Hopp til hovedinnhold
Handlekurv Min side
Til forestillingsside
Orfeus i underverdenen
Orfeus i underverdenen

Introduksjon

Kveldens forestilling blir en fest, det blir mye av det gode, det blir avansert samfunnssatire, det blir maktkamp, guder, sjalusi, og overraskende mye sau. Kort sagt: Det blir Orfeus i Underverdenen.

 

Jeg heter Sara Aimée Smiseth, og er pianist, musikkviter og formidler, blant annet her i Operaen.

For å forstå dette stykket, så tror jeg man må forstå personen bak, så her er aller først litt om komponisten som har skrevet Orfeus i Underverdenen, Jacques Offenbach.

Jeg må si at jeg alltid har vært veldig forvirra av det navnet, og det som forvirrer meg er hvor denne mannen egentlig kommer fra. For fornavnet er jo veldig fransk – «Jacques». Men etternavnet «Offenbach», da tenker hvertfall jeg på Johann Sebastian Bach, og da er vi jo definitivt i Tyskland.

Men saken er den at han ble døpt Jacob Offenbach, og han ble født i Köln, så svaret er at han var tysk.

Han ble født i 1819, og vokste opp med mor og far og seks søsken. Faren hans var kantor, altså musiker, i en synagoge, så de var jødiske, og det tok ikke lang tid før Jacob hadde starta band med to av søsknene: søsteren Isabella spilte piano, broren Julius spilte fiolin og vår Jakob spilte cello. Og så dro de rundt og spilte på forskjellige kafeer og vertshus og steder i Köln hvor folk ville danse eller høre musikk.

Det var jo en ganske lur måte å få litt ekstra inntekt på, og en måte å drive med musikk på som gjorde at Jacob Offenbach fra relativt tidlig alder fikk et innblikk i hva folk flest likte å høre på, eller danse til. Og jeg tenker at den tidlige kontakten med publikum, eller folk flest, og den tidlige bevisstheten rundt hva folk likte å høre av musikk, det tror jeg var et fortrinn senere når han skulle slå gjennom som komponist.

Da Jacob var fjorten år, reiste han sammen med faren og storebroren til Frankrike, for nå skulle de to brødrene prøvespille på konservatoriet i Paris. Altså, Köln hadde omtrent 50 000 innbyggere på den tiden, Paris hadde nesten en million. Konservatoriet i Paris var berømt i hele Europa, og begge brødrene Offenbach kom inn! Det var bare det at Jacob kjedet vettet av seg, og etter et år bestemte han seg rett og slett for bare å slutte. Og faren hadde jo reist hjem igjen til Köln og broren var opptatt med studier, så femten år gammel, nå med det franske navnet Jacques, skulle han stå på egne ben i én av verdens største byer.

Men han var jo innmari flink til å spille cello, så det gikk egentlig ganske bra. Og det tok ikke lang tid før han fikk fast stilling som cellist i operaorkesteret i Paris. Og man kan jo tenke seg at han ble litt mer fokusert og seriøs enn han hadde vært på skolen, for han kunne jo ikke risikere å få sparken, han var jo avhengig av å beholde jobben og tjene penger for å klare seg. Men han klarte ikke å dy seg da, og fant på masse greier. For eksempel avtalte han med cellisten han delte notestativ med, at de skulle spille annenhver tone gjennom en hel konsert. Sånt syntes ikke dirigenten var så veldig gøy. Og det morsomste han visste var å sabotere de andre musikernes notestativ, sånn at de, uten forvarsel, plutselig bare falt sammen med et brak midt i en forestilling. (Men han fikk aldri sparken, han ble bare trukket litt i lønn innimellom.)

Han var også mye rundt i byen og spilte egne komposisjoner, og i en av kunstnersalongene i Paris møtte han den unge og vakre Herminie d’Alcain, de forelsket seg, men han hadde jo overhodet ikke økonomi til å forsørge flere enn seg selv, og knapt nok det, så Offenbach tenkte at hvis man ble berømt, så ble man jo rik. Så han organiserte egne turneer i Europa, reiste rundt og holdt konserter, og gjorde stor suksess som cellist, så da var økonomien mer på plass, også måtte han bare bytte religion, så han konverterte fra jødedom til katolisisme, og vips, så hadde han både penger og trodde på riktig gud, og da kunne han gifte seg med Herminie. Og de fikk etter hvert fem barn sammen.

