Hopp til hovedinnhold
Handlekurv Min side

Transkripsjon av reportasje om Eugen Onegin, med kormedlemmer og regiassistent. (2020) 

Ingeborg Norshus 

Velkommen til Operaen på øret, som i dag handler om Tsjajkovskijs opera Eugen Onegin fra 1879.

Det er mange som synger i kor, men visste du at Operakoret er et av de få profesjonelle korene i Norge med mer enn 50 fast ansatte sangere som har dette som sin heltidsbeskjeftigelse? Nå skal du få et lite innblikk i hverdagen til 2 av korsangerne våre, som har må synge på russisk mens de løper rundt på scenen. De får ikke snakke med noen fra Novosibirsk, og må passe på at de ikke faller utfor scenekanten samtidig som de skal følge hvert minste lille vink fra både regissør og dirigent.  

Du skal også få høre hvorfor regiassistenten brukte romjula på å lage middag for 4 uker og hvordan hun nærmest fungerer som en opptaker for alt regissør Christof Loy sier, mener og tenker på Prøvesalen.  Mitt navn er Ingeborg Norshus. Men først skal regiassistent Victoria Bomann-Larsen fortelle oss kort hva operaen handler om. 

Victoria Bomann-Larsen 

Eugen Onegin handler egentlig ikke bare om Eugen. Det handler vel så mye om Tatjana, som vi stifter særlig bekjentskaper med i første del, hvor vi møter henne sammen med sin søster Olga og deres mor Larina og ammen Filipjevna - og i vår oppsetning også en stor del av tjenerskapet på Larinas gods. Og der holder de på, og sylter og safter og synger, og etter en stund så kommer barndomskjæresten til Olga, fremdeles kjæresten, han heter Lenskij.  Han kjenner familien godt, men han har nå tatt med seg en nabo, som har flyttet til distriktet, og han heter Eugen Onegin.   

Han gjør stor entre ved å være utrolig verdensvant og selvsikker, og komme med ganske krasse bemerkninger eller beskrivelser av de menneskene han ser inne på kjøkkenet. Men Tatjana forelsker seg hodestups i Eugen, blir fryktelig fascinert og skriver et langt, langt langt kjærlighetsbrev til ham i løpet av natten – veldig pasjonert, og som hun leverer til ham. Og så kommer han tilbake og sier: Ja, jeg fikk brevet ditt. Det var da flott, men det kan ikke bli noe mellom oss.  Jeg vil ikke ha kone, barn og stasjonsvogn. Det er kanskje ikke akkurat det han sier, da, men type det, og hun blir da avvist og føler seg ydmyket og blir fortvilet.   

Så hopper vi til navnefesten til Tatjana, der det er et stort ball med masse folk, og hvor Eugen Onegin også kommer. Der provoserer han vennen sin, Lenskij, ved å danse med Olga, altså kjæresten til Lenskij. Og da blir Lenskij så fortvilet at han utfordrer Eugen til duell, og de skal da møtes neste dag. Og førstemann som trekker, vinner. Det er hovedhistorien i det scenebildet. Så møtes vi etter pausen. Da starter vi med duellen, og den går jo ganske ille, for Lenskij dør, og Onegin oppdager da at han både har avvist Tatjana og har forvoldt sin beste venns død. Han er fortvilet og angrer.    

Igjen går det lang tid, og så møter vi igjen Eugen på en fest i sankt Petersburg, hvor han ser Tatjana igjen etter mange år. Men hun har nå giftet seg med en som heter Gremlin, som er prins. Hun har blitt en sosietetskvinne og rik, og han bare skjønner plutselig at "å herligheten, jeg elsker henne jo". Men da er det for sent, fordi hun har det egentlig ganske bra med Gremlin, selv om hun har varme følelser for Onegin, så velger hun greven. 

Ingeborg Norshus 

Ingunn Kilen og Rolf Conrad er begge ansatt i Operakoret, og det siste månedene har de jobbet parallelt med Rigoletto, Madama Butterfly, Eugen Onegin og Mestersangerne fra Nürnberg. Hva slags roller synger dere i Eugen Onegin 

Ingunn Kilen 

I denne operaen jobber jo hele koret sammen. Det er ikke så mange roller, men vi er delt opp i grupper som blir plassert på scenen, og så løper vi rundt og skifter plasser, og det er mye kaos, mye energi, veldig moro! 

