Krigsseiler-
rekviem

De 10 sjøfolkene som tar ordet i Krigsseilerrekviem

Nils Bjørnsson ble født i Stavanger i 1915. Han tjenestegjorde i Marinen under hele krigen som dekksmann og artillerimatros på flere fartøyer i konvoieskorte, og han opplevde selv å bli torpedert i 1941. En av marinefartøyenes oppgaver var å plukke opp forliste sjøfolk fra sjøen. Men det var mange de ikke klarte å redde, noe som plaget mange av dem resten av livet. I 1955 mistet Bjørnsson begge armene i en arbeidsulykke. Likevel forstod han at han måtte skrive ut sine traumer, og mot slutten av livet fikk han utgitt boken Å være eller ikke være: Under Orlogsflagget i Den annen verdenskrig. 

Adam Egede-Nissen ble født i 1911 i Oslo. Han var sanitetslege under krigen, og passasjer på M/T "Nyholt" da hun ble torpedert 17. januar 1942 i Nord-Atlanteren. Egede-Nissen skrev kort tid etter en levende beretning om den lange og svært strabasiøse livbåtferden som fulgte der skipskameratene frøs i hjel en etter en rundt han. Egede-Nissen ble en viktig talsperson for krigsseilersaken etter krigen og antagelig den første som brukte betegnelsen "krigsseilersyndromet" om de psykiske senskadene hos mange sjøfolk.

Ole Hegre født 1897 og fra Oslo var telegrafist. Han skrev et langt brev i dagbokstil til en venninne i USA fra D/S "K. G. Meldahl" i konvoi over Atlanterhavet høsten 1941. Her skildrer han den nerveslitende ventingen fra dag til dag på eksplosjonen - som ikke kommer. Han avslutter mange av avsnittene i brevet med "We carry on":  Dette repeterende litterære grepet har dannet grunnlaget for en shanty i Krigsseilerrekviem.

Hans Petter Henriksen, født 1885 på Lista, seilte blant annet som 2. styrmann med D/S "Sjofna" i fart langs den engelske kysten og skrev dagbøker gjennom det meste av krigen. Her skildrer han detaljert de daglige tyske flyangrepene og hvordan frykten fester seg seg i mannskapet. Da "Sjofna" grunnstøtte 23. november 1944 gikk dagbøkene fra de siste årene tapt. Det ser ut til at Henriksen var en av dem som taklet det psykiske presset relativt bra etter krigen.

Dag Midbøe, født 1923 i Skudeneshavn, seilte som motormann på en rekke tankbåter gjennom hele krigen. Dermed var han blant de mest utsatte sjøfolkene. Han overlevde torpederingen av M/T "Leiv Eriksson" 27. juni 1942. På 80-tallet begynte han å skrive om livet som krigsseiler. Arbeidet munnet ut i boken 50 konvoier, en levende skildring om kameratskap, dagligliv, dramatikk og frykt. I et intervju med Magne Misje viser han også sin bitterhet over det norske samfunnets mangel på forståelse og annerkjennelse av krigsseilernes innsats.

Harald Nicolaisen fra Oslo ble født i 1914. Han var 2. styrmann og telegrafist på tankskipet "Beduin" til denne ble torpedert 16. mars 1941. Etter å ha blitt berget i land, skrev han et lengre manuskript kalt Med 11 000 tonn flybensin over Nord-Atlanteren. Manuskriptet bærer preg av å være basert på dagboknotater. Her skildrer han blant annet mannskapets reaksjoner på en rekke torpederinger av tankbåter i konvoien i dagene før de selv ble truffet. Manuskriptet er publisert på krigsseilerregisteret.no

Oskar Pedersen, født 1918 i Spangereid i Lindesnes, var motormann, fyrbøter og matros på mange ulike båter gjennom krigen og overlevde å bli torpedert både på sørkysten av Storbritania og i Atlanterhavet. Hans beretning er gjengitt i Sjømenn i krig av Aage A. Wilhelmsen.