Men Offenbach ville nå slå gjennom ikke bare som cellist, men også som komponist av operetter, komedieoperaer. Hovedscenen for operetter i Paris het Opera Comique, det var der han ville spille stykkene sine, problemet var bare at han gikk rundt og gjorde narr av masse seriøse og berømte operakomponister, så operaen var på ingen måte interessert i å vise noen av operettene hans. Men enda en gang fikk han da ta saken i egne hender.

Han leide et lite teater på Champs Elysées, det var ikke så stort, og lisensen han fikk, tillot bare fire sangere på scenen, og han kunne bare spille énaktere, det var strengt opplegg, men ut fra de forutsetningene skrev han operetter, engasjerte sangere og musikere og folk som kunne sy kostymer og snekre kulisser, og satte opp stykkene sine selv.

Offenbach mente at operetter generelt hadde blitt for pompøse, selvhøytidelige og overdrevne, han ville skrive operetter som var mer samfunnsaktuelle, og som faktisk var morsomme. Og det funka som bare det, publikum strømmet til.

For han hadde sett nok ting på en scene som var kjedelig. En stund da han jobbet i orkestret på et teater fortalte han til en venn at han måtte lide seg gjennom time etter time, kveld etter kveld med uendelig lange skuespill med temaer fra gresk mytologi, og han krevde der og da hevn for all den tiden han hadde kastet bort i sitt liv på greske tragedier.

Også var det faktisk gresk mytologi som skulle bli tema for hans store gjennombrudd. For endelig fikk han mast seg til en lisens som gjorde at han kunne fremføre helaftens operetter med tillatelse til å ha så mange sangere på scenen at han kunne ha med et helt kor. Og det var da han tok den greske myten om Orfeus og Evrydike, som alle kunne på den tiden, også lagde han komedie, operette, av det.

Noen følte seg skikkelig krenka, man kan jo ikke tulle med de greske gudene, den klassiske antikken, og det var noen referanser til daværende keiser i Frankrike, Napoleon III, og måten han styrte landet på, og det var ihvertfall ikke bra å tulle med, og i tillegg var det helt tydelig at Offenbach gjorde narr av den berømte og meget seriøse operaen Orfeus og Evrydike av Christoph Willibald Gluck, den var jo en del av kulturhistorien, den var stor kunst, og det var kanskje det aller verste å tulle med!

Men de aller fleste likte den kjempegodt, og da den ble kalt skandaløs og blasfemisk og i det hele tatt, i avisene, strømmet det bare enda flere publikummere til. All PR er god PR. Og Offenbach som egentlig hadde holdt på å kjøre hele det lille teatret sitt i grøfta og gå konkurs, fordi han insisterte på å velge de dyreste og mest ekstravagante kostymene og kulissene, han fikk nå penger til å velge så dyre og ekstravagante kostymer og kulisser som han bare ville.

To år etter premiere på Orfeus i Underverdenen ble Offenbach endelig invitert til å vise ett av stykkene sine på Opera Comique i Paris. Og han fortsatte sin suksess og skrev en haug med kule operetter, blant annet Robinson Crusoe, og Reisen til månen, altså en slags science fiction-opera på 1800-tallet, hvor kult er ikke det.

Også hadde han gjort en god del narr av keiseren, Napoelon III, men Napoleon så jo disse operaene selv, og syntes de var kjempemorsomme, så han beæret Offenbach med fransk statsborgerskap, så han ble faktisk fransk til slutt. Og han som bare hadde skrevet komedier hele sitt liv var nok sikkert redd for å ikke bli tatt seriøst, men det aller siste han skrev, var en seriøs opera, Hoffmanns eventyr, og han døde rett før den var helt ferdig og fikk dessverre ikke oppleve å se at det faktisk skulle bli hans aller mest spilte verk.

Da syntes jeg vi trenger et lite mellomspill, nemlig flueduetten fra Orfeus i Underverdenen, der Jupiter har kledd seg ut som en flue, i forsøk på å forføre Evrydike. Et lite erotisk høydepunkt i kveldens forestilling. Vi får høre Magnus Ingemund Kjelstad som Jupiter, Lina Johnson som Evvrydike, og Tobias Ringborg dirigerer Operaorkesteret.

Offenbach krevde altså hevn for den tiden han hadde kastet bort på å kjede seg under greske tragedier. For den greske antikken, ja. Det var jo en stor greie. Og i operaverden var og er akkurat myten om Orfeus og Evrydike en stor greie, den er perfekt å lage opera av, for Orfeus kunne synge og spille på sin lyre, så både venner og fiender ble fullstendig bergtatt, ja nesten forhekset. Og så er det jo en kjærlighetshistorie, og det er jo et nesten obligatorisk tema i opera.

