Hopp til hovedinnhold
Handlekurv Min side

Tekstversjon introduksjon La traviata

Introduksjon ved Ragnhild Motzfeldt

Jeg var kommet over en stor, gul plakat hvor det stod at det skulle være auksjon over møbler og kuriositeter. Det var etter et dødsfall stod det, men avdødes navn var ikke nevnt. Det var tidlig på dagen – likevel var det allerede fullt av folk i leiligheten, både herrer og damer. Damene var kledd i fløyel og silke, og de elegante kupeene deres ventet utenfor, men likevel så de med forbauselse og beundring på den luksus som utfoldet seg foran øynene på dem.

Jeg forstod snart både forbauselsen og beundringen, for det var lett å se at dette hadde vært leiligheten til en stor-demimonde.

Og hvis det er noe virkelige damer gjerne vil se, så er det hvordan det ser ut «hjemme» hos disse kvinnene, de som har sin losje ved siden av deres i operaen, og som kjører forbi dem hver dag i sine elegante vogner og som blender og skaker opp hele Paris med sin skjønnhet, sine juveler og sine skandaler.

Den kurtisanen som hadde bodd her, var død, derfor kunne selv de dydigste damer fritt ferdes i leiligheten hennes. De kunne unnskylde seg med at de bare skulle på en dødsboauksjon uten å ane hvem den avdøde var. Men det de egentlig var ute etter, var spor etter hvordan denne kurtisanen hadde levd, henne som de hadde hørt så mange rystende historier om!

Velkommen til introduksjon av La Traviata! Mitt navn er Ragnhild M.....

Her vil dere bli bedre kjent med operaens historie og om tankene bak vår nye produksjon, i tillegg til mye musikk.

Utdraget jeg leste var starten av Kameliadamen, romanen skrevet i 1848 av Alexandre Dumas den yngre, altså sønnen til forfatteren av Greven av Monte Cristo og De tre musketerer. Romanen ble til å starte med ingen stor suksess, men da Dumas gjorde romanen om til et skuespill ble Kameliadamen 1800-tallets mest populære drama.

En av grunnene til at stykket ble så populært var at de fleste i Paris visste at det var snakk om forfatterens eget kjærlighetsforhold til en av byens mest kjente kurtisaner, Marie Duplessis, som ett år tidligere hadde dødd av tuberkulose. Kjente personligheter som Franz Liszt var blant hennes elskere, og Charles Dickens var tilstede under dødsboauksjonen.

En annen berømt skikkelse som oppholdt seg i Paris på samme tid, og som overvar premieren på Kameliadamen, var den italienske komponisten Giuseppe Verdi.

Italiensk operahistorie fra 1850 til 1900 ER historien om Giuseppe Verdi. Han ble født inn i en av de mest spennende periodene i italiensk musikkhistorie, og hans mest produktive periode startet på 1840-tallet, da hadde det begynt å se desidert mørkt ut på den nasjonale musikkfronten: Rossini hadde pensjonert seg, Bellini var død og Donizetti var døende. I løpet av de neste femti årene, ga Verdi italiensk musikk en like sterk identitet som det Wagner gjorde for tysk musikk.

Verdi ble en gallionsfigur for de som ønsket et samlet Italia av alle de små statene som landet hadde blitt delt opp i av de europeiske stormaktene i kjølvannet av Napoleonskrigene.

«Det som er for farlig å si med ord, kan synges i musikk», skrev den franske dramatikeren Beaumarchais med henvisning til sensur av sin Figaro-triologi, men som Mozart fikk sette musikk til. Og Verdi fikk mye ut av dette utsagnet ved å bruke et musikalsk språk som snakket direkte til hans publikum.

Verdi var en samtidskomponist, opptatt av vanlige menneskers følelser. Verdis drama var og er fortsatt i salen, og ikke bare på scenen. Han ville lage musikkdrama for sin tid, og det var nettopp dette han fant i Dumas drama. «Jeg har funnet et tema for vår tid!» jublet Verdi.

La traviata ble navnet på Verdis versjon av teaterstykket. Operaen hadde premiere i 1853 ved Operaen i Venezia, La Fenice. Direkte oversatt betyr La traviata en kvinne på avveie, men oversettes oftest med Den falne kvinnen. Violetta Valéry, kurtisanen, gledespiken eller den luksusprostituerte som vi ville sagt i dag, stemplet av samfunnet som en fallen kvinne, som gjør det ultimate offeret; hun skyver i fra seg mannen hun elsker mest for å redde ryktet hans og beskytte familien hans fra ødeleggelse, denne historien skulle bli verdens mest spilte opera.

