Hopp til hovedinnhold
Handlekurv Min side

Introduksjonsforedrag

Velkommen til introduksjon for Christian Spucks Tornerose. Mitt navn er Gabrielle Leahy Tillson.

Tornerose er en av verdens mest kjente og mest populære balletter – rett etter Svanesjøen og Nøtteknekkeren. Og Aurora er en av de største ballerinarollene, kjent for ren klassisk teknikk, ujålete enkelhet og samtidig svært atletisk. Nå har koreografen Christian Spuck gitt oss en helt ny og spennende produksjon.

Det er mange versjoner av Tornerose og det er en så vanlig historie at den kategoriseres innenfor det kjente eventyr-klassifiseringssystemet som Type 140: en prinsesse som blir tvunget til å sove ved hjelp av trolldom og senere våkner.

Eventyret kan spores helt tilbake til 1200-tallet i Volsungsagaen, som blant annet bygger på Den Eldre Edda, og er antageligvis mye eldre enn det, også.

Historien handler om den mest kjente skjoldmøen og valkyrien Brynhilde som blir forvist til jorda og må gifte seg som menneske fordi hun har trosset Odin. Brynhildes største frykt er at hun skal måtte gifte seg med en feiging. For å beskytte henne mot dette setter Odin henne i et slott omgitt av flammer. Han vil jo selvsagt bevare skjønnheten hennes til den rette finner henne, og derfor stikker han henne med en torne som gjør at hun faller i en dyp søvn. Sigurd er modig nok til å gå gjennom flammene, fjerner rustningen hennes og blir forelsket i henne. Dette gjør at hun våkner og forelsker seg i ham også.

Historiene fra 15 og 1600-tallet er mye verre: da var det diverse groteske versjoner av historien som inneholdt overgep og til og med kannibalisme. Ett eksempel er historien Solen, månen og Talia hvor den sovende kvinnen blir gravid, føder tvillinger og vekkes av at ett av spebarna suger på fingeren hennes, så splinten løsner. Prøv å ikke tenke så mye rundt det å våkne fra en dyp søvn og finne to babyer som visstnok er dine. Det var visst feer som tok seg av alt mens hun sov og i og med at hun hadde sovet så lenge, var hun sikkert uthvilt nok til å ta det på strak arm. Men det viste seg også at kongen som var far til tvillingene allerede var gift med Maleficent og hun ble – naturlig nok – ikke spesielt begeistret. Hun beordret at barna skulle serveres til kongen til middag. Heldigvis orket ikke kokken det og lagde lam i stedet.

Eventyr skulle ikke være kos, men var urgamle muntlige historier som skulle gjøre tilhøreren vettskremt, så de ikke trådde feil i livet. Det var i Victoriatiden man assosierte dem med underholdning for barn og Disney skrubbet til slutt eventyrene helt rene – hvertfall i forhold til datidens etiske standard. Men mer om det senere.

Brødrene Grimm samlet materiale fra muntlige folkeeventyr som har elementer fra Tornerose, blant annet fra samlingen Pentamerone fra 1634 hvor vi finner en blanding av flere historier, som Glasskisten og Den unge slaven. Felles er den sovende prinsessen, et stikk av en splint, et linfiber eller en torne og at hun blir vekket av en prins.

Det versjonen vi baserer vår Tornerose på er boken La Belle au Bois Dormant av Charles Perrault som ble trykket i 1697. En konge og en dronning får et etterlengtet barn: en liten pike, og for å feire inviterer de alle feene i landet. En fe som har levd i skjul i 50 år dukker opp uanmeldt og finner ut at hun ikke er regnet med i bordsetningen. Alle feene gir prinsessen en gave som er et talent eller en god egenskap, men den forsmådde feen erklærer at jenta kommer til å stikke seg på en ten og dø. En ten er en sånn spiss sak som man spinner med.

Den siste feen som ikke har gitt gaven sin ennå, endrer forbannelsen slik at hun bare sover i 100 år til en prins vekker henne. Hele hoffet sover sammen med henne og slottet omgis av en ugjennomtrengelig torneskog. Det er samme historie som vi kjenner så langt.

