Man skal ikke tøyse med en tøyserolle!

Tekst og foto: Ingeborg Norshus

Sopran Anne Nyborg og tenor/baryton Tor Fagerland var tilknyttet Den Norske Opera (senere Den Norske Opera & Ballett) i henholdsvis 24 og 46 år: Anne gikk av som sanger ved Operaen da hun fylte 52, men hennes sangkarriere var på ingen måte over: blant annet har hun sunget i en rekke musikaler – over 500 forestillinger – i tillegg til å være sangpedagog både på Operahøgskolen og Barratt Due musikkinstitutt.

Tor sto på scenen som sanger i 23 år, før han startet som leder av Musikkteatret på Vestbanen, som var Den Norske Operas biscene med hovedvekt på barn og unge. Dette var også starten på den permanente Formidlingsavdelingen ved DNO. Etter at Operaen i Bjørvika åpnet i 2008, hadde Tor ansvaret for en rekke mangfoldsprosjekter her.

Den ekstreme gleden ved å stå på scenen

De to sang rollene som Boni og Stasi i Czardasfyrstinnen på Youngstorget – gjennom 11 år på rappen!

 – Jeg var 40 da jeg sang rollen som Stasi første gang, og 51 siste gang! smiler Anne. I tillegg sang hun også den andre store kvinnerollen, Sylva, i løpet av den samme perioden.

Etter premieren i 1978 var var det mange gode tilbakemeldinger, og Arbeiderbladet skrev: «Anne Nyborg som Edwins kusine, er som skapt for operetten, men i så måte er det først og fremst Tor Fagerland som stjeler showet. Hans Grev Boni Kancsianu er simpelthen ubetalelig. Han gjøgler og leker seg gjennom forestillingen så det er bare å gi seg over.»

De får begge et begeistret uttrykk i ansiktet når de snakker om Folke Abenius’ versjon av Czardasfyrstinnen.

– Folke var fantastisk å jobbe med, sier Tor. – Han skapte et fabelaktig samarbeidsklima.

– Det var den oppsetningen jeg likte aller best i den perioden, skyter Anne inn. – Jeg hadde ekstrem glede av den hver kveld, når jeg sto på sidescenen og så inn på det som foregikk på scenen.

– Det å vite at man skulle skape noe for så mange, var kanskje det viktigste for meg, sier Tor, – og opplevelsen av kontakten med publikum.

Og forestillingen skapte glede for publikum over det ganske land – den turnerte også flittig, som en del av Riksoperavirksomheten.

Timing, timing, timing!

Det er sjelden en operasanger får spille en rolle nærmere 150 ganger – da rekker man virkelig å perfeksjonere karakteren og dialogene som er i denne operetten, skuespilleriet:

 – Det ble nesten en vitenskap å fininnstille timingen på når man leverte en replikk eller et ansiktsuttrykk – for virkelig å ta publikum. Kom replikken litt for tidlig eller for sent, kunne den falle til jorden som en sten – eller få hele salen til å le, hvis den satt som den skulle, utdyper Tor.

Både Tor og Anne fremhever hvor viktig det var at alle sangerne kjente hverandre og var trygge på hverandre. Siden denne oppsetningen ble satt opp om og om igjen over en 20-årsperiode, hadde alle sangerne i ensemblet forestillingen inne, og kunne steppe inn for hverandre.

Astmatisk innlevelse

Har dere noen gode historier fra tiden med Czardasfyrstinnen?

– Å, det er så mange, sukker Anne.

Tor husker særlig godt en spesiell publikummer: En astmatisk dame så forestillingen sikkert 30 ganger – hun kunne den ut og inn. Rett før det kom noe morsomt, hørtes et kraftig astamatiske utpust! Da visste man at hun satt i salen …

HMS-arbeidet var heller ikke så framtredende på den tiden.

– Hadde jeg skulle gjort denne rollen i dag, hadde jeg vært død, flirer Tor.

– Jeg ble dyttet hardt over en sofa, og jeg ble filleristet av Edwin så hodet slang  – uten tanke for at man kunne blitt skadet.

Og så var det dansingen, da – man kom langt med å kunne vals, men det var også scener der Boni slengte Stasi rundt så hun lå omtrent horisontalt i lufta. – I denne dansescenen var jeg alltid redd for å miste henne, innrømmer Tor.

Hva tenker dere er styrken i Czardasfyrstinnen, hvorfor har den fått en slik enorm popularitet?

– Det er musikken, uten tvil, sier de begge i munnen på hverandre. – Den er fantastisk.

– Det er musikken som kan bære fra den ene til den andre oppsetningen. Den tror jeg ikke blir gammel på mange år enda! Utdyper Anne.

Hun peker også på innholdet, som rommer mer under det som ved første øyekast kan virke overflatisk:

– Selv om det er mye tøys og fjas her, synes jeg ikke personene er grunne heller. De viser kampen for å få den man elsker, å elske den man vil.

– Musikken er enkel å like for det store publikummet, mener Tor. – Her har man gjenkjennelser og refreng som fester seg. Tematisk kan den kanskje virke overflatisk, men den må tas på alvor.

Anne skyter inn: – Som sanger må man alltid ta rollene på alvor, i både glede og sorg.

 – Man kan ikke tøyse med den eller ikke tro på den, selv om det er en tøysete rolle, istemmer Tor.

Nå er de to sangerne, som fortsatt husker det meste av tekst og musikk, invitert til å overvære den nye Czardasfyrstinnen i Hanne Tømtas regi.

Det er på frukten at treet kjennes

Hvordan blir det å se denne operetten igjen, i helt ny versjon?

Tor grugleder seg til å se den igjen: – Jeg er jo så klart farget av den produksjonen vi var med i, men jeg er overhodet ikke motstander av å sette opp klassikere i nye versjoner. Uansett er det utfordrende, og hittil har jeg ikke sett så mange gode versjoner. Dessuten er forventningene annerledes nå, for komedier er også ferskvare. Ikke alle hadde ledd av Leif Juster i dag. Og så er konkurransen fra all annen underholdning massiv ...

Anne, derimot, ser bare fram til opplevelsen: – Jeg er nok mer spent og gleder meg til å se en ny produksjon! For å si det med Arnljot Svendsen: Gjort gjerning står ikke til å endre – og det er på frukten at treet kjennes.