Det er stor sjanse for at Verdi kan ha kjent seg igjen i Dumas' historie. I 1852 befant Verdi seg i Paris sammen med sin samboer Giuseppina Strepponi. Hun var en tidligere operasangerinne, og hadde flere barn født utenom ekteskap med ulike menn, hvilket var litt av en skandale på den tiden og noe folk selvsagt sladret om. Det at hun flyttet inn hos Verdi i den lille byen Busetto uten at de var gift, gjorde heller ikke saken bedre. Verdi kunne ikke utstå at folk sladret om en kvinne som faktisk hadde en karriere og forsørget sin familie, bare fordi hun ikke stemte overens med samfunnets ideer.

Giuseppina Strepponi har blitt beskrevet som en karismatisk dame med stor innflytelse på Verdis personlighet og hans arbeid. Hun oversatte og redigerte kildemateriale for ham og hun oppfordret ham til å gi seg i kast med vågale tekster – som Kongen morer seg av Hugo og Kameliadamen av Dumas den yngre.

Det er flere ulikheter mellom virkeligheten og romanen, mellom romanen og skuespillet og mellom skuespillet og operaen. Men sentralt i alle fortellingene står en vakker, sjarmerende, intelligent dødelig syk ung kvinne. Og av alle portrettene av denne kvinnen gir Verdis musikk oss det mest delikate og sarte portrettet av dem alle, allerede før vi får høre et eneste ord presenterer 16 fioliner oss for en nesten gjennomsiktig melodi av melankoli, sårbarhet og lengsel. Nesten sakralt, og Verdi kalte det faktisk ikke for en ouverture slik forspillet til en opera vanligvis heter, men et preludiet, som gir oss assosiasjoner til nettopp kirkemusikk.

[Starten av Preludiet]

Preludiets andre tema, får vi senere kun høre en eneste gang i hele operaen, sunget av Violetta, i det som kanskje er operahistoriens mest kjente og gripende gråtkvalte utbrudd:

[Preludiets 2. tema]

Amami, Alfredo! Elsk meg, Alfredo!

Noen som fikk flash back til Pretty Woman? Det er nettopp La traviata Vivian ser på operaen i San Francisco. Det var selvsagt ikke tilfeldig, da Pretty Woman er en moderne versjon av Dumas' historie, dog med happy ending.

Det tredje og siste temaet er lett og lyst, og presenterer oss for Violettas løsslupne livsmotto: «Alt i verden som ikke kan nytes er galskap», før preludiet dør ut og 1. akt starter med et pang, en overdådig fest, der vertinnen er Violetta Valery.

Violetta har den siste tiden vært fraværende på byens fester på grunn av sykdom, og denne festen er hennes comeback, og mye derfor står på spill. Hun tar imot gjestene som spør om hun er frisk nok til å feste. Fornøyelse, sier hun, er hennes beste medisin. Gastone, en bekjent av Violetta, presenterer henne for en ny ung beundrer, poeten Alfredo Germont, som blir bedt om å utbringe en skål, og etter litt overtalelse synger han en drikkevise, un brindisi.

[Libiamo ne’lieti calici]

Jeg regner med at den var kjent for mange, for et raskt googlesøk på verdens mest kjente operaduett og den kommer opp som nummer 1. Visste dere at ordet brindisi faktisk kommer fra det tyske uttrykket "Ich bringe dir’s", som i sin tid ble brukt når man skulle utbringe en skål.

La traviata er Verdis eneste opera som foregår i hans egen samtid, rundt 1850, hvilket var ganske så revolusjonerende, og det ble han sterkt kritisert for. En samtid, mente kritikerne, der realismen var med på å ødelegge samfunnets moral ved å forkynne at syndig kjærlighet, hvis ekte, kunne forløse et ondskapsfullt liv, og det at Verdi forsøkte å dekke over denne tanken med fantastisk vakker musikk, gjorde ham enda mere umoralsk, hevdet de.

"Frastøtende, avskyelig og fæl" var noen av reaksjonene blant de engelske kritikerne etter premieren i London. I London tillot de kun at operaen ble sunget på italiensk, for da var det ingen som ville forstå usømmelighetene. 1800-tallet var hva man kan kalle hykleriets tidsalder, og i England var det Dronning Victoria som regjerte, the Victorian era. Den victorianske tiden var preget av et klassesamfunn med sosial nød og streng seksualmoral. Samtidig var det vanlig for overklassens menn å ha elskerinner fra lavere klasser som de støttet økonomisk. Verdi kunne ikke utstå slik falskhet, og med Violetta ville han bringe ondartet hykleri opp på scenen.

To år tidligere hadde Verdis opera Rigoletto også blitt kalt uanstendig av kritikerene. De kritiserte blant annet hans valg av en stygg pukkelrygged hoffnarr i tittelrollen. Men det var akkurat det Verdi likte; å iscenesette en karakter som virker grovt deformert og absurd, men som innerst inne er lidenskapelig og full av kjærlighet. Akkurat som Violetta, den falne kvinnen, som handler vakrere og har en bedre moral enn borgerskapet hun fordømmes av.