John Oskar Skjold var født i 1918 og bosatt i Halden. Han var maskinist på D/S "Borgholm" som gikk sammen med D/S "Biarritz" fra Nederland i januar 1940. Mannskapet på "Borgholm" ble vitne til at "Biarritz" den 25. januar ble torpedert og sank i løpet av et par minutter. Dette skjedde altså før angrepet på Norge. Åpenbart i sjokk skrev Skjold straks et rystende brev til kona, Amy, hjemme i Norge. Så i april 1940 var Skjold hjemme på ferie. Han rakk ikke å komme ut igjen før Norge ble okkupert, og han havnet dermed i hjemmeflåten. Han omkom i et alliert flyangrep på D/S "Breda" 6. september 1944. Hans tidligere båt, "Borgholm", derimot, seilte fra Norge to dager før invasjonen og kom uskadd hjem igjen i 1945.

Herman Torgersen, født 1895 i Larvik, var stuert på den amerikanske lastebåten S/S "Raceland" på vei mot Murmansk i mars 1942.  Skipet mistet konvoien og ble senket i et flyangrep 28. mars mellom Bjørnøya og Nordkapp. Torgersen kom med i en livbåt som seilte gjennom storm og vinterkulde i elleve døgn uten mat og drikke. Mange ble vanvittige og frøs ihjel underveis. De overlevende strandet forkomne i Norge der de ble arrestert og sendt til fangeleir i Tyskland. Han ble løslatt og sendt  hjem i november 1943. Journalisten Lise Lindbæk ga ut antologien Tusen norske skip både under og etter krigen, og i versjonen fra 1947 finner vi Torgersens beretning. 

Leif Vetlesen, født 1921 og fra Oslo, var matros på en rekke norske skip gjennom krigen. Han ble senere en av de sentrale talspersonene for krigsseilersaken og har skrevet flere bøker om krigsseilerne. I Krigsseilerrekviem hører man utdrag fra hans dikt Havet, døden og kjærligheten som også leses i NRK-serien Evig heder fra 1995.

Krigsseilerne

Tekst: Bjørn Tore Rosendahl, Faglig leder (PhD) ved Norsk senter for krigsseilerhistorie på ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter

Norske skip og sjøfolk stod for Norges viktigste bidrag til de alliertes seier under andre verdenskrig. Sivile skip som fraktet drivstoff, soldater, våpen, stål og andre krigsviktige varer spilte en avgjørende rolle for å vinne krigen. Sjøfolkene om bord hadde like farlig tjeneste som soldatene på slagmarken, og etter krigen ble de omtalt som krigsseilere. Senere har det blitt vanlig å også regne som krigsseilerne de som seilte i nøytral fart 1939-40, i Marinen, i hjemmeflåten, i tillegg til de utenlandske sjøfolkene og de som seilte under første verdenskrig. Krigsseilerne var både menn og kvinner. De var foreldre og familieforsørgere. Flere tusen var også barn mellom 14 og 18 år. 

Første verdenskrig

Under den første verdenskrigen var Norge formelt sett nøytral og ikke en del av krigføringen. Siden handelsflåten fraktet mange varer for de allierte og Storbritannia overtok deler av flåten, ble Norge i ettertid kalt «den nøytrale allierte». Sjøfolkene om bord de norske skipene ble hardt rammet av miner og ubåtangrep. Minst 2100 norske og utenlandske sjøfolk på norske skip mistet livet i krigsforlis under første verdenskrig.

Den glemte krigen før 9. april

Andre verdenskrig startet for norske sjøfolk allerede den 3. september 1939. Norske skip seilte som nøytrale. Likevel fraktet de krigsviktige varer for de allierte og ble dermed tidlig utsatt for krigsforlis. Innen 9. april 1940 forliste 58 norske skip med nær 400 omkomne mannskap og passasjerer. Dette er blitt kalt “Den glemte krigen”.