 

| MUSIKK

 

I nyere tid har vi Disneys Tornerose fra 1959 som mange av oss vokste opp med.

Den onde feen i tegnefilmen heter Maleficent. Navnet betyr skadelig, ond, men i filmen fra 2014 med Angelina Jolie får vi en interessant variant:

Den mørke heksa var en gang snill, men legger en forbannelse over kongeriket når hun blir bedratt av sin store kjærlighet, han som skal bli faren til Tornerose. For ham er makt viktigere enn kjærlighet og det får han svi for. Maleficent blir glad i Tornerose som hun blir kjent med mens hun bor med feene i skogen og plages sterkt av samvittigheten sin. Til slutt er det sønnen til kongen som forelsker seg i den sovende prinsessen og kysser henne, men hun våkner ikke. Maleficent, tung av sorg over at hun har forårsaket denne forbannelsen kysser Aurora og med ett våkner hun – dét er den ekte kjærligheten!

De første Torneroseballetten vi kjenner til er fra 1825 på Parisoperaen og flere fulgte, men den eneste som overlevde var Marius Petipa sin fra 1890.

På slutten 1800-tallet var Den russiske imperialistiske balletten veldig populær og ble sponset i sin helhet av tsaren – med en million gullrubler i året. Tsarfamilen og dens omgangskrets så prøver, delte ut priser, tok elskerinner fra kompaniet osv. Ballett ble ikke sett på som kunst, men underholdning.

Men i 1888 slet teatret med salgstallene og hadde en nedgang i publikum. Som en løsning på det ble det besluttet at man skulle vise fram de russiske talentene og solistene i en ny spektakulær oppsetning, nemlig en eventyrballett av Tornerose. Man skulle gjenskape den overdådige og luksuriøse atmosfæren fra Ludvig 14.s produksjoner og penger skulle ikke være en begrensning. Det sies at produksjonen brukte en fjerdedel av teatrets årlige budsjett.

Petipa regnes som den som oppfant moderne klassisk ballett. I siste halvdel av 1800-tallet hevet han nivået på russisk ballett og gjorde den internasjonalt anerkjent. Han skapte over 50 balletter i sin tid. De meste berømte er Svanesjøen, Nøtteknekkeren og Tornerose.

I utgangspunktet skulle Petipa få sparken pga de dårlige besøkstallene, men han skulle få en siste sjanse og ledelsen mente at Tornerose ville være passende siden han var mye av årsaken til det høye nivået på danserne. Kompaniet hadde jo utviklet seg enormt under hans ledelse.

Tidligere ble musikk til ballett komponert «per meter» av tilfeldige profesjonelle underholdningskomponister. Pjotr Ilyich Tsjajkovskij var en av Tsar Alexander 3.s yndlinger og et naturlig valg, til tross for at hans tidligere storverk Svanesjøen ble en flopp – det visste dere kanskje ikke?

Tsjajkovskij er virkelig en av verdens mest kjente komponister og i en helt annen liga. Selv de som aldri har hørt om ham kjenner flere av verkene hans, som Svanesjøen og Nøtteknekkeren. Han var kanskje ikke like sofistikert som hans samtidige, Wagner og Bruckner, men han hadde en egen evne til å dra lytteren inn i musikken og gjøre at den høres kjent ut første gang man hører den. 

Etter at han i 1866 fullførte studiet på konservatoriet i St.P  ble han ansatt som professor på konservatoriet i Moskva. Kort tid etterpå skrev han sin første symfoni, men fikk et nervøst sammenbrudd mens han skrev den. Han skulle slite med depresjon og angst hele resten av sitt liv.