Rolf Conrad 

Vi er alle sammen, som det ofte er i opera – vi er liksom folket. I denne sammenhengen er vi de kjipe aristokratene, som er bakteppet for dette dramaet mellom Eugen og Tatjana. Hele gjengen med aristokrater som de trenger for å speile at beundrer noen av dem og ser ned på andre og sånn – som et psykisk spill bak det de holder på med. Så det som er hovedfunksjonen vår her, og som oftest i opera, er det nettopp det som koret gjør, vi er statistene i film eller folkemassene eller soldatene eller prestene. Eller kan være som bakteppet som da de andre kan sees mot. 

Ingeborg Norshus 

Regissøren Christoph Loy har jobbet litt spesielt med å dele dere opp i grupper, og er ganske detaljert på hvor dere skal stå, hva dere skal gjøre?  

Ingunn Kilen 

 Ja, han har tydeligvis hatt en en plan på forhånd, så han har delt oss opp i russiske byer og forskjellig. Det er Dostojevskij og det er Moskva og mye forskjellige, og så er de gruppene også delt opp igjen i A-og B-grupper. Han har virkelig gjort et grunnarbeid på forhånd, og så var det veldig morsomt på de første prøvene å finne ut hvor vi var og hvem vi hørte til og om vi var A eller B. 

Rolf Conrad 

 I starten så må man liksom tenke hva er det betyr det at jeg er med i den eller den gruppa. Men når man har skjønt det og man vet hvem de andre 3-4 Tsjekhovene er, så er det ganske fort gjort å organisere gruppene. På den måten fungerer det bra. 

Ingeborg Norshus 

Det å skulle ha oversikten over 40–50 mennesker på en relativt liten scene og organisere dem slik at de til enhver tid gjør akkurat det de skal på riktig sted krever en temmelig skjerpet regissør. 

Rolf Conrad 

Ja, og i tillegg er han imponerende: Han har sikkert fått bilder av alle oss med navn på, for han kan navnet på hver enkelt korist.  

Ingeborg Norshus 

Hvor mange er dere? 

Rolf Conrad 

Nei, kanskje 40–50 stykk med alle reservene og alt, og jeg har ennå ikke hørt han si feil en eneste gang. Det er klart at da kan han gi veldig detaljert regi. Så når det står en haug med 30 stykker i en klynge i et hjørne, så kan han rope: "Rolf, snu deg litt mer mot venstre!" Så da gjør jeg det, og så så blir regien ganske effektiv på denne måten. 

Ingunn Kilen 

Han vet hva han vil ha, og i hvert fall når vi er så mange, så er det også viktig å vite hvilken retning man skal. Hva vil man ha ut av den scenen? Og det har han vært veldig, veldig flink på, synes jeg. 

Rolf Conrad 

 Ja, et eksempel på det: I en scene skal vi danse polonese, og det er jo en lang rekke med folk som går etter hverandre. Og hvis regissøren ikke har oversikt, så kan det fort gå en halvtime-time å flytte folk i en rekke, med mindre det skal være tilfeldig. Da er det jo greit. Men her vil han ha en bestemt rekkefølge, så da sier han først skal vi ha Tsjekhov A, og så skal vi ha Tsjajkovskij, ikke sant? Vi husker jo hvilken gruppe vi hører til, så da stiller vi oss opp og vips er det gjort på noen få minutter, så, ja – bra grep!  

Ingeborg Norshus 

Kanskje ikke så mye overlatt til dere, sånn at dere selv kan gå inn og tolke rollene? 

Ingunn Kilen 

Nei, men samtidig så tar han også signaler.  Han kan gjøre sånn som i dag, da hadde vi en prøve hvor vi hadde en sånn slange eller rekke som vi løp etter, og det var mye energi og sånn. Og så slapp jeg taket i den som var foran meg, og da tok han med det. Nei, da ville han ta det om igjen, og så ville han ha med det, med enda litt mer spill bak meg igjen. Så han er veldig sånn at han tar signaler, på det vi gjør, og han er veldig flink til å se og høre, og hva som på en måte fungerer i scenen. Men han er også veldig entusiastisk, så han er veldig gøy å jobbe med. 

