Introduksjonsforedrag

Når sceneteppet går opp er vi et sted jeg vedder på at dere kjenner godt – på godt og vondt, kanskje – vi er på IKEA.

Hva er vel et mer naturlig sted å starte en fortelling om parforhold og samliv enn akkurat der: Der hvor drømmene om hjemmets lune eller stilige rede står utstilt på rekke og rad. Der vi kan plukke elementer fra disse drømmene ned i gule og blå poser, mens vi studerer den nye hylleserien med alle de kjekke løsningene i: Pax, er det ikke det det heter? Er det Pax som skal vi trenger for at livene våre skal bli like deilige og ryddige som disse utstilte drømmene?

IKEA-varehuset er et offentlig rom for familiedrømmen i vår tid, der vi vandrer rundt med partnerne våre og får testa våre ulikheter på alt fra estetisk smak, økonomistyring, kvalitetsbevissthet, beslutsomhet og utholdenhet – alt til duften av pølser og kjöttbullar – og lyden av IKEA kunderadio.

Og der, på IKEA, møter vi to par: Det er Ferrando og Dorabella, Guglielmo og Fiordiligi. Dorabella og Fiordiligi er søstre, og mens de diskuterer årets farge på håndklær, møter kjærestene deres Don Alfonso. Han har vært ansatt på IKEA alt for lenge, og er lei av å se håpefulle par vandre rundt med livslykken i blikket og den framtidige eksen i hånda. For han vet at snart kommer han til å se dem der igjen, da med en ny partner, men med den samme gule posen. Derfor utfordrer han de to unge mennene: Tror de virkelig damene deres er trofaste? Tør dere vedde? Ferrando og Guglielmo vedder imot, og lover å gjøre nøyaktig som Alfonso sier for å teste kvinnenes trofasthet. De to gutta går derfor med på å late som de må reise fra jentene sine, for så å komme tilbake utkledd, og flørte med den andres kjæreste.

At søstrene ikke skjønner at det er kjæresten i forkledning som kommer, er kanskje ikke helt troverdig, men dette er en lek som historien ber oss være med på – slik komedier gjør og slik opera gjør.

Wolfgang Amadeus Mozart lærte å leke med opera som 8-åring, da han og faren var på besøk hos Johan Sebastian Bachs sønn, Johan Christian Bach, i London. Det var han som introduserte Mozart for italiensk opera. Den lille gutten ble helt oppslukt og skrev sin første opera som 11-åring. Da han var 13, var han og faren på en lengre turné til Italia, der han hørte mye mer opera og lærte seg å kjenne både den seriøse stilen, kalt opera seria, og den komiske, opera buffa. Mozart skrev italienske operaer i begge stiler og Cosi fan tutte er eksempel på den komiske, men Mozart selv beskrev Cosi som et dramma giocoso – og det betyr rett og slett «et lekent drama».

Og akkurat denne leken eller historien om å kle seg ut for å lokke partneren til å trå feil eller teste deres troskap, går langt tilbake, i hvert fall til 1200-tallet. Vi finner den gjenfortalt hos forfattere som Ovid, Bocchacio og Shakespeare. En annen historie som lurer i bakgrunnen her, er myten om Prokris, som ved et uhell blir drept av ektemannen sin i en utkledningslek som går ganske galt.

Hva de to gutta har kledd seg ut som i denne operaens historie har variert litt; i vår produksjon, har de kledd seg ut som det motsatte av de redebyggende kjærestene vi finner på IKEA. Som noe helt og befriende annet. For på den ene siden kan jo IKEA, som samlivets høyborg, tilby og utstråle trygghet og kontroll over livet. På den andre siden kan det også bli et konformt fengsel av sponplater og overflatisk middelklasselykke man bare vil rømme ut av. Og for alle som har prøvd – det er ikke lett å rømme ut av IKEA. Men Ferrando og Guglielmo har kledd seg ut som noen som har klart det. De leker nemlig to hjemløse typer: fortsatt med gule og blå IKEA-bagger, men der alt de eier og har får plass i disse to baggene. De er siktene og litt ekle, kanskje; samtidig representerer de friheten i det å la være å bygge rede –friheten til å feste og flørte i stedet for å ta ut av oppvaskmaskina.