For Offenbach er ikke på langt nær den eneste som har laget opera av denne greske myten, og det førte til noen misforståelser her på huset tidligere i år. For her i Operaen er det mange lange titler, og ting skal skje fort, så her har vi det med å forkorte ting, Nøtteknekkeren blir Nøtta, jeg har vel også hørt sangere referere til Madama Butterfly som Bøtta, men da jeg ble spurt om å holde introduksjonen til bare Orfeus var jeg sikker på at det var Monteverdis Orfeus-opera det var snakk om, mens hun som spurte meg trodde det var Glucks opera Orfeus og Evrydike. For listen over Orfeus-operaer er jo milelang: Lully, Rameau, Telemann, Haydn, Debussy, riktignok ufullendt, Phillip Glass, bare for å nevne noen.

Og så er det sikkert noen som hører på nå, som har stålkontroll på fortellingen om Orfeus og Evrydike, men for min del satt det ikke helt 100 % i allmennkunnskapene, så jeg har lyst til å ta en kjapp gjennomgang av originalfortellingen fra gresk mytologi, for det er jo utgangspunktet for Offenbachs opera.

Orfeus er halvt gud, halvt menneske, og kjent for å spille fortryllende vakkert på sin lyre, altså en slags harpe. Og han forelsker seg i den skjønne Evrydike. Men en dag hun er i skogen, blir hun bitt av en slange, og dør. Men Orfeus, han reiser etter henne til dødsriket. Vanlige mennesker dør jo hvis de reiser ned til underverdenen, men Orfeus er beskyttet av sin guddommelighet, og av musikkens kraft. Han får overtalt underverdenens hersker om at han kan ta med seg Evrydike opp igjen til de levende, men på én betingelse. At han ikke ser seg tilbake når de går.

Men rett før de er fremme, nesten oppe i lyset, så klarer han ikke la være å se om hun fortsatt er bak ham, han snur seg, og Evrydike forsvinner fra ham og blir fanget i underverdenen, og Orfeus blir nektet adgang til evig tid. Så det ender jo ganske tragisk. Men Offenbachs opera er altså en parodi på dette.

Og jeg syntes alltid det er veldig spennende å se hva en regissør gjør når man skal lage en helt ny versjon av en gammel opera, og regissøren for kveldens forestilling, det er Vidar Magnussen! Kjent fra TV: Side om side, Snøfall, Underholdningsavdelingen osv. osv. Dette er første gang han regisserer opera, men han har regissert teater tidligere, blant annet Book of Mormon på Det Norske Teateret.

Så det er han som er hjernen bak dette laget av folk som har utformet forestillingen. Vi har Ingrid Nylander som har laget fantastiske, fargerike kostymer, det er Gjermund Andresen som står for den storslåtte scenografien, det er Torkel Skjærven som har lysdesign, og danserne som er med er koreografert av Stian Danielsen.

Librettoen, altså sangteksten i en opera, er jo opprinnelig skrevet på fransk, da av Hector Crémieux og Ludovic Halévy men vi har valgt å lage en helt ny norsk oversettelse, som er gjort av Matilde Holdhus. Operetter har jo en del snakking mellom sangene, og hvis man hadde oversatt original-librettoen fra 1858 direkte, tror ikke jeg vi hadde skjønt alle referansene til datidens kjendiser og politikere og Napoleon den tredje og sånn. Tanken er at forestillingen skal føles like morsom og samfunnsaktuell og satirisk som det opplevdes for publikum i Paris for 163 år siden, og derfor har man valgt å gjøre dette på norsk, og med referanser og vitser som vi i vår tid skjønner. 

Men da er det på tide å se nærmere på handlingen. Jeg må innrømme at jeg ofte blir litt forvirra i operaer av at det er så mange navn og karakter, og i denne operetten er det totalt med omtrent femten enkeltroller pluss kor, så jeg har tatt meg friheten til å koke ned handlingen til fem hovedkarakterer, så håper jeg dette minsker sjansene for forvirring underveis.

Den første karakteren vi møter, er FOLK. I originalen heter denne rollen L’opinion Publique, den offentlige mening. Så denne karakteren er på en måte meningen til folk flest, hele samfunnet, som hvis noen gjør noe rart, eller kanskje noe litt flaut, så sier man «hva vil folk si?». Og i begynnelsen av forestillingen sier Folk at «det vi nå skal se, Orfeus i Underverdenen, det er en romantisk opera med store følelser, intens kjærlighet, død, gjenoppstandelse, guder og utrolig avansert samfunnskritikk. Og så kommer det plutselig inn masse sauer, og ingen vet helt hvorfor.