I 1877 ble han ferdig med Svanesjøen, balletten over alle balletter. Det samme året giftet han seg – et ekteskap som skulle være tragisk for dem begge, for etter bare to måneder ble det slutt på forholdet. Han hadde giftet seg med en kvinne han nesten ikke kjente og han sa til og med at han fant henne frastøtende. Ikke klarte han å skrive, heller. Stakkars Antonina. Ekteskapet var nemlig bare et skalkeskjul fordi han var homofil. På den tiden i Russland ble legningen hans tolerert bare man holdt det skjult og det ville bli en skandale som ødela karrieren hans om det ble kjent. Han hadde sagt til boren året før at han skulle gifte seg med hvem som helst. Det hele endte- kanskje ikke overraskende - med at han fikk et nytt sammenbrudd.

Denne gangen ville Tsjajkovskij sørge for at det ble et bedre samarbeid med koreografen enn det som var tilfellet med Svanesjøen – og koreografen var jo Petipa.

Tsjajkovskij jobbet utrolig raskt: ouverturen, prologen og mesteparten av 1. og 2. akt ble skrevet på 2-3 uker. Verket tok totalt 40 dager – han var besatt og inspirert.

Tsjajkovski bruker leitmotif som gir gjenkjennbare motiv når f.eks Carabosse eller syrinfeen kommer. Disse har dere kanskje hørt før:

 

| MUSIKK

 

Da Petipa lagde koreografien, leide han en fiolinist og pianist som spilte musikken om og om igjen mens han lagde papp masje figurer som han posisjonerte mens han hele tiden var i dialog med Tsjajkovskij.

Premieren av balletten Tornerose var i Marinsky teatret i St.Petersburg i 1890.

De fantastiske kostymene var i Louis XIV-stil av Leon Bakst og den krevende koreografien ble danset av den italienske ballerinaen Charlotta Brianza som var den første Aurora.

Den senere så berømte ballettmester Enrico Cechetti kom fra Italia for å danse den onde feen Carabosse. Han ble værende i Russland og ble læreren til kjente dansere som Anna Pavlova.

Det er vanskelig for oss å forstå det, men balletten var kontroversiell. Den fikk nemlig til å begynne med en blandet mottagelse av kritikerne: Musikken var for alvorlig, dekoren for overdådig – men det var jo meningen! Tsarens eneste kommentar var at musikken var «fin», mens Tsjajkovskij mente han hadde skapt noe av det beste han hadde gjort.

Publikum generelt var tydeligvis enige, for innen 1892 – altså to år – hadde den blitt spilt 50 ganger og førte til at ballett ble regnet som et viktig kunstuttrykk på linje med maleri og musikk.

På grunn av produksjonens omfang ble lenge kun høydepunkter av balletten vist utenfor Russland, for eksempel et utdrag som ble kalt Auroras bryllup – i praksis 3. akten. Den vises fremdeles den dag i dag og er populær for barnefamilier pga lengden og at den inneholder små eventyrbiter som Katten med støvlene og Rødhette og ulven.

Første gang hele forestillingen ble vist utenfor Russland var på La Scala i Milano i 1896 og det skulle ta hele 31 år før den kom til The Alhambra i London i 1921 – presentert av selveste Diaghilev. Den ble for anledningen omdøpt til The Sleeping Princess – den sovende prinsessen – det sies at han hadde en skarp tunge – det var ingen beauties i kompaniet ifølge ham.

Man hadde aldri tidligere sett noe så overdådig. 5 russiske ballerinaer ble hyret til å danse Aurora. Kostymedesigneren Bakst fikk laget 300 kostymer på 2 måneder. Diaghilev brukte dobbelt så mange penger som budsjettet tillot og måtte etterlate dekoren og kostymene i England fordi han hadde så mye gjeld.  Den stengte etter 114 visninger

Hverken Tsjajkovskij eller Petipa fikk virkelig sett hvilken suksess den ble.

Noen morsomme fakta om Tornerose er at:

  • FØRSTE suksess av Tsjajkovskij (Husk Svanesjøen var en flopp)
  • FØRSTE ballett den berømte impressarioen Diaghilev så
  • ANDRE ballett den legendariske ballerinaen Anna Pavlova så
  • TREDJE ballett Rudolf Nureyev danset i vesten
  • FJERDE ballett som ble danset i Covent Garden – altså The Royal Ballet sitt nåværende tilholdssted – etter gjenåpningen etter krigen med Margot Fonteyn som også skulle bli en av Nurejevs viktigste partnere.
  • FEMTE gang George Balanchine var på en scene var i Tornerose

Tornerose har vært et redskap for å utvikle og vedlikeholde den klassiske teknikken i et kompani fordi så mange av birollene også er ekstremt krevende.  Den inneholder noen av dansehistoriens mest berømte dansenummer. Til og med de beste danserne fikk biroller. Og slik er det ennå.