Alfonso tilbyr kollegaen sin, Despina, cash for å hjelpe ham å vinne veddemålet. Hun jobber på gølvet. Både Despina og Alfonso er klassiske karakterer vi kan kjenne igjen i alt fra gammel commedia del arte til Netflix-serien White Lotus. Despina er rengjøringspersonellet i én person – enten om det er på IKEA eller hjemme – den usynlige underklassen som ser deg, men som selv ikke har råd til å ha kjærlighetsproblemer. Despina er full av livserfaring, men mindre desillusjonert enn Alfonso, og hun blir selv med på flere utkledningsleker – som vi også bare må kaste oss inn i. Selv scenografien i denne forestillingen er en slags utkledningslek, med skiftende bakgrunner i form av film og bilder.

Despina kler seg blant annet ut som en doktor som redder de to fremmede mennene når de later som de holder på å dø av forgiftning, da de desperat ikke får den oppmerksomheten de ønsker fra kvinnene. Og det er da det skjer at de to damenes trofasthet virkelig settes på prøve, for da må gutta kle av seg, jentene holder rundt dem og da kommer kroppene på banen og nær hverandre, og med dem, kommer også seksualiteten og instinktene.  

– Det er jo klassisk, sier regissør Katrine Widemann – bare fordi noen er nær en annens kropp en tyveminutters tid, så setter man hele livet med villa, hund og barn på spill – det er jo helt sprøtt hvor mye seksualiteten kan ødelegge! Den er livsfarlig, sier hun.  

Og det skjer her også. Først faller Dorabella for Guglielmo; mens Fiordiligi står imot Ferrandos flørt, før bryllupsklokkene plutselig ringer også for dem.

I det forestående dobbelt-bryllupet kommer plutselig mennene tilbake, uten forkledning. Da må kvinnene tilstå sin utroskap og mennene sitt bedrageri, og Alfonso kan triumfere: Così fan tutte, som på italiensk betyr: Slik gjør alle kvinner. Hadde det vært «slik gjør vi alle», hadde det vært tutti; tutte refererer til kvinner.

Er dette da en kvinnefiendtlig opera? Eh, nei, for det er Alfonsos ord. Despina har allerede fortalt oss at slik gjør også alle menn: «Menn? Forventer dere virkelig trofasthet av dem? De er like alle sammen: virvlende løv, ja selv vinden er mer pålitelig!» synger hun i sin første arie, der hun oppfordrer jentene til å dra ut og ha det gøy i stedet for å sitte hjemme og deppe.

Gutta er jo også temmelig naive og har blitt med på et spill de uansett er dømt til å tape: enten så taper de veddemålet eller kjæresten. Men kanskje er det noe i dem som vil nettopp det – som vi noe annet? At noe spennende skal skje? Spørsmålet om hvem som er minst eller mest trofast her, er mer komplekst enn som så.

Forførelsens spill viser oss at spill og virkeligheten ikke egentlig er motsetninger. Å forføre noen krever at du går inn med kropp og sjel, og da blir spillet jo virkelig, da. Og forførelse vekker naturen i oss. «Måtte naturkreftene oppfylle vårt inderlige ønske!» synger de to jentene når kjærestene deres reiser, men naturkreftene – hva vil de? De vil formere seg, begjære og bli begjært. Hvem er det som ikke liker å bli forført, eller å forføre og merke at man lykkes – hvem er det som ikke vil være et begjært objekt?

Det får både gutta og jentene kjenne på her. På tross av alle gode intensjoner, er det som om de roper: «Yes please, me too!» Det svart-hvite og korrekte blir mer 50 shades of gray når det utsettes for naturkreftene i oss.

Men smerten og bakrusen etterpå kan være forferdelig: både for den som får erfare at den du trodde du kunne stole på var like pålitelig som virvlende løv, og for den som kjente på hvor lett det var å virvle med – rusa på livet, på å bli sett og på deilige dopaminer.

Operaverdenen er jo full av par i forelskelsens rus: Orfeus og Evrydike, Tristan og Isolde, Violetta og Alfredo, Tosca og Cavaradossi, Mimì og Rodolfo. Slik underbygger opera den sterke myten om den eneste ene: tanken om at det finnes en der ute ment for bare deg.

Cosi fan tutte bryter tvert med den tanken, noe som egentlig er uhyre radikalt og veldig moderne, trass i at dette verket er 233 år gammelt. Eller kanskje er det nettopp derfor?

