Turid har lagt stoffbiter over deler av gardinmotivet, slik at blomstene ikke blir hele. Nå løfter hun dem av mens Helene forklarer:
– Vi må understreke formen på gardinene, derfor dekker vi til stripene som forestiller folder i stoffet. Om vi trykket blomster oppå foldene, ville det sett flatt og rart ut.
Sagflis som sjablong
I motsatt hjørne av florteppet står Stefania Raimondi. Hun maler treveggene i Tatjanas værelse – med lette presise penselstrøk i brunt og grått, før hun skvetter maling oppå til slutt.
– Jeg maler ulike strukturer av tre, forklarer hun.
Siden nyttår har de tre dekorasjonsmalerne holdt på med Tatjanas soverom. Som en del av prosessen la de sagflis over store deler av gardinene, før de dusjet farge over. Sagflisen var lagt på i bølgemønster – for å understreke foldene i gardinene. Da de tok sagflisen vekk, åpenbarte det seg lyse områder med jevn gradering mot de malte.
– Sagflisen blir som en levende sjablong, forklarer Turid.
Tusen pølser i nervøs fløyel
På bakscenen møtes vi av en enorm bue med hvite buer under. Det er «Ringen», konstruksjonen verkstedleder Meliha Beglerovic har beskrevet som en tålmodighetsprøve.
Den som har utført tålmodighetsprøven, er Hege Blom. Hun er tapetserer og står nå bøyd over noen av de 1000 stoffpølsene i nervøs fløyel som preger ringen, og som hun med egne hender har formet.
Hun forteller:
– Først klippet vi alle stofflengdene. Vi fant tidlig ut at vi ikke kunne klippe stoffet på langs, da vrengte pølsene seg. Derfor endte vi opp med å klippe det på tvers, 1,5 meter om gangen, og så måtte de sys sammen.
Halvannet år har det tatt. Resultatet er 525 korte og 384 lange pølser i hvit og beige fløyel, pluss 91 i farget fløyel.
Til sammen strekker de seg over 5000 meter.
Hege smiler. Hun har riktig nok hatt andre oppgaver innimellom, men ringen har hele tida krevd sitt.
Nå er pølsene brannimpregnert og festet til konstruksjonen som bærer buen. Det gjenstår bare å feste fem kjettinger, så er ringen klar til å heises oppunder scenetaket. Der vil den henge og nærmest lyse over hageselskapet.
Mest mulig i naturen
Hageselskapet, ja. Det er et helt nytt element i Onegin, etter en idé fra den norske scenografen John-Kristian Alsaker. Egentlig er det to ballscener i Onegin – et ball i storbyen og et på landet. Men det siste gjorde John-Kristian heller om til et hageselskap.
– Min tanke med Onegin var at vi skulle være mer på landet enn i originalen, derfor har jeg framhevet de rustikke elementene. Ved å kutte ut ballet på landet, blir ballsalen i St. Petersburg enda større.
Slik ønsker han å tydeliggjøre kontrasten mellom dandyen fra storbyen, Eugene Onegin, og overklassejenta fra landet, Tatjana.
Også i huset der Tatjana vokser opp, er de landlige elementene forsterket. I huset er det egentlig masse blonder. Dem har scenograf John-Kristian erstattet med det kan kaller «snickarglädje» – som er svensk for treutskjæringer.
Det viktigste er å få fortalt kjærlighetshistorien om Tatjana og Onegin. Jeg ønsker å få publikum til å leve seg inn i historien.
– INGRID NYLANDER
Gøy med to ulike stilepoker
I kostymetegningene har Nylander brukt mange pastellfarger, noe hun ikke pleier å tegne med. Og noe som virkelig har vært morsomt med Onegin, er at handlingen strekker seg over to stilperioder:
– Det er kjempegøy å få boltre seg i to ulike stilepoker, sier hun.
– Første del er i empire-perioden, der kvinnedraktene har det spesielle høye livet. Empire er en stil som ble utviklet i Frankrike under Napoleons storhetstid, inspirert av Napoleon og gresk og romersk antikk. Perioden varte fra 1800 til 1820, og stilen var veldig ren i uttrykket – helt forskjellig fra barokken og rokokkoen, som var frodig og overlesset.
– Viktoriansk stil er helt annerledes, fortsetter hun. – Stilen var inspirert av Viktoriatiden i Storbritannia og varte 1830–1890. Her var livlinja senket til normal høyde, og kjolene hadde mange lag av store brusende skjørt og stive korsetter som hindret bevegelse. Dette ser vi i andre del av Onegin.
– Hva er den viktigste opplevelsen dere vil gi publikum?
– Å få fortalt denne kjærlighetshistorien om Tatjana og Onegin. Da må vi holde på spenningen, legge fra oss vårt moderne, halvironiske blikk og overgi oss til historien. Jeg ønsker å få publikum til å leve seg inn i historien, sier Ingrid.
– Vi må la Pusjkins tekst få leve så ærlig som mulig, sier John-Kristian. – Men ballett er en abstrahert virkelighet. Ingen uttrykker sin kjærlighet ved bare å gjøre bevegelser. Dermed må vi lage et landskap hvor inntrykkene og skjebnene får leve seg ut. Det skal være vakkert, men ikke for vakkerhetens skyld.
– Onegin er en klassiker, sier Ingrid. – Jeg tror at de som ønsker seg en kjærlighetshistorie, får sitt. De som ikke lever seg inn i historien, kan likevel finne glede i en vakker forestilling, og de som har et idrettsforhold til ballett, får også sitt.
Vi må lage et landskap hvor inntrykkene og skjebnene får leve seg ut. Det skal være vakkert, men ikke for vakkerhetens skyld.
