Hopp til hovedinnhold
Handlekurv Min side
Til forestillingsside
Alan Lucien Øyen: Nothing Personal
Alan Lucien Øyen: Nothing Personal

Et storverk blir til 

Når Alan Lucien Øyen og teamet hans får boltre seg på Hovedscenen, slippes grensesprengende visjoner løs. I Operaens verksteder jobber menneskene som virkeliggjør dem.

– Det er ingen andre som kan sette opp dette. Det er skreddersydd for vårt hus og vårt maskineri. Jeg tror det blir big shit, liksom. 

Meliha Beglerovic er synlig stolt over kollegene sine. Som leder for husets harde verksteder holder hun oversikt over alt som skal gjøres for å sikre at Operaen leverer det scenografene ber om. 128 sider langt er det blitt, dokumentet hvor alle ønskene er loggført siden arbeidet med scenografien til Nothing Personal ble satt i gang i fjor vår. 

Som Operaens mangeårige konstruktør Oddvar Nilsen sier: – En så lang ønskeliste tror jeg ikke engang julenissen får! 

Nå, en drøy måned før Nothing Personal har premiere, nærmer de rundt 25 verkstedarbeiderne seg bunnen av lista. Ingeniører, teatersnekkere, smeder, møbeltapetserere, malere samarbeider om å realisere de scenebildene kunstnerne – nærmere sagt koreograf og regissør Alan Lucien Øyen og scenograf Åsmund Færavaag – ser for seg. 

– Dette operahuset er så avansert, og i denne produksjonen får vi virkelig brukt alle mulighetene huset har å by på, sier Meliha. – Kanskje enda flere enn man trodde fantes her. 

Mange fag. Mange hoder. Mye logistikk. 

– Og så må vi ikke glemme hvorfor vi er her, føyer Meliha til. – Det er fordi vi skal lage forestilling. 

Operaens harde verksteder Skjul Vis mer
  • I Operaens harde verksteder blir scenografien til forestillingene til.
  • Her finnes malersal, snekkerverksted og smie – og de ansatte er eksperter på konstruksjon, snekring, metall, tapetserer-verksted, dekorasjonermaleri, rekvisitter og mye mer.
  • De ansatte i Operaens verksteder er like mye kunstnere som håndverkere, og uunnværlige i arbeidet med å skape magien på scenen. 

 

 En lykkelig spleis     

Ved første øyekast er scenebildet minimalistisk. Et skråstilt furupanel, 320 kvadratmeter stort, skal dekke hele Hovedscenen. Men så snart forestillingen er i gang, vil det åpenbare seg gjemte detaljer fra scenegulvet. Et kjøkken skal heises opp og forsvinne ned i gulvet igjen. Benker og stoler skal heves og senkes, trær skal dukke opp der du minst venter det. Små, separate verdener skal åpnes og lukkes foran publikums øyne. 

– Som regel kommer elementene ned fra taket eller inn fra vingene på scenen, men i Nothing Personal skal de løftes fram fra gulvet, forklarer Meliha. 

Konseptet for scenografien har scenograf Åsmund utviklet i tett samarbeid med koreograf og regissør Alan. De to har jobbet sammen i 18 år – både her i Operaen, i andre operahus og teatre og med Alans eget kompani, winter guests. 

– Vi har blitt familie, forteller Åsmund. – Det er som en kjærlighet mellom to brødre som er veldig forskjellige, med ulike perspektiver på mye, men som alltid samles om det overordnede målet. Vi står sammen om alt. Min bakgrunn og måte å se ting på er veldig konkret, materiell, praktisk. Og så prøver jeg å pare det med disse helt spesifikke, hyperrealistiske miljøene han vil ha inn.   

Denne gangen ønsket Åsmund seg det tomme rommet, en glatt furuflate som en slags ground zero å alltid vende tilbake til – en bevegelig abstraksjon med et rikt indre liv. Alan ville ha narrative elementer: dører, stoler og tapet. 

