Hopp til hovedinnhold
Handlekurv Min side
Til forestillingsside
La traviata
La traviata

Et revolusjonerende menneske

Kurtisanen Violetta Valéry har blitt tolket på scenen i 170 år. Når Rodula Gaitanou vender blikket mot den ikoniske hovedrollen, ser hun en blanding av Jesus og Beyoncé.
kvinne med rødt hår omgitt av festkledde mennesker Violetta (Yaritza Véliz) er festens vertinne / Foto: Erik Berg

Rodula Gaitanou vokste opp i La traviatas verden. Hennes far var kunstnerisk leder ved den greske Nasjonaloperaen i Athen, og fra barnsben av lekte hun i kulissene og sov langs seteradene.  

– I møte med dagens veldig ordentlige oppdragelse, der barna legges tidlig og livet tilpasses dem, høres det sikkert sprøtt ut. Men vi var i operahuset hver kveld. Da jeg fylte syv år, hadde jeg sett 30 oppsetninger av La traviata. Et av mine første minner med operaen var at jeg øvde på tuberkulose-hosten i speilet. Jeg prøvde å gjøre det troverdig, og husker hvor inderlig jeg ville få det til å funke!  

Det er den første scenen i Gaitanous produksjon hun beskriver. Violetta Valéry står foran publikum, døende av tuberkulose. I samspill med strykerne gisper hun etter luft. Likevel var det noe med Violetta som fikk den syv år gamle jenta til å tro på en lykkelig slutt.   

– Jeg følte meg så nær henne, husker jeg. Denne karakteren har så mye kjærlighet å gi – og som syvåring, gang på gang, ønsket jeg så sterkt at hun ikke skulle dø. Det samme barnlige, naive håpet ønsker jeg å vekke i publikum, sier hun.   

Satt mellom to kriger 

Gaitanou har lagt operaen til art decoens tidsalder, til det glade 1920-tallet i Paris. En tid mellom to kriger, fylt av fest og eskapisme, men også med vissheten om at livet kan ende mye raskere enn man hadde håpet.  

– Det er mye smerte på 1920-tallet, og samtidig er gleden skrudd på maksvolum – de lever virkelig i øyeblikket. Dette speiler Violettas virkelighet: Hun har ikke lenge igjen å leve. Rundt henne har mange opplevd død, elendighet og hjertesorg, de har tapt så mye. De fester alle med vissheten om at livet kan vi ikke ta for gitt.  

Gaitanou trekker også frem det skiftende politiske klimaet på 1920-tallet, og hvordan dette kommer til syne i karakterene Operakoret spiller:  

– Koret er delt inn i fem kategorier: Diplomatene, som har reist og har historier fra alle verdenshjørner. Du har de intellektuelle og kunstnerne. Du har sexarbeiderne og bankmennene, som holder alt dette oppe økonomisk. Det er en eklektisk sammensetning av mennesker. Men alle møtes i en sterk følelse av at livet skjer her og nå.  

Gaitanou mener denne opplevelsen av at noe haster også ligger bak Violettas store dilemma: skal hun tørre å slippe noen inn? Skal hun oppleve kjærligheten som det siste hun gjør før hun dør?  

– Hun har aldri opplevd å elske og bli elsket samtidig. Å ha noen fullstendig, på ekte. Det er den ordentlige tragedien: denne kvinnen, som har brukt livet sitt på å få andre til å føle på kjærlighet og bekreftelse, har aldri opplevd det selv. Slik andre griper øyeblikket, griper hun kjærligheten.    

Jesus og Beyoncé 

Som 40-åring har Gaitanou levd med verket et helt liv: som barn, som ansvarlig regissør for gjenoppsetninger ved Royal Opera House på 90-tallet, og da hun i 2018 satte det opp for første gang opp selv – under Opera Holland Park-festivalen i London. Likevel slutter ikke verket å fortelle henne noe nytt.   

– Verdis partitur er utrolig rikt. Det er musikk som beveger seg med tiden, fra bel canto til verismo, eller fra skjønnsang til virkelighet. Det er så mye psykologi i musikken, den gjør karakterene til hele mennesker. I dette stykket klarte Verdi to ting på én gang: skrive fram den dramatiske situasjonen – og skrive hvordan karakterene reagerer på den dramatiske situasjonen de har havnet i. Dette er det opera kan gi oss, disse lagene av menneskelighet, sier Gaitanou.  