– JOHN-KRISTIAN ALSAKER
Kom gjennom nåløyet
At Nasjonalballetten har fått lov til å lage sin «egen» Onegin, er en liten sensasjon. Siden John Cranko døde i 1973, har rettighetshaverne til balletten bestemt hvem som får sette den opp – som er et nåløye. Hvem som får lage ny design til den, er et enda mindre nåløye, som norske Alsaker og Nylander altså kom gjennom.
De to er kjent for både eksperimentelle og moderne forestillinger – og epokedramaer, som Onegin er. De har samarbeidet mye på ulike teatre, og i Operaen lagde de i 2015 en ny Manon sammen, til MacMillans opprinnelige koreografi. «Scenen bugner av farger, og publikum får virkelig et inntrykk av hva slags ressurser Operaen forvalter», skrev Aftenposten om Manon.
Siden de fikk klarsignal til å lage ny design til Onegin, har de tegnet skisse på skisse for å møte de mange prinsippene for hvordan en Onegin skal se ut. For eksempel skal Tatjanas seks kjoler ha bestemte farger – blant annet en hvit, en rød og en brun.
– Når koreografen er død, går mange rettighetshaverne «etter bibelen», sier John-Kristian. – Koreografien er lagt, avstanden mellom bord og stoler er gitt. Å få til noe nytt da, krever at endringene bygger oppunder historien som den er.
Til slutt var de i mål. Og da alle skissene var blitt til ferdig godkjente modeller og tegninger, og verkstedene «bare» skulle lage alt, kom koronaen.
Strømmer premieren grunnet korona
Siden mars har det vært mange avbrudd i arbeidet i Operaen, og arbeidet har vært preget av smittevernstiltak.
Også premieren blir annerledes enn planlagt. I stedet for ordinær premiere med folk i salen, blir Onegin filmet og overført digitalt de første gangene den danses.
Nylander og Alsaker er spent på hvorvidt det de har skapt, vil tåle nærbilder.
– Det er masse ting i teatret som ikke tåler et nærbilde. Men om det er tid og anledning til å gjøre en produksjon ut av filmingen og få sendt den ut til folket, så er jeg helt for, sier John-Kristian.
– Forestillingen må tilrettelegges for det, men jeg har sett at det kan fungere – for eksempel på Bienes historie på Det Norske Teatret i høst, sier Ingrid, som mener det er verdifullt å lære seg verktøyene strømming krever:
– Det er flott at forestillingen nå kan ses av folk i hele landet, som ellers ikke ville kunne sett dem. Det at jeg kan sitte her og se forestillinger i New York, er jo fantastisk!
Sydde smittevernfrakker mens Onegin måtte vente
På kostymeverkstedet jobbes det på spreng – etter en produksjonsperiode som har vært alt annet enn normal.
Rett før covid-19-pandemien var en realitet, mottok syerne kostymetegningene. De begynte å velge ut stoff og lage prototyper, men ble snart sendt hjem.
Alle på systua ble permittert og fikk ikke komme tilbake før i mai – og da for å sy smittevernfrakker.
Onegin – med sine cirka 250 kostymer – måtte vente.
– Dermed gikk det tre måneder der vi ikke fikk gjort noe, forteller Lisbeth Lunke Berg, som er produksjonsansvarlig for damekostymene.
En kostymemakers drøm
Lisbeth viser fram den kanskje gjeveste av alle kostymene i Onegin: den brune kjolen Tatjana har på seg helt til slutt. Under silken er seks lag forskjelligfarget tyll festet i etasjer i en bask – et hoftestykke. Det innerste laget er det lyseste, utenfor det ser vi både rosa og lilla tyll.
– Den er oppbygd som en romantisk tutu, forteller Lisbeth.
Hun kaller det «en kostymemakers drøm» å få jobbe med Onegin – med både empire- og viktoriansk stil.
– Opprinnelig brukte de korsetter i begge epokene. De hindrer bevegelsen for dansene, derfor har vi andre løsninger for å holde kostymene på plass. Empire-kjolene er sydd på en truse, og på de viktorianske kjolene har vi lurt inn noen få myke spiler.
I 1. og 2. akt har de brukt mye chiffon – et veldig tynt stoff – og i 3. akt brukes silkekorsett og organsa-tyllskjørt.
– Hvor lang tid har dere brukt på disse kjolene?
– De siste månedene har vi vært 13 syere på damesiden. Til sammen bruker vi cirka 5000 arbeidstimer på kvinnenes kostymer. Tatjana alene har seks antrekk. Med fire Tatjana-er blir det 24 kostymer, og på dem bruker vi cirka 960 timer.
Må fungere i dans
Å lage fine kjoler er én ting, men å gjøre dem dansevennlige, krever en rekke triks.
– Vi har et design å følge, men den viktigste jobben vi gjør, er å få kostymene til å fungere i dans. Det krever for eksempel stor bredde i skjørtene for at danserne kan ta et splitthopp, gjerne fem–seks meter stoff, forteller Lisbeth.
Den viktigste jobben vi gjør, er å få kostymene til å fungere i dans.
– LISBETH LUNKE BERG, KOSTYMEVERKSTEDET
– Vi lager såkalt danse-ermer. Det er ermer med mer stoff på underermene slik at danserne får beveget ermet høyt opp.
En Onegin lagd for framtiden
Kostymene lages også slik at de kan sys om dersom en reserve plutselig hopper inn i rollen. De sys også om hvis det er nye dansere i rollen neste gang produksjonen settes opp.
For selv om covid-19-pandemien har gjort Onegins skjebne uforutsigbar, er det heldigvis bare på kort sikt. Alt arbeidet som er nedlagt i Operaens verksteder – hver pølse, hvert penselstrøk og sting – er gjort for at Onegin skal få et langt liv på scenen. Her skapes det for framtiden.