Hopp til hovedinnhold
Handlekurv Min side

Tekstversjon Introduksjon

FAUSTS FORDØMMELSE

Tekst til podcast

(MUSIKK: Ungarsk marsj)

Velkommen til Nasjonaloperaens framføring av Fausts fordømmelse av den franske komponisten Hector Berlioz.

Mitt navn er Dag Ulseth, jeg er teaterviter og dramapedagog, men her og nå vil jeg få presentere dette flotte verket, med musikk for sangsolister, kor, og orkester.

Underveis vil jeg prøve å gi svar på tre spørsmål:

  1. Hvem er Faust?
  2. Hvem var Hector Berlioz?

… og sist, men ikke minst:

  1. Hva er Fausts fordømmelse?

La oss begynne med den myteomspunne figuren Faust:

Historien om ham tar til omkring år 1500, ved inngangen til det historikere kaller moderne tid. Samtidig står man midt renessansen - denne kulturstrømningen som tok til i Italia, med sin gjenfødte interesse for antikkens kunst, kultur og tenking – og inspirert av gamle, greske filosofer fremmer man nå blant annet idéen om at ikke Gud, men mennesket er målestokk for alle ting i verden …

Renessansen brer seg videre nordover i Europa, der utviklingen innen vitenskap, naturstudier og kunst er nært forbundet. Samtidig stilles det spørsmål ved mange gamle tankesett og sannheter, og nye idéer brer seg nå utrolig raskt og billig ved hjelp av en banebrytende, teknologisk oppfinnelse – nemlig boktrykkerkunsten!

Og midt i denne forandringens tid, finner vi Faust!

Rundt år 1500 skal det ha levd en mann i det sørlige Tyskland ved navn Johann Georg Faust. Han blir omtalt som lege, magiker, og astrolog – og et gammelt regnskap viser at han en gang fikk betalt for å stille horoskopet for biskopen av byen Bamberg!

Ellers vet vi lite om ham, men etter at han er død, utvikler det seg myter og legender omkring Faust, og i 1587 publiseres et lite hefte med tittelen Historien om doktor Johannes Fausten. Her fortelles det hvordan Faust inngår en pakt med djevelen, og selger sjelen sin i bytte mot makt og kunnskap.

Dette blir starten på en lang rekke skrifter om mannen, og Faust-myten fortsetter å leve videre i populærkulturen fram til 1700-tallet. Da fatter den tyske dikteren Johann Wolfgang von Goethe interesse for stoffet, og dette blir det store vendepunktet i Faust-historien …

Goethe var i begynnelsen av tjueåra da han begynte å jobbe med versedramaet Faust. En tragedie. Det endelige verket ble utgitt i to omganger: Faust, første del kom i 1808, mens Faust, andre del ble utgitt kort tid etter Goethes død i 1832. Da hadde han jobbet med teksten gjennom hele sitt voksne liv, og med sine over 12 000 verselinjer på rim, står Goethes Faust i dag som et hovedverk i europeisk litteratur.

Blant annet fikk verket stor betydning innen den kulturhistoriske perioden vi kaller romantikken, og med romantikken går den moderne tiden inn i en ny fase omkring år 1800.

Den franske revolusjon og de påfølgende napoleonskrigene har vendt opp ned på hele Europa, og samtidig tar samfunnet til å endres gjennom den industrielle revolusjon. Konger, adel og kirke taper stadig mer makt til borgerskapet og den voksende middelklassen, og dette skaper helt nye muligheter og arbeidsforhold for tidens kunstnere. Mange av dem vender seg bort fra gammel dyrking av vitenskap og fornuft, og fascineres i stedet av det mørke og mystiske, det magiske i naturen, og av sanser, følelser og vakre idealer …

Og i denne sammenhengen kommer Goethes Faust som bestilt!

I verket tar Goethe for seg en rekke samfunnsmessige, filosofiske og åndelige tema – men utgangspunktet for dramaet er den gamle doktor Faust, som i lengsel etter ungdom og kunnskap blir fristet og forledet av Mephistofeles, djevelens sendebud. Faust faller for den uskyldige Margrete, som han først forfører og siden forlater, før hun så ledes ut i elendighet og død. Men trass i Fausts synder, mener Goethe at sjelen hans kan reddes gjennom prøvelser og erkjennelse av skyld ...