Det at La traviata er basert på virkelige hendelser, gjennomsyrer hele verket. Vi kan virkelig gjenkjenne den moderne verden i de trivielle beskrivelsene av det å betale regninger, sladrete naboer og middelklassens bekymringer om anstendighet. Verdi ønsket å fremføre operaen med samtidige klær og scenografi slik at folk skulle kjenne igjen den sceniske verden som sin egen. Men det ble for mye samtid, slikt gjorde man bare ikke i 1853.

Verdi godtok derfor at den ble satt i en romantisk fortid, hvilket forteller oss at historiens tid faktisk er evig. For det er jo den evige historien om to mennesker som finner hverandre bare for å miste hverandre til slutt. I operettens verden ville det vært omvendt, men Verdi skrev drama. Han visste at livet og kjærligheten er kort, og at døden er nær. Det hadde han smertelig selv erfart da han i løpet av kort tid mistet sine to barn og kone i sykdom. Samtidig er det jo et evig relevant tema. Amore e Morte, Kjærlighet og død, hvilket var tittelen Verdi egentlig hadde ønsket seg, men som sensuren ikke tillot.

Vår regissør Rodula Gaitanou har valgt å sette vår nye produksjon av La traviata til de glade 20-årene, the roaring twenties, som 1920-årene ofte blir kalt på grunn at et kraftig oppsving i økonomien etter 1.verdenskrig. Det var ti år med velstand, fest og fremskritt! Swingende jazzmusikk, dristig dansing og kortklipte flappers.

For Rodula er denne perioden mellom de to verdenskrigene svært interessant. Dette var en tid hvor alle hadde fått kjenne tragedier på kroppen, de hadde fått forståelsen for det faktum at livet er kort, derfor levde de som om øyeblikket talte mer enn noe annet. Litt som vi i perioden etter covid.

Dette var også en tid hvor vi mennesker ble mer oppmerksomme på følelsene våre, psykoanalysen hadde fastslått at vi er emosjonelle vesener. Men det var snakk om en overgangstid fra nettopp den |viktorianske perioden, der man fortsatt hadde den eldre generasjonen som faren til Alfredo, Giorgio Germont, representerer, som ikke mente man skulle ta hensyn til eller snakke om følelser. Mens den yngre generasjonen var bare SÅ i kontakt med følelsene sine. Det er denne generasjonskampen om hvordan vi håndterer det som gjør oss til mennesker, som Rodula synes er interessant.

Scenografien ser fantastisk ut i 1920-tallets mest kjente stilretning ART DECO, det ser nesten ut som et tradisjonelt italiensk teater med sine publikumsbokser oppover i høyden. For Rodula er Violetta en blanding av en rockestjerne og en kvinnelig Jesus, en alle vil ha en bit av. En kvinne med så mye lys i seg, så mye raushet og storsinnethet. Hun lever i en spektakulær verden hvor hun selv er showets høydepunkt i soaréene hun inviterer til. Til henne kommer en rekke ulike folk, alt fra bankfolk til kunstnere og andre med innflytelse, her kan de være sitt virkelige jeg. Violetta tilbyr a safe place der man slipper unna samfunnets regler, det vil si alle bortsett fra henne selv. I starten av operaen ser vi henne gjøre seg klar til å entre scenen, og hennes tjenestepike Annina hjelper henne på med et kostyme som kan sees på som en rustning.

Med scenografien ønsker Rodula og scenograf Takis å fremheve kontrasten mellom overdreven luksus og rikdom, og enkelheten i det lille huset på landet hvor Violetta og Alfredo i andre akt dyrker sin kjærlighet. Det er i enkelheten at Violetta virkelig blomstrer.

Violetta er en av de mest krevende rollene i operarepertoaret. Alt en sopran kan gjøre, må gjøres i denne operaen på et eller annet tidspunkt, mange hevder at man ideelt sett trenger flere sopraner for å synge rollen. I begynnelsen av operaen vet denne kvinnen at hun har veldig liten tid igjen, og hun er usikker på om hun skal tørre å ta sjansen på ekte kjærlighet eller bare gi etter for et liv i nytelse og luksus den lille tiden hun har igjen. I slutten av første akt får vi høre all hennes nervøsitet og desperasjonen, i et vokalt fyrverkeri, som krever koloratur, høye toner og lave toner og lange sprang og fraser, CROCE E DELIZIA, sorg og glede, rett og slett hele regnbuen av sangteknikk og følelser.