– Hvem er Violetta for deg denne gangen?  

– Hun har så mye rom for andre mennesker i seg, så mye godhet. Hele hennes lyse vesen smitter over på andre. Selv i de vanskeligste situasjoner, hvor hun blir behandlet dypt urettferdig, ser hun det menneskelige i andre. Hun velger å tilgi og forstå selv de som har sviktet henne. Og hun dør en strålende død, med alle hun elsker rundt seg. En kvinnelig Jesus – ja, du kan gjerne kalle henne det, sier Gaitanou og ler.   

Ferdig med patriarkatet 

Violetta blir sviktet av to menn: av han hun elsker og hans far. Da Violetta møter Alfredo, tror hun for første gang på kjærligheten – og de flytter på landet, vekk fra Paris. Alfredos far, Giorgio Germont, får vite om forholdet, og forlanger at Violetta skal gå fra sønnen, så ikke familiens rykte og bryllupet til Alfredos søster skal settes på spill. Violetta protesterer først heftig, men gir etter hvert etter. Hun drar tilbake til Paris, og Alfredo følger etter henne for å hevne seg. Han kaster penger på henne, for å vise at han har betalt for hennes tid. Violetta blir ydmyket, blottstilt som en vare på kjøttmarkedet.  

– Hva tenker du om kjønnskampen som så ofte leses inn i dette verket? Violetta er både sterk i sitt miljø, hun kan ødelegge den mannen som er hennes elsker, samtidig som hun ikke er fri til å følge hjertet sitt. Er det en ambivalens i makten hennes, i det at hun har kontroll, men også er et offer for sin tid?   

­– Patriarkatet finnes i denne forestillingen, men slik jeg ser det er ikke Violetta et offer. Alt hun gjør – sin jobb og sine kunder – velger hun selv. Hun driver en business, hun er en sexarbeider on the top of her game. Alle de flotte kjolene, det er rustningene hennes, som hun kun tar av seg når hun opplever kjærligheten med Alfredo. Og da hun blir sviktet, velger hun en annen vei enn mennene rundt seg – hun er større enn dem.  

Gaitanou ler og fortsetter: 

– Helt ærlig er jeg litt ferdig med å se denne kvinnen som kontrollert av menn! På 1800-tallet var det vanlig å tolke Violetta som en sex-synderinne som blir straffet av samfunnet og sykdommen for sine valg som luksusprostituert. På 1900-tallet var hun først og fremst et offer for patriarkatet. I 2023 kan vi ta med oss alt dette og se mennesket Violetta. For meg er hun en superstjerne, nattens dronning og Beyonce! Hun har en enorm integritet som hun står støtt ved til hun dør.  

– Slik kan operaens kjærlighetshistorie ses på to forskjellige måter, spør du meg: Den ene er den arketypiske femme fragile som møter sin prins – Askepott som blir reddet fra elendigheten. Den andre tolkningen er kanskje mer moderne, og handler om hvordan Alfredo og Violetta velger kjærligheten utenfor dopaminjaget i Paris. Deres kjærlighet trenger ikke være vill og berusende for å være god. 

– Violetta og Alfredo er sammen fordi de møter hverandre på det samme emosjonelle nivået – og på grunn av kjemi, naturligvis. Dette blir en konflikt for faren til Alfredo, som er av en generasjon som er opptatt av plikt, av roller i samfunnet, og som ikke har et språk for følelsene sine. Alfredo skal ta over «imperiet» deres i Provence, ikke følge hjertet sitt. Og dette «reddet av prinsen»-konseptet holder jo ikke, for det er hun som forsørger dem!  

– … og det takler ikke Alfredo! Sånn sett er det jo han som er skjør?   

– Han har mindre erfaring med forhold og kjærlighet. Hun er flere steg foran ham. Han er emosjonell, impulsiv, og i affeksjon hevner han seg på Violetta senere, når hun forlater ham. Det er da vi ser hvor lite av en skjør femme fragile Violetta er. Da Alfredo ydmyker henne, svarer hun med å si hvor mye hun elsker ham. Hun lærer også faren til Alfredo å bli et bedre menneske. Slik viser hun at selv med de verste kortene på hånden, kan hun velge å se det gode i mennesket og i livet. Hun er rett og slett et revolusjonerende menneske.

   

 

Glass, terninger og roseblader på rosa duk Foto: Adam Olsson