Goethes Faust kom til å inspirere en mengde andre kunstnere i løpet av romantikken. Den franske maleren Delacroix var blant dem som skapte illustrasjoner til dramaet, og teksten dannet utgangspunkt for en rekke verker av komponister som Schubert, Schumann og Liszt. Franskmannen Charles Gounod er bare en av flere som skrev en opera basert på Faust -  og i tillegg har vi altså Fausts fordømmelse av Berlioz …

Så hvem var Hector Berlioz?

Berlioz ble født i en småby sørvest i Frankrike i 1803. Han var eldst i barneflokken til en konservativ, kristen mor og en radikal, ikketroende far. Faren var lege, og forventet at sønnen skulle bli det samme – så foreldrene tok det derfor ikke pent da sønnen etter fullførte legestudier bestemte seg for å bli komponist i en alder av tjueen.

Han var glad i litteratur, han elsket Goethe, og lærte seg etter hvert engelsk for å kunne lese Shakespeare på originalspråket. Han ble også gift med en kjent Shakespeare-skuespillerinne, men ble siden skilt og gift på nytt.

Han var ellers en egenrådig mann som gjorde mye utav seg, og hadde et vekslende humør som svingte mellom intens entusiasme og mørk pessimisme. Men selv på dårlige dager kunne han glimte til med vittig og besk humor – for eksempel er han kjent for følgende utsagn: «Tiden er den beste læremester. Dessverre tar den livet av alle sine elever …»

På sin eldre dager ble Berlioz sterkt plaget av dårlig helse, og kanskje fikk han også et slaganfall som fremskyndet hans død i en alder av sekstifem.

Men det var altså ikke planen at Berlioz skulle bli komponist. Likevel prøvde han allerede som barn å lære seg komposisjon gjennom å lese bøker. Han var god til å spille gitar og fløyte, men nokså dårlig på piano – noe som er ganske uvanlig for en komponist – men selv mente han det bare var en fordel, fordi han da ikke ble bundet av klangmulighetene på et klaviatur.

Han fikk først privatundervisning i komposisjon, før han ble tatt opp ved musikkonservatoriet i Paris – og rett før sin tjusjuårsdag i 1830 fikk han sitt store gjennombrudd med framføringen av tonediktet Symphonie fantastique – eller Fantastisk symfoni. Musikken skapte både begeistring og forargelse hos publikum, og dette verket alene ville sikret Berlioz en plass i musikkhistorien – fordi:

Inspirert av den stormende forelskelsen i sin første kone, introduserte han her en helt ny idé: Nemlig at et litterært innhold kan gjengis i form av orkestermusikk, og slik mane fram ulike steder og personer, situasjoner og handlingsforløp i lytternes fantasi.

Her brøt Berlioz også etablerte regler for hvordan tonearter, rytmer og melodifraser i musikken skulle være. Samtidig dro han nytte av samtidens rivende utvikling av gamle og nye instrumenter, han utvidet orkesteret til en størrelse vi kjenner i dag, og med stor kreativitet skapte han uvante og nye klanger.

Men trass i denne suksessen, kunne ikke Berlioz leve av å komponere i Frankrike. Han etablerte seg derimot som en fremragende dirigent, han reiste på turne i utlandet, og tjente ellers mye av pengene sine som skribent og kritiker. Dette ble også utgangspunkt for hans avhandling om orkesterinstrumentasjon – et verk som fikk stor betydning for kommende komponister, og som dermed også er blitt et av hans viktigste bidrag til musikkhistorien.

Berlioz mange komposisjoner ble derimot lite framført i hans levetid, og hans ettermæle ble derfor preget av 1800-tallets konservative kritikere, som beskrev musikken hans som talentløs, uskolert, skitten og til og med farlig

Denne holdningen endret seg først etter Andre Verdenskrig, da Berlioz’ musikk ble kjent for mange gjennom plateinnspillinger. Nå hadde man i mellomtiden blitt vant til å høre atskillig rarere ting enn dette, så musikken hans ble i stedet oppfattet som frisk og spennende, og i dag regnes Berlioz som en av romantikkens fremste komponister, med sine nyskapende idéer, banebrytende orkesterbruk, og malende utrykksfullhet.

Og alt dette får vi oppleve i Fausts fordømmelse

Historien bak dette verket begynner slik: I 1828 fikk den unge Berlioz fatt i en ny fransk oversettelse av Goethes Faust, som var skrevet av den knapt tjueårige Gérard de Nerval. Berlioz ble så begeistret at han leste mens han spiste, satt i teatret, eller gikk på gata. Deretter satte han i gang med å komponere suiten Åtte scener fra Faust for ulike instrumentbesetninger – og deretter ble dette utgitt som hans opus nummer 1!