Rolf Conrad 

Det er jo skuespill vi holder på, ikke sant, og sier hva han vil ha. Han sier for eksempel: Vi går på scenen. Vi er jo litt overlegne overfor Eugen, vi ser litt ned på han, og vi vet at det er et sjalusidrama mellom Lenskij og Olga, og det kommenterer vi med blikk, og samtidig skal vi snakke med hverandre, men uten lyd. Og gir han oss det som en ordre, ok, så prøver hver av oss på individuelt vis å skape de stemningene som han vil ha, samtidig som vi da ikke skal stå i en rekke og ikke skal vi stå med ryggen mot veggen, og vi skal ikke snakke med dem med samme stemmefag og vi skal ikke snakke med dem fra Novosibirsk og så videre. Og pluss at Tatjana går inn i midten av oss, så hun skal vi gi litt space, men bare naturlig, sånn at ikke noen ser at vi gjør det. Men hun skal ha space. [Latter] 

Så ja, alt dette krever jo at du er vanvittig switched on og gjør alle disse tingene samtidig. Uansett hva du gjør, så kommer han garantert til å stoppe og si at alt var feil. Men på denne måten kommer vi fram til resultatet, ikke sant? Så jeg synes vi kan gjøre masse på eget initiativ, bare innenfor veldig mange rammer han har lagt.  

Ingeborg Norshus 

Men hvordan er det i denne operaen, her er det en veldig grunn scene, og dere står ganske tett. Både skal dere bevege dere raskt, smidig og lekent på en liten plass – men dere skal også synge veldig tett på hverandre. Hva har det gjort med hørselen deres å synge i kor omgitt av 50 andre sterke stemmer? 

Ingunn Kilen 

Man lærer seg teknikker for hvordan man skal skåne seg selv og sine medkolleger. Så det er jo et eller annet med å prøve å vinkle stemmen vekk fra ørene til kolleger, og så har vi jo tilpassede ørepropper som hjelper oss. Men det er klart noen ganger så er det for tett og for høyt, så det kan absolutt være utfordringer. 

Rolf Conrad 

Det er jo en kjent yrkesskade for egentlig alle musikere at man får hørselsskader en eller annen gang, og det er vel en virkelighet som vi alle sammen er klar over at kan komme. Noen av oss har allerede tinnitus, og noen av oss kommer til å få det, og sånn er det. Toppidrettsutøvere får også noen skader som hører til deres idretter. Men det er jo kanskje viktig å si hvis det er et publikum som ikke vet så veldig mye om sangteknikk, at det vi først og fremst driver med, er jo projisering av lyd. For at jeg skal kunne stå på en scene og alle de 1400 publikummerne skal kunne høre meg, må jeg sende lyden fra meg og bort til dem på mest mulig effektiv måte. Og det betyr at jeg sender lyden bare rett framover. Jeg sender ikke mye lyd ut til sidene. 

Ingeborg Norshus 

Men det er mye å passe på for dere. Dere skal spille skuespill, dere skal synge. 

Ingunn Kilen 

Ja, og vi har jo også en dirigent å forholde oss til hele tiden. Vi er jo der for musikken, så det er jo det å få det til å gå i hop, både med musikken og det skuespillermessige, kan du si. Det er mye som skal på plass! 

Rolf Conrad 

Ja, dirigenten har en helt klar mening, selvfølgelig, om hvordan han vil ha musikken. Noen partier skal det for eksempel være veldig stille og mykt og romantisk vakkert, samtidig som regissøren har forestilt seg at vi skal være frekke i trynet og og drive og mobbe en fyr. Det er ikke alltid så lett å kombinere den klangen med et helt annet kroppsspråk. Men ikke minst når vi er på scenen, gjerne på grunn av litt avstander mellom orkestre og oss, så er vi nødt å synge på de visuelle cuene fra dirigenten. Vi kan ikke synge på det vi hører, for da vil vi komme for sent inn. Så vi synger gjerne litt foran dirigenten sitt slag for at vår lyd skal komme fram til publikum samtidig med orkesterets lyd. Hvis vi gjør dette mens vi springer rundt og passer på at vi ikke skal rett ut for kanten og ser på dirigenten, passe på å se han så nøye at vi vet nøyaktig hvor han er i slaget – i tillegg til å spille skuespill? Ja, det blir mange faktorer, og derfor så må vi øve veldig mye. 

Ingeborg Norshus 

Du sa at dere er på en måte som statister rollemessig kanskje, men samtidig så er jo koret det som ofte danner det musikalske bakteppet. 

Ingunn Kilen 

Ja, og det er jo en utrolig stor opplevelse å få lov til å synge i koret når alle på en måte drar den samme veien, og når vi kjenner at nå sitter det, kjenner på den den kraften som ligger der. Og at vi skal klare å overføre det, sånn at publikum hører det, ja, det er kjempemoro. 

