Fenomenet Emma Portner lager to verk for Nasjonalballetten
Foto: Jörg Wiesner
– Sosiale medier stresser meg. Det er rart, for det er jo der karrieren min startet, men nå er jeg mindre interessert i være en del av det. Nå vil jeg gjøre prosjekter i det virkelige liv. På nett kan ting misforstås og publikummet ditt kan trykke på pause eller se bort. Jeg vil fortelle de historiene jeg ønsker, og mange av dem kan ikke fortelles på ett minutt.
Canadiske Emma Portner er koreografen som har jobbet med Justin Bieber og andre svære popstjerner, for indie-musikkstjerner som Maggie Rogers og Blood Orange, for Apple, Netflix og Vogue. Men mange forbinder henne først og fremst med dansevideoene hun har laget og delt på Youtube og Instagram. Med millioner av visninger har hun publikumstall et tradisjonelt teaterhus bare kan drømme om.
Endrer ballettkulturen
Er det viktig for deg å utvide og åpne opp danseverdenen?
– Jeg vil si at det er mitt mål nr. 1, både for publikum og for danserne. For meg handler det aldri kun om bevegelsene. Det har endret seg for meg de siste årene, nå er det så mye viktig som skjer politisk, sosialt og for meg personlig. Nå prøver jeg å skape et miljø i studio som bryter med sånn det har vært i den tradisjonelle ballettkulturen.
Portner har knapt fylt 25, men har allerede jobbet som koreograf og danser i mer enn ti år. Hun har skapt et verk for Hubbard Street Dance Chicago og West End-musikalen Bat Out of Hell, men dette blir første gang hun lager et verk for et klassisk ballettkompani.
– Grunnen til at jeg valgte å gjøre det akkurat her er ballettsjefen deres og at det er et relativt ungt kompani. Oslo er en interessant by kulturelt sett, mange ser kunst og jeg opplever at det er et åpent publikum. Det er viktig for meg å vite hvem publikummet er, så jeg sitter ofte i salen og ser forestillinger for å vite hvordan det føles.
Flere kvinnelige koreografer
Hadde Emma Portner sittet blant publikum fra 2003 til 2013 hadde hun ikke sett et eneste nyskapt verk av en kvinnelig koreograf på Operaens hovedscene. Tross en stolt norsk tradisjon med sterke kvinnelige koreografer, ble det som oftest til at kvinnene lagde verk for de mindre scenene. Siden 2013 har det skjedd mye – med 11 nyskapte balletter av kvinner på Hovedscenen. Internasjonalt er det fortsatt veldig skjevt, men noe er imidlertid i ferd med å skje.
– Ballett befinner seg ved et vendepunkt, og noen ganger overkompenserer man for tidligere feil. Plutselig står en full kvinneaften på programmet. Misforstå meg rett, jeg synes det er flott, men det er ikke sånn du får til en ordentlig endring over tid. Hvis vi ønsker varig endring, er det kanskje mer effektivt å sakte, men sikkert inkludere flere kvinner i infrastrukturen. Vi fortjener å få de samme verktøyene og like lang utklekkingstid som andre.
Første verk om egen historie
Det stemmer godt overens med utviklingen i Nasjonalballetten. Ballettsjef Ingrid Lorentzen leter etter nye stemmer, og blant dem hun har funnet er Emma Portner. Nå skal Portner skape to verk for kompaniet. Høsten 20 lager hun et større verk for Hovedscenen. Nå jobber hun med det første som er en del av Nasjonalballettens festival Mesteraften x 12. I studio skaper Portner og danserne Samantha Lynch og Whitney Jensen en duett – sammen.
– Inntil for to år siden ville jeg ha kommet inn i studio med alt ferdig planlagt. Jeg visste akkurat hvordan verket skulle være og det var ikke rom for noen andre. Jeg var ikke åpen nok da. Det skyldtes delvis min egen erfaring med å jobbe helt alene i en helt vill bransje, med noen av de største stjernene du kan tenke deg.
Jeg er opptatt av dansernes erfaringer
I den kommersielle verdenen får du kanskje seks timer til å levere et verk. Det tok meg lang tid å lære at jeg kan ta meg tid, jeg kan involvere andre og jeg kan åpne opp for at andres erfaringer kan få plass i mitt verk. Jeg er opptatt av dansernes erfaringer og å få formidlet at deres erfaringer har betydning for publikum.
Tidligere har hun tatt utgangspunkt i alt fra en naturvitenskapelig teori til en fortelling. Dette er første gang hun tar utgangspunkt i eget liv.
– Du kan si at dette verket har med traume eller vanskelige erfaringer å gjøre. Ikke den traumatiske opplevelse i seg selv, men mer hvordan man går videre og lever med det. Ja, det er på en måte min opplevelse, men samtidig lar jeg stykket være åpent sånn at alle publikummere kan legge sin historie i det og ta med seg det de vil. Jeg hater å fortelle publikum hva de skal føle.
Bildekarusell fra prøver, februar 2023:
Emma Portners Some girls don't turn / Foto: Jörg Wiesner
Kylián/
Balanchine