Nasjonalballetten har også et langt forhold til Tornerose. I 1962 danset kompaniet Suite for Tornerose – det samme som tidligere nevnte Auroras bryllup.

På en turne i USA på begynnelsen av 70-tallet var den en del av flere verk som ble vist.

Den første helaftens forestillingen var i 1973 og 1974 med Leonie Leahy og Ellen Kjellberg som alternerte som Aurora.

I 1996 skapte Mats Ek en kontroversiell versjon av Tornerose. Aurora er ikke lenger en beskyttet prinsesse, men en opprørsk tenåring som ikke føler seg vel i foreldrenes hus. Gjennom den onde Carabosse får hun kontakt med narkotika til hun våkner fra den uvirkelige verden og blir voksen.

Produksjonen kom til Oslo i 2001 og Christine Thomassen gjorde stor suksess i rollen som Aurora.

I 2006 fikk vi en helt ny klassisk produksjon, overdådig som få, med håndlagde møbler, 300 håndmalte roser, 40 personer i gang på systua 239 kostymer laget av 6300 meter stoff, med 37200 Swarowski krystaller, hundrevis av meter av broderte blomster osv.

På premieren danset Maiko Nishino Aurora sammen med prinsen Richard Suttie, og ballettsjefen vår, Ingrid Lorentzen var en diabolsk Carabosse.

Petipas Tornerose har overlevd til i den dag i dag og er også underlaget for den endrede versjonen av Christian Spuck.

Mange vil sikkert huske Spucks sterke verk Woyzeck etter Georg Büchners sin roman eller nydelige, lidenskapelige Anna Karenina?

Christian Spuck ble født i Marburg i Tyskland i 1969. Han ble utdannet på John Cranko Schule i Stuttgart.  John Cranko er en sørafrikaner som hadde stor betydning for at Tyskland har hatt internasjonal suksess som ballettnasjon. Han var leder for Stuttgart balletten, et ledende tysk ballettkompani med røtter tilbake til 1609. Mange kjente navn kom fra det kompaniet: John Neumeier, William Forsythe og Jiří Kylián.

Spuck begynte i kompaniet i 1995 og ble huskoreograf der mellom 2001 og 2012. I den perioden lagde han 15 uroppføringer.  Han ble kunstnerisk leder for Ballett Zürich i 2012.

Christian Spuck og Ballet Zürich er en suksesshistorie som har ført til stor internasjonal anerkjennelse, priser og invitasjoner fra andre kompanier.

Blant høydepunktene er Nøtteknekkeren og musekongen.

Han har selv danset i utallige forestillinger av Tornerose da han var danser i Stuttgart og kjenner balletten veldig godt. Han ble veldig imponert over Mats Ek sin tolking, en moderne, samfunnskritisk tilnærming, og han ble overtalt av kolleger til å lage sin versjon. Det var ikke minst muligheten til å bruke Tsjajkovski sin musikk som overbeviste ham. Med seg i teamet har han scenograf Rufus Didwiszus – også med bakgrunn fra Stuttgart og kostymedesigner Buki Shiff har laget vidunderlige kostymer.

Christian Spuck sier at Petipas koreografi og høye estetiske standard aldri slutter å imponere. Han kaller ham en ballettarkitekt av første klasse. I tillegg gjorde det gode og tette samarbeidet mellom Petipa og Tsjajkovski at det ble så sammenflettet.