Siden prøvde han riktig nok å ødelegge alle kopier som fantes av verket, men mange år senere vendte han tilbake til stoffet. Basert på Nervals oversettelse, gikk Berlioz i gang med å utarbeide en ny tekst i samarbeid med en journalistkollega ved navn Gandonniére. Dette ble en nytolkning av stoffet, der deler av ungdomsverket ble revidert og kombinert med helt ny musikk.

Fausts fordømmelse – eller på fransk La damnation de Faust – ble så urfremført som konsert i Paris i 1846 med Berlioz selv som dirigent – og det ble en fiasko.

Solistene var nok ikke de beste, kritikken var blandet, og da to framføringer ble spilt for halvfull sal, ble den tredje framføringen avlyst. Berlioz regnet det siden som det vondeste øyeblikket i sin kunstneriske karriere, og verket fikk ingen suksess i Frankrike før over tretti år senere – men da var komponisten død.

Den dårlige mottagelsen kan også forklares med at premierepublikummet var forvirret: Var dette et oratorium, en lang kantate for sangere og orkester, eller var det en opera? Berlioz selv kalte det en dramatisk legende – men ønsket å egentlig få det oppført som en opera.

Siden måtte han innse at dette var vanskelig å gjennomføre med datidens sceneteknologi og de rådende forventningene blant publikum – men som så ofte ellers, var Berlioz forut for sin tid. I de senere årene har verket funnet veien til mange operascener, og samtidig blir det altså stadig framført som konsert.

(MUSIKK: Åpning: Faust ved en åpens slette …)

Fausts fordømmelse har tre hovedroller:

  • Faust, en lærd gammel mann.
  • Marguerite, en ung, uskyldig kvinne.
  • Mephistopheles, djevelens sendemann – for korthets skyld kalt Mephisto.

I tillegg møter vi også studenten Brander i en liten rolle – og sammen med Operaorkesteret, hører vi Operakoret og Barnekoret i rollene som bønder og byfolk, studenter og soldater, skrømt og demoner, og røster fra Himmelriket.

Handlingen er i fire hoveddeler, og kan gjengis slik:

I FØRSTE DEL står den gamle Faust ved en åpen slette tidlig om våren. Det er morgengry, han skuer utover landskapet, og nyter å være omgitt av natur i stedet for mennesker. Så blir han avbrutt av syngende bønder og marsjerende soldater, og innser at han aldri vil finne glede slik bøndene finner det i sang og dans eller soldatene i troen på ære og berømmelse.

I ANDRE DEL står Faust i arbeidsrommet sitt, men finner heller ingen glede i søke ny kunnskap. I en tilværelse uten mening er han i ferd med å ta sitt eget liv med gift, da han med ett hører koret fra en påskeprosesjon i det fjerne. Faust kjenner at hans barndoms Gudstro blir vekket på nytt – men i dette avgjørende øyeblikket står plutselig Mephisto i rommet.

Faust spør: - Hvem er du, med et slikt flammende blikk, skarpt som en dolkespiss?

Og Mephisto svarer: - Hm! Det var et dumt spørsmål fra en så lært mann! Jeg er livets ånd. Jeg kan gi … trøst …

Følg meg, sier Mephisto, så skal jeg vise deg all slags fryd for og øyne og ører. Faust godtar dette, han blir ung igjen ved et trylleslag – og i neste øyeblikk befinner de seg i en kjellerkro full av drikkende og syngende studenter.

Studenten Brander synger en spøkefull sang om rotta som ble syk av rottegift, søkte tilflukt i en steikeovn, og ble stekt. Studentene synger da et langt og vakkert «Amen» for rotta.

Men Mephisto svarer med å synge sangen om loppa, som levde et så godt liv ved kongens hoff, at loppa inviterte hele slekta til å komme å bo der. Men lopper, synger Mephisto, bør knuses ved første anledning.

(MUSIKK: Sangen om loppa)

Faust, derimot, finner ingen glede i rus og sang i lystig lag, og ber Mephisto ta ham et annet sted.

Mephisto bringer ham da til en frodig elvebredd, og mens nymfer og luftånder danser, synger Mephisto Faust i søvn og maner fram et drømmebilde av den vakre Marguerite. Faust våkner og spør hvor han kan finne denne vakre kvinnen, og Mephisto svarer: - Vel, følg meg!

