Hopp til hovedinnhold
Handlekurv Min side

Galskap i trygge rammer

Et maratonløp beskriver solist Samantha Lynch verket A Boléro som. Nå får hun endelig vist det kritikerroste verket for publikum. 


/ Tekst Vilde Alette Monrad-Krohn  / Foto Jörg Wiesner

Ildprøven kan det kalles, å debutere som koreograf på et operahus’ sin største scene. De siste årene har Samantha Lynch, som også er solist i Nasjonalballetten, skapt koreografi i små rammer. Det har både vært uformelle og utforskende verk skapt for Nasjonalballetten RAW og et mindre verk for Scene 2 under Kammerdans, høsten 2020. Med Hovedscenen er det ingenting som er smått lenger. 

– De siste årene har jeg vært med i koreografisatsingen til Operaen. Vi er ti kvinnelige koreografer som jobber med Marit Moum Aune (Nasjonalballettens husregissør red. anm.). Å ha muligheten til å være så tett på ni andre kvinner, som også elsker å skape og lede, har vært så interessant, fornøyelig og lærerikt. Hovedsakelig har jeg lært å ikke unnskylde meg selv – og å tenke stort, sier Lynch.

Lynch viste verket for første gang under pandemien, for et kamerateam og et knippe anmeldere. Men på skjermen så tusenvis hennes Hovedscene-debut. Blant dem var Christian Spück, ballettsjefen for Zürichballetten – som også er koreografen bak Tornerose på Operaen senere denne sesongen. Like etter bestilte Spück et verk av Lynch for juniorkompaniet til Zürich-balletten. Og tilfeldighetene skulle ha det til at det har premiere nesten akkurat samtidig som «A Boléro», 22. oktober.   

– Hvordan føles det å ha to premierer på egne verk, samtidig? 

– Jeg ser så fram til det. Det har kun gått opp for meg de siste dagene at de har premiere så tett. Tiden går så fort, og jeg er en ordentlig nostalgiker, så jeg må klype meg i armen. For meg føles disse to stykkene i Oslo og Zürich i slekt, siden Christian Spück så strømmingen av «A Boléro» for litt over et år siden. Den muligheten er mye takket være danserne Douwe Dekkers og Emma Lloyd – som er de eneste danserne på scenen.  

– Også føler jeg meg som en mamma rett før premieren, jeg er så nervøs! Jeg vil at danserne skal ha det gøy med dette, og at de ikke skal føle seg alene i dette.  

Verket hun nå er klar med startet med musikken. Og før du leser videre, er det et godt tips å sette på Ravels ballettmusikk «Boléro».

– Jeg har alltid elsket Ravels «Boléro», den beveger meg sånn. For meg har den en vanvittig emosjonell oppbygning, og det repetitive i musikken er så rituelt. Musikken vokser seg så stort i verket, og det var truende i begynnelsen. Samtidig så jeg for meg hvor sterkt det er å danse til denne musikken. Jeg har alltid beundret danseren Maurice Béjarts kjente «Boléro, jeg så på den som barn, og jeg har også alltid beundret at tittelrollen både kan danses av en mann og en kvinne.

– Hva har vært inspirasjonen din for dette verket?

– Min mannlige danser, Douwe Dekkers. Han er en god venn, vi jobber veldig nært sammen – og bryr oss om kvaliteten i bevegelse og fysikk. Vi har skapt noen verk sammen tidligere, og jeg visste at det første jeg skapte for Hovedscenen måtte bli med ham. Og han trengte en kvinne som kunne matche hans fysikk og driv, og det ble ingen ringere enn vakre Emma Lloyd. Jeg vil si det er en tredje rollebesetning: boksen «Ray», som jeg har kalt opp etter bestefaren min. Å se på «ham» har gitt meg trygghet når vi har taklet denne ekstravagante Ravel-satsen.

Emma Lloyd og Douwe Dekkers / Foto: Jörg Wiesner
Emma Lloyd og Douwe Dekkers / Foto: Jörg Wiesner

– Hva handler dette verket om?

– Det å gi et narrativ til et verk kan være vanskelig, og jeg vil også gi rom for at publikum kan tolke det slik de vil! Men for meg, personlig, representerer RAY et trygt sted. Et sted å bryte løs, men også et sted som føles som hjemme. Vi følger en mann som står sterkere og sterkere i seg selv, som lærer å kjenne hva som bor i ham. Når kvinnen blir introdusert, blir han stadig mer komfortabel med å strekke seg ut over sin egen komfortsone. Noen ganger føler jeg at hun bare finnes i hans fantasi, samtidig som hun er absolutt likeverdig fysisk. De lærer å kjenne hva som bor i dem, for å så kunne vende tilbake til dit de kommer fra.  

– Hva håper du folk vil føle rundt dette?

– Akkurat som de vil! Men forhåpentligvis blir de både trukket inn i dansernes trygge verden med «Ray», og forlater det litt andpustne og slitne. Det er et langt verk for bare to dansere, når du tror det er over er det ikke det! De drives og vokser med musikken. Det er et maratonløp, og å se utviklingen deres i dette verket – der de strekker strikken til det fulle, det er utrolig tilfredsstillende. De gir alt de har. Jeg er så heldig!

– Hvorfor ville du skape noe så tett på det personlige?

– Så langt har alt jeg har skapt hatt noe personlig ved seg, og som regel noe med familien min. Bestefaren min overlevde krigen, hadde fem døtre og taklet siste delen av livet sitt på ett ben. Jeg ville ha boksen der for å minne meg på noe trygt, skånsomt, sterkt og uselvisk. Han var alt det.

 

– At kvinner skaper for det store formatet er dessverre ikke gitt. Selv om det er ballerinaen som dominerer på scenen, er det ikke kvinnen som står igjen i historien, som skaper verkene som «overlever». Hva tenker du om dette? Og har du følt deg begrenset noen gang? 

– Kvinner burde skape mer for Hovedscenen! Jeg elsker at Ingrid Lorentzen er en ambassadør for dette temaet. Hun er en så sterk kvinnelig leder, og jeg ser så opp til henne.

– Jeg har vært veldig heldig som vokste opp i en sportsfamilie. Broren min er profesjonell fotballspiller i Australia, og mye av treningen vår i tenårene var lik. Jeg var aldri noe dårligere enn ham, og han ville sagt at jeg jobbet hardere. Derfor har nok jeg levd i en boble, jeg har aldri vært begrenset på grunn av kjønnet mitt. Jeg er også litt sta. Jeg vil ikke ha noe fordi jeg er kvinne, jeg vil fortjene det. Tilbake til der det hele startet: Jeg har skapt verk sammen med Douwe Dekkers før, vi har begge noe interessant å gi. Vi trenger begge, ikke den ene eller andre.

Tilbake til Faun/Boléro/Canvas