Dødens budbringer

Tekst: Lene Jacobsen, foto: Erik Berg 

– Jeg fikk et langt leserbrev fra en dame i Paris. Hun skrev «How dare you ...» prakke på henne min «obsession with death». Hun var tydeligvis misfornøyd og ville ikke ha døden og sånn på scenen i Pariseroperaen. Hun ville bare ha det vakre og fine, og så la hun med ni bilder fra rosehagen sin. Hun var veldig god på blomster. 

Det er lite som tilsier at hovedinteressen til den milde, bebrillede bergenseren Alan Lucien Øyen er døden. Hans faste makker, scenograf Åsmund Færavaag, har akkurat kommet bort med en pære til ham etter en lang prøvedag, og nå sitter han der og smiler, tygger og snakker uanstrengt om det som er høyst tilstedeværende i alt han lager – døden og tiden.   

– De spurte meg om det i Italia nettopp, hvorfor jeg er så opptatt av døden, og jeg tror det er fordi det gir en kontrast. Døden gjør livet viktig, det er som bokstøtter på hver side. Det blir litt mer dyrebart det som er imellom, sier han. 

Vokste opp i teatret 

Det går en tråd gjennom historien fra tenåringen Øyen som var dypt fascinert av sykehus og vurderte sommerjobb som portør for å frakte rundt på både levende og døde pasienter – og forestillingen du får se i Operaen nå. Det går også an å spinne en tråd tilbake fra premierer på verdensscener som Sadler’s Wells i London, Kennedy- senteret i Washington og Pariseroperaen, til gangene og bakscenen på Den Nationale Scene i Bergen. 

– Vi var jo der, liksom. – Jeg hadde fått klar beskjed om at barn skulle ses, men ikke høres på teater, sier Øyen.  

Med en påkleder som far, tilbrakte han mye av barndommen i teatret, og det er først når han lenge etter har sett på plakatene som henger rundt i gangene, at han skjønner hvor mye verdensdramatikk han så allerede som fire-, fem- og seks-åring. Men Hamlet så han først da han var ti, men så passer den til gjengjeld perfekt til det han liker å sysle med. 

Husk meg 

– Døden er jo en sånn kjempeoverskrift for Hamlet, og kjærligheten, galskapen, tiden. Alt er jo egentlig en del av Hamlet. Det er derfor det er en så fantastisk historie å ta tak i. 

Kanskje ikke så rart at Øyen og teamet hans er tilbake i Operaen for å jobbe med Hamlet for tredje gang. The Hamlet Complex hadde verdenspremiere i 2018, og under pandemien fikk 200 publikummere av gangen se en annerledes og litt forkortet versjon i The Hamlet Complex Redux.  

– Denne gangen har vi tatt bort noe og lagt til noe. Det er kanskje litt mer om døden, sier Øyen.  

Til grunn for alle tre versjoner ligger manuset Øyen og Andrew Wale laget, der de har knust Shakespeares tekst i biter, satt den sammen igjen og hentet inn både populærkultur og psykologiske teorier, for å nevne noe. Blant de vanlige karakterene som Hamlet, Ophelia, Claudius og Gertrude, dukker blant annet Mel Gibson og Sigmund Freud opp. Men hva handler det egentlig om? 

– Ganske tidlig reduserte vi kjernen i fortellingen til en liten gutt som leter etter faren sin. «Remember me», sier spøkelset, altså den døde faren.  

For også her har Hamlets far blitt myrdet av sin bror og Hamlets stefar.  

– Det handler om hva som blir igjen, hvordan lever vi, og hvordan blir vi husket. 

Spektakulær og nær 

Selv om kjernen er en liten gutt, er det lite annet som er lite. Her er den største ballettkulissen vi har laget i Operaen: et gigantisk tre-teleskop, store, snurrende trevegger, et gedigent scenerom, dans og teater. 

– Jeg synes Hamlet er en historie som fortjener de litt store virkemidlene, og jeg synes de spiller fint opp mot hverandre. Og så synes jeg det er gøy når vi jobber med en kunstnerisk leder (Ingrid Lorentzen) som har såpass chutzpah (jiddisk ord for baller). Når hun tør, så synes jeg det er veldig spennende og gøy. 

Et nytt grep som kom med den forrige versjonen av forestillingen, er videofotografer som følger danserne og skuespillerne på scenen, og bildene overføres live til en skjerm som henger over scenen. 

– Jeg føler vi har lykkes hvis det likevel føles intimt og nært. 

Ekstrem-scenekunst 

Risikovillighet og fallhøyde er ikke noe som er ukjent for Øyen. Da han og teamet tidligere i høst skulle skape et flunkende nytt verk for et av verdens mest sagnomsuste teaterhus – Pariseroperaen, dukket de opp på første prøvedag uten å ha skrevet en linje eller koreografert en bevegelse. På forhånd har de satt noen rammer og funnet ut hva slags historie det er og hvilke virkemidler den fortjener, men alt det andre blir til underveis.  

– Det var veldig gøy og noe av det mest slitsomme jeg har vært med på i hele mitt liv, fordi det var så krevende, det var så kort tid og så stort omfang. Og et så stort hus med en stor produksjon og mange avdelinger. 

Øyen gikk rundt i Palais Garnier fra 1875 og så huset ble fylt opp av sitt eget navn. I teatret der handlingen i Phantom of the Opera finner sted, sto det nå bokser med «Øyen Production». Men selv gullforgylte Pariseroperaen ble etter hvert «bare» et teater og Øyen satt seg fore å lage en forestilling slik han pleier. 

– Vi ønsket oss en forestilling som oppleves intim og mellommenneskelig, men som da paradoksalt nok skjer i et stort format. Det stiller store krav til de på scenen, og til publikum, som blir presentert for noe de vanligvis ikke får se i et operahus. 

Ikke alle likte utfordringen. I tillegg til damen med rosebildene, var det en som ropte ut sin frustrasjon under premieren, mens andre ga voldsom applaus og begeistrede tilbakemeldinger.  

– Jeg fikk takkebrev også, faktisk. Jeg følte det nådde gjennom, samtidig som det ble omtalt som en produksjon de veldig sjelden gjør.