Da kommer en flokk syngende studenter og soldater gående, og de leder Faust og Mephisto til byen der Marguerite bor …

I TREDJE DEL er det kveld, og Faust står alene i Marguerites værelse. Han priser skumringen og rommets enkle stillhet, og kan endelig kjenne lykke. Han gjemmer seg bak et forheng, og da Marguerite kommer inn, begynner hun å synge den triste sangen om Kongen av Thule, som var trofast mot sin døde ungdomskjæreste gjennom et langt liv …

Men utenfor står Mephisto, og mens han lar dansende flammer og alvelys spinne sin magi, synger han en ironisk serenade om hvordan jenta bør be om en ring på fingeren før hun gir seg hen til en mann.

Marguerite blir forskrekket da Faust trer fram fra gjemmestedet, men begge kjenner hverandre igjen fra drømmer.

- Jeg har sett trekkene dine og hørt stemmen din, sier Marguerite.

- Elsket du meg da? spør Faust, og blygt svarer Marguerite:

- Jeg har … ventet på deg …

Men nok en gang dukker Mephisto opp i et avgjørende øyeblikk. Han advarer om at Marguerites mor og en ropende folkemengde er på vei, fordi de mistenker at Marguerite har en mann på rommet. De elskende avtaler å møtes igjen, og før de skilles, priser de lykken ved å ha funnet hverandre.

Men Mephisto tenker tilfreds: - Kjærligheten gjør deg dobbelt dum, og snart er du min …

I FJERDE DEL sitter Marguerite alene i værelset sitt og synger om den brennende kjærligheten som fortærer henne mens hun venter på Faust som aldri kommer. Utenfor hører hun studenter og soldater synge som da han kom til henne første gang, men Faust er ikke blant dem.

Faust står ute i en skog, og er igjen fylt av tungsinn. Omgitt av forblåste klipper og trær påkaller han naturens kraft så den gi ham livsgleden tilbake. Men atter en gang blir han avbrutt av Mephisto, som forteller at Marguerite er dømt til døden og skal henges.

Hun har i uforstand drept moren med sovedrikken som Faust ga henne, fordi hun bedøvet moren hver eneste kveld i håp om at Faust skulle komme. Faust forlanger straks at Mephisto skal redde henne, men da krever Mephisto til gjengjeld at de skal inngå en kontrakt som sier at Faust skal tjene Mephisto fra neste dag. Faust skriver under i all hast, før de i vill fart rir av sted på svarte hester …

Langs veien står en flokk kvinner og barn og synger i bønn, men de flykter skrikende da rytterne farer forbi. Nå føler Faust at store, flyvende skapninger forfølger dem med uhyggelige skrik. Mephisto sier han drømmer, men stopper hestene, og spør:

- Hører du dødsklokkene ringe?

Faust hører dem, og vil haste videre for å redde Marguerite. Men så får han se en endeløs rekke dansende skjeletter, han kjenner at hestene skjelver, og så begynner det å regne blod, før en hærskare av demoner og fordømte hilser dem på et uforståelig språk.

De er kommet til helvete. Og så blir det stille. Det eneste man kan høre, er boblende svovelpøler og lyden av tortur i det fjerne …

I Berlioz’ fortelling fins altså ingen frelse for Faust. Så da er vel Faust fordømmelse kanskje et vondt og ubehagelig verk, kan man tenke …

Men jeg sier nei. Verket er riktignok fylt av mørke og smerte, men også av humor og glede. Det er fult av spenning og kontraster, og veksler mellom ståk og stillhet, følsomhet og drama – og musikken er både fengende, grotesk, og til tider uendelig vakker.

Dermed kan man velge å se på Fausts fordømmelse som en rad med fargerike opptrinn som ender i en skrekkfilm. Men man kan også velge å se på denne historien som et bilde på et menneskes psyke. For Faust er verken sang og dans, ære og berømmelse, ny kunnskap, eller festing og rus noen kilde til lykke. Når heller ikke troen på Gud, på kjærligheten eller naturen kan gi livet mening, står man til slutt ensom igjen i et stille helvete.

Det fins et annet ord for dette: Depresjon … og Berlioz visste nok hva depresjon var.

Men helt til sist gir han oss også et glimt av håp, og viser hvordan Marguerite blir frelst gjennom sin kjærlighet.

Så med det vil jeg nå takke for oppmerksomheten, og ønsker alle en god opplevelse med Fausts fordømmelse!

(MUSIKK: Kjærlighetsduett)