– Løsningen ble å spleise den verdenen Alan ville ha med den jeg så for meg. Alans ideer løftes ut av min verden, i mekaniske bevegelser, fra luker gjemt nede i scenegulvet. Så det ble en lykkelig spleis. I arbeidet vi gjør sammen, prøver vi alltid å skape en eller annen slags dynamisk transformasjon i scenerommet. Vi har begge en forkjærlighet for scenerom som forvandles og driver fortellingen framover – med størrelser som blir til en visuell enhet sammen med utøverne på scenen. 

The Hamlet Complex x 3 

Opprinnelig så Alan og Åsmund for seg Nothing Personal som et sanddekket ørkenlandskap. Ideen om ørkenen utviklet seg videre. Nå manifesterer den seg i det gylne furugulvet som skal dekke hele scenen. 

– Det blir et helt spesielt spill i furupanelet når vi projiserer video på det, forteller han – og avslører at det også denne gangen blir film involvert, slik det ble i Alans forrige storverk: The Hamlet Complex. – Mange av materialene jeg har brukt opp igjennom, er valgt ut på grunn av spillet med lys og skygge. Overflatene skal tilsynelatende forvandle seg fra scene til scene. 

Bruken av furu har nærmest blitt som Åsmunds signatur å regne. Alle på verkstedene husker The Hamlet Complex og det massive teleskopet som fylte hele scenerommet – også det i det lyse trematerialet med de fine tegningene. 

 – Det er en fantastisk opplevelse å ha bygd og skapt og realisert noe sånt som The Hamlet Complex var. Da fikk vi troen på at vi kunne utrette ganske utrolige ting. Så ønsker man jo å tøye strikken, smiler Åsmund. 

Kommer Nothing Personal til å overgå The Hamlet Complex? 

– Ja, tror verkstedleder Meliha. – Det er kanskje tre ganger så stort. Men det aller mest spesielle ved scenografien til Nothing Personal, er at den har så mange komplekse bevegelige deler – og mye som skal skje samtidig. Scenebildene kommer til å bli fantastisk flotte.  

Furu – mye furu! 

På treverkstedet jobbes det på. Plater i furufiner skal freses, noen av dem skal males, og møbler skal snekres. 

– Utrolig detaljert, sier Ronny Borlaug om det scenografiske puslespillet som legges bit for bit. Han er teatersnekker og har jobbet i Operaen i 23 år. – Og frustrerende, medgir han. 

Ikke bare er panelet fullt av skjulte rom og luker og elementer; det skal tåle å danses på i tillegg. 

– Det blir nesten som det kronprinsen sa om Mette-Marit i bryllupstalen; det var ingen som hadde gjort ham så glad og så sinna på samme tid. Det er litt sånn vi har det nå. Vi blir forbanna en dag, og så euforiske den neste. 

– Men vi gleder oss skikkelig til å se balletten, skyter Mats Haaskjold Sætre – leder for snekkerverkstedet – inn. – Jeg tror det kommer til å bli dødsbra. 

Vi på verkstedene vet alle hemmelighetene!

Vilde Rapp Riise, teatersnekker

Mats peker på en del av gulvet som skal danses på, skråstilt i fire grader, og deretter på bord og krakker som skal komme rett opp fra gulvet. Detaljene er hårfine. Selv skruene har Åsmund sørget for å male. Publikum ser dem kanskje ikke fra salen, men med videoprojisering kommer man tett på. 

– Vi har pusset og lakket, pusset og lakket, sier Ronny. – Åsmund vet hva han vil ha. 

Snekkerkollega Vilde Rapp Riise løfter en ny treplate opp på arbeidsbenken. Hva tenker hun om Nothing Personal så langt? 

– Mye furu! ler hun. – Helt vanvittige mengder furu. Det blir spennende å se totalbildet av alt sammen, for vi har jo bare sett scenografien oppstykket, trestykke for trestykke, omtrent. Men vi ser jo mengdene, da. 

Hun peker bort mot kontoret i hjørnet av verkstedhallen. – Stabelen med furuplater var høyere enn møterommet der. 

Når de ulike delene av kulissene er ferdige på treverkstedet, reiser noen av dem videre innom malersalen eller tapetsererne. Men det er først når det hele settes sammen i monteringshallen at snekkerne får se konturene hva det faktisk er de har jobbet med den siste tiden. 