Okkupasjon og statsrederi

Norge var verdens fjerde største skipsfartsnasjon i 1939, en stormakt på havet. Da landet ble angrepet av Nazi-Tyskland 9. april 1940, ble det viktig for de krigførende å sikre seg kontrollen over rundt tusen norske skip og 30 000 sjøfolk som befant seg på alle verdens hav. Mens den norske regjeringen var på flukt fra de tyske invasjonsstyrkene, rekvirerte den alle større skip inn i ett felles statsrederi, Nortraship. Dermed kom størsteparten av den norske handelsflåten under alliert kontroll og sjøfolkene kunne seile videre med norske flagg og tjene penger for den norske eksilregjeringen. Det styrket den norske eksil-regjeringen politisk og økonomisk, men av størst betydning: det sikret sårt trengte transportmidler for de allierte. 

Hjemmeflåten var norske skip som befant seg i tysk-okkuperte Norge. De seilte gjennom hele krigen med livsviktige forsyninger til sivilbefolkningen. Skipene måtte også frakte soldater og utstyr for okkupasjonsmakten og ble derfor utsatt for stadige angrep fra allierte styrker. Sjøfolkene om bord kalles hjemmeseilere, og de kunne bli arrestert dersom de nektet å seile. I uteflåten var det heller ikke frivillig å seile. Det var arbeidsplikt, og norske eksilmyndigheter fikk god hjelp av de allierte til å håndheve denne overfor sjøfolkene. 

Stor betydning

Under andre verdenskrig var det ingen landjord som forbant de tre store allierte; Sovjetunionen, Storbritannia og USA. Dermed måtte nesten all transport mellom dem skje på havet. For Storbritannia var tilgangen på drivstoff av svært stor betydning. Norske redere hadde før krigen bygget opp verdens mest moderne tankskipsflåte. Tilgangen til disse skipene var avgjørende, da Nazi-Tysklands angrep på Storbritannia var på det mest intense under “The Battle of Britain”, fra juli til oktober 1940. Om lag halvparten av britenes drivstoff ble da fraktet til øyriket på norske skip.

Senere i krigen deltok krigsseilerne i flere store operasjoner. I de allierte invasjonene av Nord-Afrika, Italia og på D-dagen var norske skip og sjøfolk med og brakte forsyninger til de militære styrkene. 

Farlig tjeneste

Den sikreste måten å beskytte skipene på var å samle dem i større konvoier. Disse varierte i størrelse, men kunne ofte utgjøre mellom 40 og 60 skip. Vanligvis hadde konvoiene militær beskyttelse, bl.a. av norske marinefartøyer. Det kunne være en stor nervepåkjenning å seile i konvoi; å oppleve et angrep eller bare å vente på hva som kanskje ville kunne skje. Særlig vondt var det å se andre torpederte sjøfolk ligge i sjøen uten å kunne redde dem. Det var kun den siste båten i konvoien som fikk lov til dette.

Særlig i Atlanterhavet satte Nazi-Tyskland mye inn for å ramme den allierte skipstrafikken. Mest fryktet var ubåtene som nærmest kunne angripe hvor som helst. Krigsskip seilte rundt på verdenshavene for å senke allierte skip eller kapre skipene og ta sjøfolkene til fange. Fra luften truet bombefly. Skip måtte også unngå å seile på miner. I andre deler av verden var handelsskipene utsatt for angrep fra japanske eller italienske styrker.

De farlige seilasene fikk dødelige konsekvenser for mer enn 4000 norske krigsseilerne, inkludert marine- og hjemmeseilere. Enda flere kunne blitt drept under de mange torpederingene i den norske uteflåten, men godt sjømannskap og sikkerhetsutstyr bidro til at nesten 80% i gjennomsnitt overlevde når et skip forliste. 

Bak tallene på omkomne skjuler det seg mye lidelse. Et dødsfall rammet dessuten de som ble igjen. Kvinner mistet en ektemann, og barn mistet en far. Konsekvensene av å bli enke eller farløs i et okkupert og senere fritt Norge, betød ofte en hard tilværelse med trange kår. 

Den norske handelsflåten var helt avhengige av utenlandske sjøfolk. I 1943 var hver fjerde sjømann utenlandsk. De kom fra nesten 100 nasjoner – flest fra Storbritannia, Kina, India og Canada. Nær tusen utenlandske sjøfolk omkom på norske skip i løpet av krigen.