Så får vi møte den skjønne Evrydike. Hun er gift med Orfeus, men er egentlig ikke så veldig fornøyd med det, og hun synger «Jeg er så utro som det går an, ligger med en annen mann, jeg er ikke gift med ham, men ikke si det til min mann!».

Så dukker Orfeus opp. Han kommer inn med sin fiolin, ikke lyre som i den greske myten. Også tror han at han ser en pen dame, men så skjønner han at det bare er hans kone, Evrydike, og da blir han ganske skuffa. Så Orfeus og Evrydike har ikke en sånn veldig hjertelig relasjon.

Folk er ganske stressa over at det er så dårlig stemning mellom Orfeus og Evrydike, for Folk vet jo at i denne historien skal jo Orfeus prøve å redde Evrydike fra Underverdenen, og det kan det jo fort se dårlig ut for, hvis de gjør det slutt, eller hvis de skiller seg. Så Folk jobber ganske hardt med å få dem til å være sammen.

Så får vi møte Evrydikes hemmelige elsker, Aristeus. Og her begynner forvirringen litt, for Aristeus er egentlig Pluto, herskeren i dødsriket. Han har bare kledd seg ut, som en birøkter. Aristeus/Pluto forteller til Evrydike at han har en plan, for hvis han dreper henne, havner jo hun i underverdenen, og da kan de være sammen der uten at Orfeus forstyrrer dem. Så det syntes Evrydike høres fornuftig ut. Så hun blir da drept.

Og Orfeus finner sin kone død. Og blir egentlig veldig glad, det løser jo alle hans problemer, «nå begynner livet!», synger han. Så nå er Evrydike nede i underverdenen med Pluto, og Orfeus er oppe på jorden, glad og fornøyd. Det var første akt.

I andre akt skal vi opp på Olympen, i himmelen kan man nesten si, og vi møter mange ulike gudinner, og sjefen over alle gudene, den mektige Jupiter. Det kommer for en dag at Jupiter er ganske irritert på Pluto, underverdenenes hersker, fordi Jupiter og Pluto tydeligvis har en avtale, om at alle bortføringer av kvinner på jorden skal gå via Jupiter, og Pluto har ikke orientert om hans bortføring av Evrydike. Så det viser seg at særlig Jupiter, tydeligvis ganske ofte kler seg ut for å sjekke opp damer nede på jorda, de er nemlig de beste, synger de, for «de lever bare en gang og sexer rundt som om hver dag var deres siste»!

Men dette syntes ikke de andre gudene er greit, at Jupiter, og forsåvidt Pluto, driver med sånne MeToo-greier, og er det ikke på tide med en kvinnelig sjef snart, det har de aldri hatt før, og dessuten, kommer de på, er alle gudene møkk lei av å bare spise sånn klissete gudemat, nektar og ambrosia, det er jo utrolig kjedelig å bare spise det samme hele tiden, særlig når man er gud og lever evig. Så nå blir det opprør på Olympen, men Jupiter sier at alle gudene kan få være med ned til Underverdenen når han skal ned dit for å se hva som foregår der, og da går gudene med på å sette opprøret litt på vent.

I tredje og siste akt er vi nede i underverdenen, der Jupiter selvfølgelig også prøver å sjekke opp Evrydike, ved å kle seg ut som en flue. Jeg tror ikke jeg skal røpe hvordan det ender: om Orfeus faktisk gidder å prøve å redde Evrydike fra underverdenen, om Evrydike kanskje velger å gå tilbake til Orfeus, eller om hun bestemmer seg for å bli i underverdenen med Pluto eller på Olympen med Jupiter, eller kanskje hun har lyst til å være singel en stund, det skal jeg ikke si noe om. Men det jeg kan si er at hun for en gangs skyld får velge selv hva hun gjør, og det har hun ventet på noen århundrer.

På slutten er det i alle fall veldig god stemning, gudene koser seg i underverdenen hvor de kan spise pølser og drikke vin, og alle danser til den store hiten fra denne operaen, nemlig can-can-sangen. Og med det ønsker jeg riktig god fornøyelse, og velkommen til forestilling!

 

 

 

 

 

Fantasilignende figurer med blå og gule parykker, foran en kvinne og en ann med fiolin i bakgrunnen Foto: Agnete Brun
Orfeus i
under-
verdenen
Til forestillingsside