– Når kulissene står på scenen, er det nesten litt uvirkelig at man selv har vært med på å bygge dem, sier Vilde. – Man forstår ikke helt dimensjonene av det hele når man står og freser plater. Delene i seg selv har vært håndterlige – en kjøkkenbenk her, en dør der – men flere hundre kvadratmeter furufiner, det er jo helt insane. 

I monteringshallen kan man allerede få et glimt av noen av tablåene Alan og Åsmund har pønsket ut. Dit er det bare verkstedarbeiderne som får gå. 

– Vi på verkstedene vet alle hemmelighetene, smiler Vilde. 

Lette løsninger på gærne ideer 

Verkstedleder Meliha tar en statussjekk med konstruktør Oddvar Nilsen. Hva gjenstår med scenografien nå? 

– Å montere det hele. 

– Og treet, skyter Meliha inn. 

 Oddvar gikk av med pensjon i fjor, etter over 50 år i Operaens tjeneste, men rakk å legge fundamentet for Nothing Personal først. Nå er han inne som konsulent, til scenograf Åsmunds store glede. 

– Det er en velsignelse å få jobbe med mennesker som har en så bred kunnskap som Oddvar, sier Åsmund. – Selv om han jobber med praktiske oppgaver og kalkulerer ut hva som er fysisk gjennomførbart, klarer han alltid å holde fast i hva som er det kunstneriske budskapet. «Hva er det du trenger her for å fortelle det du vil fortelle?» Det er nettopp det Alan og jeg ønsker oss. At vi kommer inn med noen helt gærne ideer, så får vi et anerkjennende nikk fra Oddvar og vet at det lar seg gjøre. 

– Det er ikke min oppgave å si nei, mener Oddvar. – Jeg har alltid likt utfordringer. Det er ikke det mest utfordrende jeg har jobbet med, dette her, føyer han til om Nothing Personal. 

Meliha må le. – Du synes ikke dette har vært noen kjempeutfordrende produksjon? 

– Nei, altså … det er bare å finne lette løsninger, det! 

– Det er kunst vi jobber med! 

Men Meliha er enig med Oddvar: Det er gøy med utfordringer. Og å mestre dem – å klare det tilsynelatende umulige – slår alt. 

– Det jeg elsker med kunst og teknikk er at vi er avhengige av å pushe hverandre. Kunsten kan ikke bli bedre uten at vi på verkstedene utvikler oss og gir kunstnerne nye muligheter, sier hun, – men vi klarer heller ikke å gi kunstnerne nye muligheter uten at de utfordrer oss på å lage nye ting. Alan og Åsmund gir oss utvilsomt nye utfordringer. Det er en fin symbiose. 

Scenograf Åsmund er imponert over hvordan verkstedene i Operaen har tatt hånd om produksjonen. 

– Vi har jobbet sammen med teknisk avdeling i halvannet år nå, og hele tiden har vi pushet grensene for hva som er mulig å få til. Ønsket har vært å skape noe som forhåpentligvis aldri har vært sett før, noe som får oss til å føle at alt sammen er verdt det, forteller han. 

Og akkurat nå, én måned før teppet går opp og Nothing Personal møter publikum for første gang, føles det verdt det. 

– Dette operahuset er det beste stedet i verden å skape akkurat denne forestillingen – på grunn av holdningen og pågangsmotet til alle på teknisk avdeling, og den interessen de har i å prøve å følge tankene til Alan og meg, sier Åsmund. 

– Det er jo kunst vi jobber med her på huset, hele tiden. Alle har kunsten som sitt virke og er med i et slags tannhjul som skal skape og fortelle. Her inne er det mange kunstnere, men å få alle til å ville teste og prøve ut alle disse nye ideene, det er et veldig personlig spørsmål hver og en må ta stilling til. «I dag, så lager vi dette.» 

Mann som ligger i en bitteliten seng og holder på en fugl Foto: Kristian Vaage, M12 Studios
Nothing
Personal
Til forestillingsside