Vanskelig fred

Innsatsen kunne også koste dyrt for de som overlevde krigsseilasene. Opplevelsene under krigen var noe de fleste ikke bare kunne legge fra seg da freden kom. Samtidig møtte krigsseilerne et samfunn som i liten grad visste å forstå eller verdsette deres innsats. Og da traumene noen år senere for mange kom som resultat av år fylt med frykt og voldsomme opplevelser, hadde verken helse- eller trygdevesen de nødvendige kunnskapene til å ta vare på datidens veteraner. Krigsseilerne tapte også kampen om pengene i det såkalte «Nortraships hemmelige fond», og det ble et symbol på samfunnets manglende anerkjennelse av deres innsats.

Oppreisning

I 2013 kom Norges forsvarsminister med en offisiell unnskyldning for hvordan Norge hadde behandlet sine krigsseilere etter 1945. Dette skjedde etter en lang og gradvis erkjennelse i det norske samfunnet over krigsseilernes innsats og betydning. I 1968 fikk krigsseilere lettere tilgang på krigspensjon, og i 1972 fikk de som seilte for Nortraship en æreslønn, en såkalt Ex Gratia-utbetaling. På 1990-ble historien om handelsflåten i krig forsket fram og publisert i fem bind. I løpet av det siste tiåret har krigsseilerne fått en enda sterkere posisjon i det norske folks bevissthet, ikke minst takket være Jon Michelets romanserie om krigsseiler Halvor Skramstad. I 2016 lanserte Norsk senter for krigsseilerhistorie i samarbeid med frivillige fra sjømannsforeninger i Norge, det digitale Krigsseilerregisteret. Her hedres krigsseilerne gjennom å dokumentere hver enkelt krigsseilers innsats på sin egen nettside. 

Det er mange gode måter å ære krigsseilerne på. 

Krigsseilerne, Marinemusikken og Konvoibyen

Tekst: Jan Ingar Hansen og Truls Sanaker

Under andre verdenskrig seilte rundt 35 000 norske sjøfolk ute med handelsflåten. Av disse var det nesten 4500 som aldri kom hjem. I dag er ordet krigsseiler en hedersbetegnelse, men slik var det dessverre ikke for mange av de som kom hjem etter krigen. Flere mange år med konstant trussel om angrep fra bombefly, torpedobåter og ubåter gjorde at mange fikk store ettervirkninger. Når de i tillegg risikerte å bli gående uten arbeid og bolig, medførte dette at de prøvde å flykte fra virkeligheten i rus. Resultatet var at krigsseilerne ofte ble forbundet med alkohol, fyll og spetakkel. En av disse krigsseilerne var Leif Heimstad fra Horten, som hadde vært skytter i handelsflåten. I likhet med mange av sine medseilere innhentet krigens traumer også Leif, og han ble etter hvert erklært krigsinvalid. De som har lest Jon Michelets romaner om Skogsmatrosen, har fått et lite innblikk i hvilke opplevelser Leif og de andre som seilte ute hadde, og hvilke traumer mange av de i ettertid måtte leve med. Leif var likevel heldig som

hadde kona Else og familien som støttet opp så godt de kunne. Han traff stadig igjen tidligere medseilere som ikke hadde greid seg like bra, og etter hvert begynte han å tenke på hvordan han kunne hjelpe disse. Else Heimstad sa i ettertid: Leif var jo gal som i det hele tatt gikk med slike planer, og jeg måtte vært enda galere, som ble med på det.