La oss ta en nærmere titt på tida det ble til i – bli med meg på en liten tidsreise:

Året er 1790 og det er så vidt i gang. Det ulmer av uro, revolusjon og kriger i Europa, bare et halvår etter stormingen av Bastillen i Paris. Vi er ikke der, men i Wien, der det er sur vinter da Mozart våknet opp på sin 34-årsdag, 27. januar. Han visste jo ikke det da, men det skulle bli hans nest siste bursdag. Han er støl og sliten. Kvelden før hadde han dirigert premieren på det som skulle bli hans siste komiske opera, Cosi fan tutte. Han dirigerte de fem forestillingene stykket fikk spille, før forestillingsrekka ble kansellert. Slikt skjedde nemlig da også, da handlet det ikke om pandemi, men om politikk. For 20. februar 1790 så dør keiser Jospeh II, som var en stor fan av kunst generelt og Mozarts musikk spesielt. Broren Leopold overtar og han var ikke interessert i kultur, så han stenger konserthusene og operaene, inkludert Burgtheater, der Cosi hadde sin første premiere.

Mozart bodde ikke langt unna, i en ganske stor leilighet, som han hadde hatt råd til på grunn av de mange suksessene han da hadde bak seg, som Figaros bryllup og Don Giovanni. Disse hadde han også skrevet noen år tidligere, med forfatteren Lorenzo da Ponte. Cosi ble det siste samarbeidet til dette radarparet i operahistorien. 

Teksten til Cosi hadde Da Ponte egentlig skrevet til komponisten Salieri – dere vet han som ofte har blitt framstilt som Mozarts erkefiende. Han var egentlig ikke det, men en konkurrent var han og han avslo teksten fra Da Ponte, som da hadde tittelen: «en skole for elskende». Og slike skole-stykker var veldig in på denne tida. Og det visste Mozart, som hadde nese for det som var in, tok over, antakelig fordi han trengte pengene. Kona hans, Constanze, var høygravid og på dyrt kurbad i Baden, og Mozart selv hadde vent seg til skikkelig dyre vaner, med store fester, deilige klær og en frisør som kom til ham hver morgen.

I denne teksten bygger Da Ponte på store forfattere i verdenshistorien, men han trekker han også på hva man så rundt seg i gatene i Wien, som militære i en tid da Østerrike var i krig med det Ottomanske riket, og mange menn faktisk reiste ut i krigen, som mennene her later som de skal. Eller han lar Dorabella synge «det kjennes som jeg har Vesuv i mitt hjerte», kort tid etter Vesuv hadde hatt utbrudd – noe som antakelig fikk publikum til å le eller nikke gjenkjennende, slik vi kan nikke gjenkjennende til det å vandre rundt på IKEA.

Vi vet ikke helt hvorfor Salieri sa nei til å lage opera på denne teksten. Antakelig var det pga intriger mellom dama til Da Ponte, som skulle synge rollen som Fiordiligi og dama til Salieri, som også var sanger. De to hadde sunget sammen i en gjenppsetning av Figaros bryllup i 1789 og ble uvenner etter at dama til Da Ponte, som sang Susanna, fikk mye høyere honorar enn dama til Salieri, som sang grevinnen. Dermed var det et noe anspent forhold, både mellom Da Ponte og Salieri og deres kvinner/sangere, som igjen da førte til at Mozart fikk denne teksten og denne operaen ble til.

Det kan også hende Mozart sa ja på grunn av at det var noe i intrigene her han kjente seg igjen i. Han hadde jo opprinnelig vært forelska i søstera til kona si Constanze, Aloisa, men måtte ta til takke med lillesøsteren. Dessuten hadde han hørt rykter om Constanze i Baden og han skrev dette til henne i august 1789: «Du vet jeg er glad for at du har det gøy. Jeg skulle bare ønske at du ikke falt så lavt noen ganger og hadde det så moro med andre menn. En kvinne må oppføre seg, ellers vil folk snakke».

Denne mer private delen av verkets historie er én del konteksten; zoomer vi litt ut, til et videre perspektiv, kan vi se Cosi som et viktig overgangsverk – en opera som peker på to veldig forskjellige måter å forstå både mennesker og kjærlighet på. Disse sto i en spenning akkurat i 1790. Og dette er en spenning som vi kanskje fortsatt kjenner på: mellom forståelsen av mennesket og kjærligheten som stort, vakkert mytisk og metafysisk på den ene siden, og som ren natur, mekanikk og begjær – i dag ville vi sagt gener – på den andre siden. Og det at det tar tak i akkurat denne ambivalensen, eller friksjonen, gjør det veldig moderne, og en grunn til at det har slått sånn an i vår tid.

Sett i lys av egen tid er Cosi et verk som er soleklart produkt av opplysningstida. Siste setning i operaen er: «Heldig er den som i allting vil bestride myter og fordommer med sunn fornuft». Den sunne fornuften hadde fått spille en hovedrolle gjennom hele dette århundret, fra Newton hadde innledet det i 1687, med å peke på at alt er mekanikk, ikke bare universet, men også mennesket og måtene vi handler på. Alt – også kjærligheten – er resultat av kausale prosesser vi er underlagt som naturvesener: hvis A, så B: trykker noen på de og de knappene, blir du forført. Fornuften, rasjonaliteten og naturprosessene trumfer alt.

