Hopp til hovedinnhold
Handlekurv Min side

Giselle 1841

Det hevdes at Giselle er den mest berømte av alle ballettene fra den romantiske perioden. En ting er i hvert fall sikkert, den er å finne i repertoaret til alle klassiske ballettkompanier, og er den balletten som har en uavbrutt linje fra premieren i 1841 og frem til i dag.


Tekst: Fredrik Rütter

Utgangspunktet for Giselle er noen linjer forfatteren Théophile Gautier leste i Heinrich Heines bok De L´Allemagne som kom ut i 1835. Fascinert skrev han til Heine «… Jeg kom til et sjarmerende avsnitt, der du skriver om alver i hvite kjoler, og hvor kjolekantene alltid er fuktige, om underjordiske som tripper med små satengføtter på taket av brudekammeret, om de hvite Wiliene som danser ubarmhjertig videre, og om alle de deilige gjenferdene du lar oss møte i fjellene og langs elvebredden, hvor det tyske månelyset myker opp tåken…; og jeg sa til meg selv: kunne ikke dette blitt en vakker ballett?»

Det var ikke bare Gautier som opplevde at dette kunne være grunnlaget
for en storartet ballett. Gautier var sterkt opptatt av en ny ung danserinne,
Carlotta Grisi, som var elev av og gift med danseren og koreografen Jules
Perrot. Gautier mente at hun var perfekt for hovedrollen. Perrot, som hadde forlatt Paris-operaen i 1835 for å danse med datidens største ballerina Marie Taglioni, så her en mulighet til å komme tilbake. Han håpet på en ansettelse ved operaen, både som danser og koreograf. Samarbeidet med Taglioni var gradvis avviklet; Taglioni opplevde at Perrot var en altfor god danser som stadig fikk større oppmerksomhet enn henne. Perrot ”fant” Grisi, underviste henne og koreograferte danser til henne, og giftet seg med henne. De reiste Europa rundt sammen og opptrådte på de største scenene. Det er Perrot en kan se i maleriene til Degas fra prøvesalen på Paris-operaen: Han er ballettmesteren med stokk.

Ballett i ekspressfart

Théophile Gautier visste ikke helt hvordan han skulle få en fungerende libretto ut av Heines setninger. Det ordnet seg raskt da han en kveld i operaen traff Vernoy de Saint-Georges. Han tente på ideen, og sammen skrev de en libretto på tre dager. Den ble raskt akseptert av ledelsen ved Paris-operaen hvor Jean Coralli var ballettmester.

Komponisten Adolph Adam var en god venn av ekteparet Grisi/Perrot. De
spurte om han kunne tenke seg å skrive musikken. Han droppet alt han hadde liggende på skrivebordet, og kastet seg over prosjektet. Det sies at han i løpet av åtte dager hadde klar en skisse til musikken, og etter tre uker var partituret ferdig. Da var Pierre Ciceri nesten klar med dekorasjonene, og Coralli hadde startet prøvene. Dansene til Carlotta Grisi tok Perrot seg av. Et imponerende tempo som i vår ekspressfartstid vil være umulig å få til.

Store kontraster

Alle store danserinner har gjennom 160 år måttet ha rollen som Giselle på sitt repertoar, ellers var det noe som manglet. Publikum har strømmet til, ikke nødvendigvis for å se en ny versjon eller oppsetning, men for å se hvordan forskjellige danserinner tolket rollen. Det spesielle med den er kombinasjonen av danseteknisk virtuositet med evnen til å tolke rollen dramatisk.

Første og andre akt står i sterk kontrast til hverandre, men er samtidig
utfyllende. I første akt er det den uskyldige unge landsbypiken som møter sin første store kjærlighet som hun tror blir gjengjeldt. I løpet av denne akten skal hun gå den opprivende veien fra uskyldig pike til forsmådd kvinne. I originalversjonen dør hun for egen hånd, men i Russland var selvmord ikke mulig å vise. Siden den første oppførelsen der i 1842 har Giselle falt død om på grunn av sitt svake hjerte – sjokket over Albrechts svik er for stort.