Rolf Conrad 

Vel, lydmessig er vi jo ikke statister overhodet, og i mange av de store korscenenedet jo koret som er det bærende elementet eller hovedinstrumentet. 

Ingunn Kilen 

Ja, det er vel det at vi gjør dette sammen, i en forestilling som vi jobber sammen mot for å få det beste resultatet. Og det er vel det alle her på huset jobber mot, tror jeg. 

[Musikk med koret som synger] 

Ingeborg Norshus 

Regiassistent Victoria Bomann-Larsen er også en av dem som har livet sitt fylt av Eugen Onegin for tiden. 

Victoria Bomann-Larsen 

Det er første gang jeg jobber med en russisk opera, som er selvfølgelig ganske krevende, men jeg tror de aller fleste kjenner veldig mye av musikken, for det er mange showstoppere der, utrolig vakker og emosjonell musikk. Og så viser det seg å være ganske rike figurer også. Det er jo basert på en svær roman, eller diktverk av Pusjkin. 

Ingeborg Norshus 

Og nå jobber du som regiassistent for regissør Christof Loy. Hvordan er det? 

Victoria Bomann-Larsen 

Det er veldig interessant og inspirerende og fint, må jeg si. Jeg har vært veldig spent og nervøs veldig lenge for denne prosessen, men det er kjempefine prøver, med en utrolig kunnskapsrik og kreativ og vennlig og intens regissør som vet hva han vil, men samtidig kommuniserer fantastisk med sangerne og danserne og skuespillerne som han har med seg. Så det går fint. 

Ingeborg Norshus 

Hva er din oppgave som regiassistent? 

Victoria Bomann-Larsen 

Min oppgave som regiassistent er jo på den ene siden å være en slags sekretær i produksjonen: skrive ned alt sangerne gjør, hvilke rekvisitter de bruker, hvilke dører de går inn og ut av. Og også undertekster og regissørens tolkning og interpretasjon av situasjonene og karakterene, som en slags sånn loggføring av alt de gjør. Og så organiserer jeg ganske mye av både prøveplanene og er i kontakt med produksjonsapparatet for øvrig. Men i tillegg er det jo jeg som er med på den kunstneriske prosessen fra dag en på prøvesal, og også ivaretar regissørens intensjoner. Når vi spiller repertoar, så er det på en måte jeg som forvalter av den operaen jeg selv har assistert. Hvis vi setter opp igjen forestillingen, så er det jeg som gjenoppsetter og er fungerende regissør. Selv om jeg ikke skaper konseptet, så er det jeg som viderebringer det og har ansvar for at intensjonene til regissøren ivaretas. 

Ingeborg Norshus 

Så da sitter du og skriver ned all tolkningene hans, hva han sier om hva han prøver å uttrykke. 

Victoria Bomann-Larsen 

Ja, og jeg skriver og skriver og skriver og har et enormt forbruk av postit-lapper og blokker, og skriver som en foss nesten alt jeg hører. Så sitter jeg hjemme på kvelden og prøver å sortere det og få forståelsen av hva det er inn i hodet, og så når vi repeterer da neste dag eller en uke etter, så er det jeg som minner sangerne på hva de gjorde, og hvorfor. 

Ingeborg Norshus 

For da har regissøren på en måte sagt sitt, og så har han gått litt videre i sitt arbeid? 

Victoria Bomann-Larsen 

Ja, men det er veldig ulikt hvordan både sanger og regissører husker, og da også veldig ulikt hvor eksakt de vil ha det gjenskapt. Men sånn som Christof Loy, han vil ha det eksakt slik vi hadde det på første prøve, og han er utrolig presis når han instruerer – han har en teft som få andre. Han bare merker at nei, her var det noe gærent. Ja, det stemmer, hun kom 2 takter før denne gangen. Ja, det var det jeg visste, sier han. Men det er veldig ulikt fra hver regissør. Men vi har et utrolig bra sangerlag på alle mulige måter, og dette er en kjempegøy prosess å være med på.  

Med det er veldig intense dager, og jeg har laget middag for 4 uker i romjula for å kunne klare løpet nå. Men jeg gjør ikke noe annet enn Eugen nå, og takk og pris så er det en veldig fin prosess å være i og en fin stemning i produksjonen, så jeg er litt rusa på kunsten akkurat nå. Det er veldig fint. 

Ingeborg Norshus 

Du har hørt Operaen på øret, en podkast fra Den Norske Opera & ballett. Disse podkastene kan du høre på Spotify, Itunes eller der du pleier å høre podkaster.  

Mitt navn er Ingeborg Norshus.