Når man kjenner et verk så godt, kan det være vanskelig å frigjøre seg fra det, men Spuck sier selv at som koreograf må man ta noen valg – evt behandle materialet helt uavhengig og rive seg løs. Petipas hovedmål var å vise fram de virtuose danserne – Spuck finner et alternativ og frigjør karakterene fra de tradisjonelle klisjeene de har vært bundet fast i. Han fjerner seg fra det klassiske balletthierarkiet hvor den mest sentrale rollen alltid danses av prima ballerinaen og resten av kompaniet er under henne. Noen steder siterer han Petipa, andre ganger kommenterer han eller stiller spørsmål. Det hjelper med spørsmål og ironi. Og humor.

Spuck leker også med kjønnsrollene i balletten. Tradisjonelt sett var det både kvinner og menn som gjorde rollen som Carabosse og her er også feene udefinert.
For å klare å gi karakterene mer dybde, har han omorganisert musikken noe. De tidligere delene som Bluebird – en av de vanskeligste delene av balletten – Katten med Støvlene og Rødhette og Ulven som tidligere skulle vise fram danserne, er flyttet. Han mener de små eventyrinnslagene ikke er relevante for historien. Men han ville ikke slippe den nydelige musikken som hører til, så den er brukt for å utdype noen av de andre rollene.

Rollen som Aurora kunne være vanskelig for en moderne danser å tolke – det tekniske er en ting, men tradisjonelle Aurora er en passiv figur hvor ting bare skjer med henne. Det kan være vanskelig for en kvinne å finne dybde til sin rolletolkning.

Vi synes jo at det er merkelig at en sårbar tenåring dopes ned av en sjalu heks, låses inn i et tårn hvor drømmeprinsen som hun aldri har møtt bryter seg inn på soverommet hennes og synes det mest naturlige da er å kysse henne og i disse tider har det også kommet reaksjoner på det fra småbarnsforeldre som er opptatt av hva slags verdier barna våre skal ha.

Spuck synes også alltid at det er rart at den onde feen dømte et barn til døden bare fordi hun ikke ble invitert til dåpen. Han vil at det skal ligge noe mer bak, som en følelse av å være ekskludert fra samfunnet for eksempel. Han har gitt Carabosse flere egenskaper som sårbarhet og behovet for kjærlighet - revet mellom samvittigheten og ønsket om å gjennomføre forbannelsen. På den måten kan det se ut som han er inspirert av filmen Maleficent.

I Christian Spuck sin Tornerose starter vi i feriket, der spebarn venter på å bli hentet av foreldrene. Kongeparet har lenge ønsket seg barn, og blir så desperate at de stjeler barnet Carabosse har omsorgen for. Som i tidligere versjoner forbanner hen Aurora på dåpsfesten, men nå er den onde feen en mer nyansert karakter og angrer – hen er jo tross alt glad i det lille barnet og det var jo kongeparet som skulle straffes.

Som før stikker Aurora seg på en ten på 16-årsdagen sin og Carabosse får ikke forhindret det. Hen forlater festen i dyp fortvilelse. Heldigvis har vi som alltid syrinfeen som endrer dødsforbannelsen til en søvn som kan brytes av ekte kjærlighets første kyss. Prins Désiré med følge er på utflukt og kommer over et forhekset slott omgitt av en torneskog. Syrinfeen viser ham en visjon av Aurora og han blir besatt av å finne henne. Endelig skal prinsens kyss vekke den sovende Tornerose, men til alles forferdelse våkner hun ikke. Jeg skal ikke avsløre hvordan det ender, men vi får se hvem som virkelig elsker henne!

Aurora er for Christian Spuck et etterlengtet og overbeskyttet barn, samtidig som hun er ensom på slottet. Vi kan ikke beskytte barna våre mot livet. Mot det å bli voksen, gå gjennom pubertet eller mot seksualitet. Tenen symboliserer smerten vi må gjennom for å bli voksen og den skaden vi alle får av selve livet. For ham handler balletten også om at vi bærer med oss konflikter og arr fra tidligere generasjoner (foreldrene våre)

Og Aurora innser at hun også har magiske krefter. Det er hun selv som kan løsne henne fra det som binder henne. Hun kan velge sin egen vei i livet. På den måten blir hun en mer sammensatt person for oss.

| MUSIKK