Men når vi hører den siste setningen i Cosi, er det jo med en bismak: for når den sunne fornuften tester den evige, sanne kjærligheten, så sprekker den. Og det gjør jo litt vondt. I hvert fall ikke sett i lys av hva vi lært at kjærlighet er – både før opplysningstida, der de som elsket på scenene var guder, med en guddommelig kjærlighet – og senere, i både opera, poesi, film og TV-serier. Og denne endringen mot en ny måte å se både mennesket og kjærligheten på, den skjer rett etter Cosis premiere.

I 1790, hadde dampmaskinen akkurat blitt patentert i England, vi er på vei inn i den industrielle revolusjonen. Samtidig hadde de tyske romantikerne– Goethe, Tieck og Novalis – begynt sine vandringer, både bokstavelig, ut i naturen, og inn i menneskets guddommelighet – noe som la grunnlaget for romantikkens syn på både mennesket og kjærligheten, slik vi finner den for eksempel hos Wagner, fra midten av 1800-tallet og utover. I Wagners Nibelungens ring finnes maskinen i den slemme Alberichs hule, ikke i mennesket. I menneskene, som hos Sieglinde, finner vi den sanne kjærligheten, den som kan redde verden.

I Cosi, derimot, fra 1790, er kjærligheten selv noe maskinelt, og myten om den eneste ene, derimot, er en illusjon. I vår tid, med våre skilsmisserater, er vi kanskje mer klar over dette, men drømmen om romantikkens kjærlighetssyn den lever i beste velgående. Idehistorikeren Kai Aalbæk-Nielsen kaller nettopp det tids vår store tragedie. Han skriver:

«Romeo og Julie, Tristan og Isolde og Charlotte og den unge Werther fikk ingen barn og levde ikke lykkelig til sine dagers ende. De døde av kjærlighet. Tragedien ligger i kjærlighetens vesen, som er mangfoldig og rommer uforglemmelig lykke, konflikt, sjalusi, hat, drap, krig og selvmord, uten at det har svekket troen på at det må være mulig å finne kjærligheten i en uskyldsren form». Sitat slutt.    

Vi ser ut til å ha glemt at Tristan og Isolde aldri kom seg på IKEA, før de døde. Det ble liebestot på dem, ikke kjøttboller og Billy-hyller. Det vi kaller kjærlighet i et livslangt løp – med alle sine konflikter og friksjon – må bygge på noe annet, og kanskje har den før-romantiske Cosi noe å lære oss der?

Det romantikernes syn på kjærlighet ligger mellom oss i dag og Cosi fra 1790 har gjort veket ganske misforstått. I lang tid litt ble det sett på som noe litt flaut fra en gammel tid. Og den oppfatningen kom raskt: «Hvordan kunne en så stor sjel som Mozart sløse bort sine himmelske melodier til et sånt oppkok av en tekst?» står det i en av de aller første Mozart-biografiene, utgitt i 1809, mens Da Ponte fortsatt levde og virket i USA som litteraturprofessor ved Columbia University. Også Beethoven og Wagner kritiserte denne teksten, som de synes var flau, platt og simpel.

Mozarts musikk, derimot, hyllet de som fantastisk og sublim. Men opera utspiller seg jo mellom tekst og musikk – eller mellom tekst, musikk og iscenesettelse. Det er i disse møtene magien skjer. Così fan tutte presenterer oss for mennesker med et vell av motstridende følelser de ikke nødvendigvis har ord for å beskrive, men som vi likevel erfarer gjennom musikken. Som i Fiordiligis arie «Per pietà», der hun kjenner på skammen ved å trekkes mot den fremmede, eller Ferrandos, vakre men utrolig vonde arie som gir musikk til følelsen av å erfare at den du trodde var til å stole på, ikke var det likevel. Det er utroskapens enorme smerte, som er resultat av den farlige leken de blir med på. «Denne latteren ender med tårer», sier Alfonso, og det gjør den, denne komiske operaen rommer samtidig et dypt alvor.