I den andre akten – den  «hvite» – dukker så eventyrskikkelsene Wiliene
opp, kjent fra mange månebelyste mysterier. Wiliene har litt forskjellige uttrykk i mange lands eventyr, men her er de unge, forlovede kvinner som dør før sin bryllupsdag fordi kjæresten har sviktet dem. Ved midnatt kommer de opp av gravene sine, og enhver mann de får tak i blir danset til døde fordi de selv døde før de kom i brudeseng.


Romantisk kjernepunkt

Giselle ble en kjempesuksess takket være ballettens romantiske og magiske blanding drama og dans. Grisi ble den nye store ballerinaen, men Perrot fikk ingen kreditt for sitt arbeide. Hans navn var ikke engang å finne på plakatene eller i programmet. Der stod det bare Corallis navn. Ei heller fikk han den ansettelsen han hadde håpet på, og om ikke det skulle være nok klarte Gautier å forføre og få et forhold til Carlotta Grisi, slik at hun forlot Perrot. Likevel, siden «alle» visste at mye av koreografien i Giselle var skapt av Perrot, skadet det ikke hans videre karriere.

Giselle kom eventyrlig raskt på programmet over hele den vestlige
verden. Den ble satt opp i London, Wien og St. Petersburg allerede i 1842.
Berlin og Milano fikk se den i 1843, og til Boston, over Atlanteren, forflyttet den seg i 1846. Perrot dro til London hvor han gjorde stor suksess som koreograf, før han dukket opp i St. Petersburg i 1848. Her ble han ballettmester og hovedkoreograf i ti år før han flyttet tilbake til Paris. I St. Petersburg samarbeidet han nok en gang med Carlotta Grisi.

I 1868 forsvant Giselle fra repertoaret i Paris. Operaballetten sang på siste
verset, kvaliteten var bare gått nedover og det fantes ikke lengre mannlige
dansere der da de mannlige rollene ble utført av kvinner utkledd som menn. Men Giselle fortsatte å leve i St. Petersburg, man kan nærmest si at den overvintret.

Marius Petipa satte opp flere versjoner, den seneste i 1884, meget tro mot
originalen – bortsett fra selvmordet og avslutningen.

I den opprinnelige slutten gjør Albrechts forlovede Bathilde entré sammen
med hans våpendrager Wilfred, akkurat da Giselle er på vei ned i graven, og Albrecht i siste øyeblikk reddes av dagslyset. Hun ber ham om å finne sammen med Bathilde igjen, og dermed er slutten låst. Den vanlige slutten nå er at Albrecht står alene igjen på scenen, og da er alle muligheter åpne for hva livet videre kan gi. Sergej Djaghilev tok Giselle med tilbake til Paris i sesongen 1910, og dermed fant den igjen sin plass på de vestlige scenene.

Nye versjoner

Det finnes også oppsetninger av balletten som er helt annerledes enn originalen. De to mest kjente er vel versjonen til Dance Theatre of Harlem, hvor handlingen foregår i sumpene i Louisiana, og Mats Eks avromantiserte oppsetning for Cullbergbaletten i 1982. Her er Giselle gift, ikke med Albrecht, men med Hilarion, skogvokteren. Hun er vel å anse som piken i landsbyen som ikke har alt mentalt på plass. I slutten av første akt blir hun gal, men hun dør ikke. I den andre akten befinner hun seg på et mentalsykehus, og her møter hun sin Albrecht i en drømmeverden. Dette er jo helt motsatt originalen, hvor det er Albrecht som møter sin døde Giselle. Ek har skrellet bort absolutt alt som er vakkert, og han viser hvor sterk den lidenskapen kan være som fører en person til sinnets ytterste grenser og over i galskapens mørke.