Sammen begynte de å gå ute for å lete opp husløse krigsseilere som de ofte tok med hjem og ga husrom. Dette var jo mennesker som etter hvert ikke taklet det psykiske presset traumene ga, og ofte var endt opp som husløse med store alkoholproblemer. Etter hvert hadde Else og Leif fått seg større bosted, noe som også gjorde det lettere å finne plass til de som ble tatt inn i huset. Gjennom dette arbeidet ble de kjent med Per Hansson, forfatteren som skrev boka Hver tiende mann måtte dø. Dette var den første etterkrigsboka som satte fokus på krigsseilerne og deres skjebne. Han ble ofte med Else og Leif på deres vandringer for å finne krigsseilere. I 1964 begynte de også å bygge opp et register over krigsseilere, dette registeret ble i ettertid svært viktig for at myndighetene skulle se omfanget av de senskadene krigsseilerne fikk. Else og Leif brukte mye av sine penger på å hjelpe andre, så for å spe på inntekten meldte Else seg på et sveisekurs og begynte å jobbe som sveiser, i tillegg til å ta seg av fire barn og de krigsseilerne som hadde husly hjemme hos dem. Som Else sa: «Det ble ikke mye tid til søvn.» På denne tiden ble deres visjon om å bygge et senter for hjemløse krigsseilere skapt, og etter hvert fikk de i tillegg til Per Hansson, med seg Erik Bye, Kjell Arnljot Wiik og Marinemusikken med flere. Også Gjengangerens mangeårige journalist Gro Larsen var en viktig støttespiller for å sette fokus på saken i årene som fulgte.

De ønsket å skape et sted der krigsseilerne kunne støtte hverandre og samtidig få den profesjonelle hjelpen som trengtes. Julaften 1967 i Erik Byes TV-program «Vi går om bord», kunne nyheten slippes om at det skulle bygges en krigsseilerby i utkanten av Risør, med navnet Konvoibyen, og den skulle være klar for innflytting til julen 1968. En mengde kunstnere med billedhoggeren Nils Aas i spissen, krigsseilerforeninger, kommuner, humanitære organisasjoner og private bidro til at Konvoibyen ble en realitet.

I desember 1968 ble Konvoibyen offisielt innviet av kong Olav, og Marinemusikken sto for det musikalske. Else, Leif og barna flyttet inn i bestyrerboligene, og der ble de boende. Planen var at Else og Leif skulle bo ett år i Konvoibyen for å få det hele i gang, for deretter å flytte tilbake til Horten. Slik ble det ikke. Marinemusikken hadde opp gjennom årene vært med på flere arrangementer for å samle inn midler til Konvoibyen. Med åpningen av Konvoibyen startet en ny tradisjon som har vart helt til fram til i dag. Aldri ett år uten et eller flere besøk til Risør. Med få unntak har Marinemusikken vært der fast hver 8. mai, da med bekransning, både nede ved bautaen for de falne på Solsiden i Risør og oppe ved minnesmerket i Konvoibyen. Sammen med ekteparet Heimstad og de andre beboerne i Konvoibyen var korpset med for å hedre og minnes de som ofret livet sitt under krigsårene. Korpset var også tilstede i 2007 da Else og Leif sammen ble utnevnt til riddere av 1. klasse av Den kongelige norske St. Olavs Orden, for sin innsats for krigsseilerne. Leif gikk bort etter lengre tids sykdom i 2010, men Else fortsatte alene med den kampen hun hadde tatt i alle år sammen med Leif. Det var ikke uten grunn at da forsvarsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen i 2013 på nasjonens vegne ba krigsseilerne om unnskyldning for dårlig behandling og oppfølging etter krigsårene, så skjedde det i Risør og med Else som hedersgjest. Da Konvoibyens 50-årsjubileum ble feiret 8. mai 2018, var det i tråd med historien at kronprinsparet var gjester, og Marinemusikken sto for det musikalske.

Else Heimstad sa ofte om Marinemusikken: Jeg tror ikke vi hadde greid oss uten dem. Hver nytilsatt musiker i Marinemusikken som ble med korpset til Risør for å markere 8. mai første gang, satt igjen med uutslettelig inntrykk, og for hver gang de var på oppdrag med korpset i Risør, økte respekten og beundringen for det livsverket Else og Leif Heimstad fikk til. Else Heimstad gikk bort 31. august 2019, men da var korpset allerede godt i gang med forberedelsene til sitt jubileumsår, der krigsseilersaken vil få en spesiell plass ikke minst gjennom bestillingskomposisjonen Krigsseilerrequiem av komponisten Bjørn Morten Christophersen.

Operaen på øret: Camilla Yndestad snakker blant med komponist Bjørn Morten Christophersen om denne urframføringen.

Denne podkasten kan du høre på Spotify, iTunes eller der du pleier å høre podkaster.