Gastone forteller henne at denne unge mannen tenker på henne konstant, og at når hun var syk kom han på døren hver dag for å høre hvordan det stod til med henne. Violetta har vanskelig for å tro noe slikt da hun aldri har elsket/ blitt elsket av noen, samtidig merker hun at det er noe spesielt med denne unge fyren fra landet som er så naiv og ulik de andre hun omgås. Men hun svarer at det eneste hun har å tilby er vennskap. Å forelske seg er den ene tingen en kurtisane ikke kan ta seg råd til. Hun må alltid være fri og tilgjengelig for sine velgjører, ellers mister hun sin inntekt, sitt sikkerhetsnett!

[Sempre libera]

I andre akt har det gått 3 måneder og vi befinner oss i en helt annen verden. Violetta har lagt sitt tidligere liv bak seg og flyttet ut på landet med Alfredo, hvor alt er tilsynelatende idyll og Violettas helse har hatt godt av landsbyluften. De lever virkelig livets vår!

[De’ miei bollenti spiriti]

Men alt er selvsagt ikke bare fryd og gammen. Violetta har i all hemmelighet sendt sin tjenestepike Annina for å selge alle sine eiendeler for å opprettholde levestandarden deres, da hun ikke lengre har noen velgjørere. Så her er rollene nærmest snudd på hodet, nå er det Violetta som forsørger Alfredo. Alfredo blir skamfull når han finner ut av dette, og uten at Violetta vet, drar han til Paris for å ordne opp.

Ryktene om Alfredos og Violettas samboerskap har nådd Alfredos familie, og i det Giorgio Germont, Alfredos far, entrer scenen skjønner Violetta det hun lenge har fryktet; det hele var for godt til å være sant.

«Mademoiselle Valéry, jeg er faren til gutten som du ødelegger og forhekser.»

Germont er streng, men ikke slem, han har bare sine bekymringer ovenfor sin datter, som han ikke vil få giftet bort hvis dette samboerskapet fortsetter. Han ber Violetta om å gi opp den ene tingen i livet som hun elsker, sønnen Alfredo. Bli familiens reddende engel, synger han. Germont kommer senere i operaen til å angre bittert på at han splittet det elskende paret.

Violetta vet at han har rett, ifølge samfunnet. Hun skulle så gjerne ha sett seg selv i hans beskrivelse av datteren, livet hun aldri fikk. Hun ville ha gjort hva som helst for at en far skulle ha gjort det samme for henne. I stedet ble hun solgt av sin egen far. Dette er en skjebne hun ikke ønsker sin verste fiende. Hun gir til slutt etter, og ofrer seg og forløser Alfredo, i det som kanskje er operaens fineste øyeblikk;

"Fortell deres vakre uskyldige datter at en kvinne ofret seg for henne."

[Dite alla giovine]

Violetta ber Germont omfavne henne som en datter og ber ham om å trøste Alfredo. Selv i nederlag er hun modig og bestemt.

Jeg spurte Rodula om det er noe hun synes er utfordrende med La traviata, og da svarte hun at hun skulle så gjerne ønske at den lykkelige tiden til Alfredo og Violetta hadde vært en større del av operaen, slik den er i romanen.

For etter Violettas og Germonts møte går det nedover for Violetta og Alfredo. Violetta flytter tilbake til Paris og gjenopptar sitt tidligere liv, mens Alfredo tror hun har lurt ham, at hun egentlig ikke elsket ham og føler seg sveket og sjalu.

De møtes på en karnevalsfest hos Violettas veninne Flora, hvor Alfredo lager litt av en scene og skal betale Violetta for all tiden hun tilbrakte med ham, og som ender med en duell mellom Alfredo og en av Violettas velgjørere. Alfredo vinner duellen og rømmer landet.

Violetta blir stadig dårligere, men har fått et brev fra Giorgio Germont der han skriver at han har fortalt Alfredo alt og at de begge to er på vei til henne, dette holder henne i live, men hun er redd for at hun venter forgjeves.

Violetta, denne falne kvinnen som stadig reiser seg fra asken, er et lysende eksempel på hvordan vi alle bør leve, mener regissør Rodula.

Verdi ble i sin tid stilt spørsmålet om hvilken av sine operaer han likte best, og svaret hans kan kanskje forklare hvorfor La traviata er blitt verdens mest spilte opera. Han svarte nemlig slik: "Hvis du spør meg som profesjonell, så ville jeg svare Rigoletto, men som amatør La traviata".

Temaene kjærlighet, sykdom og ulykke er fortsatt smertefullt med oss i dag, så karakterene speiler fortsatt vårt publikum, akkurat slik Verdi ønsket. La traviata har en god historie, som er realistisk og enkel å følge, og så har den musikk som vi elsker. Den musikalske dramaturgien er fantastisk, det varierer stadig mellom store ekspansive scener til små intime.

Med Violettas intime arie takker jeg for meg, og håper dere kommer og ser forestillingen!

"Farvel min vakre drøm, som hører fortiden til."

[Addio del passato]