Og den inneholder ikke bare spenninger mellom kjønn, det er også klare forskjeller her mellom ulike samfunnsgrupper og enkeltkarakterer. Despinas musikk uttrykker at hun kommer fra en lavere klasse enn de andre kvinnene. Blant annet akkompagneres av færre instrumenter i sine arier – bare treblåsere: fløyte, obo og fagott. Alfonso følges av lyden av en obo, som vi hører med en litt hånlig melodi allerede i forspillet. Oboen forbindes også med slangen: som i slangetemmerens musikk, dette er lyden av fristeren.

Musikken viser oss at selv de to søstrene er veldig forskjellige. Dorabella er lillesøsteren, som lettere er med på fest og moro, som er den som faller først. Fiordiligis første arie «Come Scoglio» viser fra begynnelsen at hun er av et annet kaliber. Faktisk virker hun nesten å være fra en annen opera, for dette er skrevet i høyverdig opera seria-stil. Og selv om hun sier hun er urokkelig som en stein, forteller musikken en annen historie. Det er som den ikke vil slå seg ned noen steder. Den strekker seg over mer enn to oktaver, helt fra bunnen til toppen av sopranleiet, med uvanlig store musikalske sprang, som om den reflekterer de motstridende kreftene som drar henne i ulike retninger.

Men selv om Fiordiligis følelser er helt oppriktige, mister Mozarts musikk aldri helt kontakten med noe av det komiske – som også var en stor del av Mozarts liv. Fra han var liten og godt opp i voksen alder, delte han en deilig barnlig tiss, bæsj, promp-humor med moren, som vi blant annet finner i hans kanon i b-dur, köchel nr 231, med tittelen «Leck mich im Arsch»– kyss meg i, ja dere vet. Det er latter og glimt i øyet i nesten alt Mozart skrev, også i framstillingen av det seriøse. Den dobbeltheten er fra et musikkdramatisk perspektiv ganske genialt gjort.  

En annen genial ting, som Mozart utviklet til fullkommenhet i sine siste operaer, som Cosi, er ensemblescenene. Musikken dere vil hører består for det første av resitativer, der karakterene snakke-synger, ofte bare med cembalo til, som dirigenten spiller selv, for det andre er det arier, der de utbroderer en følelse i en lengre sang, og for det tredje, duetter, trioer, kvartetter og sekstetter: der de ulike følelsene og perspektivene som ulike mennesker kommer med, flettes i hverandre.

Tenk dere om vi kunne høre de indre livene til parene vi ser vandre rundt på IKEA, utspilt samtidig! Tenk om vi kunne høre hva partneren vår egentlig tenker, føler og mener, selv når hen sier det motsatte! Ofte kan vi kanskje det, for det ligger mye musikalitet – og mangel på musikalitet – i menneskelig interaksjon. Men opera – og særlig Mozarts operaer – gjør ambivalensene og friksjonene, i oss og mellom oss tydelige.

De to parene vi møter i Cosi blir med på en lek med helt basale, men likevel konfliktfylte følelser og drifter i oss: Behov for trygghet, forutsigbarhet, tilhørighet og tillit på den ene siden, og ønsket om frihet, eventyr, utforsking og erobring på den andre. Hjemmet mot hjemløsheten – den du har mot den du potensielt kan få.

Det gjør Cosi fan tutte til noe så atypisk og moderne som en anti-romantisk opera om kjærlighet. Den forteller oss at en person er ikke ens eneste ene, men må gjøres til det – noe som krever beinhard jobbing. «Å elske et annet menneske er den vanskeligste oppgave vi noensinne blir betrodd. Det arbeidet gjør alt annet til innledende øvelser», skrev dikteren Rainer Maria Rilke.

Det er akkurat den jobben Ferrando og Dorabella, Fiordiligi og Guglielmo står overfor i siste scene. Vi aner ikke om de blir lykkelige, bare at de vil prøve – ikke med den eneste ene, men med den de har valgt å gå inn på IKEA med.

Dette varehuset har i vår tid fått representere drømmen om kontroll over tilværelsen og rotet vårt. Nye muligheter! Et nytt liv! «It’s easier than you think with IKEA» – ja, er det egentlig det?

I de flatpakkede eskene finnes byggeklossene til et liv, men vi må selv bygge dem opp. Og mange har erfart at drømmen, slik vi ser den utstilt i varehuset, blir til hard realitet, frustrasjoner og manglende skruer når vi kommer hjem igjen.

Men i stedet for å gå til innkjøp av det nye PAX-systemet, kan vi jo finne fram unbrako-nøkkelen og stramme til den gamle Billy-hylla. Kanskje er det det aller enkleste? Gjør det når dere kommer hjem i kveld og lykke til med kjærlighetsjobben.

Men først – ha en deilig kveld her i Operaen med Cosi fan tutte!