Tre dansere om
Crystal Pite
Flight Pattern / Foto: Erik Berg
Intervjuene med Simon og Veronika fant sted før norgespremieren i april 2023.
Simon McNally
Simon McNally begynte i Nasjonalballetten UNG i 2019 og tok senere spranget over i hovedkompaniet. I likhet med Crystal Pite er også Simon fra Canada.
Jeg må ha vært tolv år gammel da jeg oppdaget Crystal Pite første gang, hjemme i Canada. Den kanadiske nasjonalballetten gjorde en ballett som heter Emergence. Jeg husker hele klassen min var blåst av banen av dette stykket, som jobbet med ideer om insekter og kuber, med et stort antall dansere som bevegde seg på scenen. Senere lagde hun stykket Betroffenheit, som jeg så som fjortenåring. Det endret livet mitt, sannsynligvis mer enn noe annet danseverk har gjort. For første gang forstod jeg hvor mektig dans og danseforestillinger kan være.
Siden det øyeblikket har jeg drømt om å få jobbe med Crystal Pite selv. Idet hun kom inn i prøvesalen her i Operaen, følte jeg meg som på en annen planet.
Det er sannsynligvis en av de sjeldne episodene i livet hvor det å møte helten din ikke er en skuffelse. Alt jeg har hørt om hennes ydmykhet og vennlighet, presisjonen og styrken hennes, har vist seg å være sant. Det har vært utrolig å jobbe med henne.
Light of Passage har flere duetter, men det jeg tror folk vil huske spesielt godt fra forestillingen, er gruppesekvensene. Resultatet er så mye mer enn én kropp kunne vært. I kontrast til andre verker skapt for ballettensembler, fungerer ikke gruppesekvensene som baktepper eller dekorasjoner, men er selve kjernen i verket.
Jeg tror det som gjør Crystals arbeid så viktig, er at hun prøver å konfrontere verden slik den er. Hun fanger de store følelsene og mysteriene i verden gjennom et bevegelsesvokabular som er ekstremt fysisk og muskulært. De følelsene manifesterer seg både i den individuelle kroppen og i gruppens kropp. Slik får verket en dobbel kraft, både gjennom dansen og i tematikken.
Tematikken om mennesker som må forlate hjemmene sine og er på flukt, er også overførbar til andre enn bare flyktninger. Det å være ensom, befinne seg mellom ulike livsfaser eller oppleve smerte eller sorg, og å finne styrke i et fellesskap, er essensielt både i det virkelige livet og i ballett.
Celine Kraal
Celine Kraal har vært fast ansatt danser i Nasjonalballetten siden 2005, etter ett år som aspirant. Hun er norsk-nederlandsk og mor til to barn.
Denne balletten var den jeg gledet meg mest til å jobbe med i år. Crystal Pite er et prakteksempel blant koreografer.
Det er ikke alltid koreografene deler tankene sine så detaljert som det Crystal gjør. Hun tar seg tid til å sette seg ned med oss, hun gjentar – hun er en utrolig tålmodig koreograf, men også veldig tydelig på hva hun ønsker seg. Det er virkelig en luksus at vi har fått så mye tid til å innstudere de tre delene i Light of Passage.
Hun gir oss selvtillit i måten hun gir tilbakemeldinger på, og slik får hun det beste ut av oss. Hun er soleklar hvis det er noe hun vil endre på, men med respekt for alt og alle rundt seg. Pite drar deg inn i sitt univers med dansespråket sitt. For ikke å snakke om hvordan hun jobber med barna – til tross for språkbarrieren, ser hun og kommuniserer med dem på en bemerkelsesverdig måte.
Jeg er selv mor, og det går sterkt inn på meg å se Covenant, stykket barna er med i og som tar utgangspunkt i FNs barnekonvensjon. Mye har skjedd i verden siden vi framførte verket i fjor. Det er umulig å ikke la tankene gå til det pågående folkemordet i Gaza. Covenant er spesielt sterk å danse, med tanke på alle barna og familier som lider under grusomme forhold mens verden ser på.
Det er ingen av oss som tar lett på tematikken Crystal tar opp. Den er alvorstung. Flight Pattern ble skapt i 2016 da den syriske flyktningkrisen stod på – og tematikken er fremdeles aktuell. Som danser føler du absolutt et ansvar når stykket dreier seg om noe så skjørt. Men det ansvaret føler jeg at alle er med på å ta. Crystal gjør oss samspilte som gruppe.
Veronika Selivanova
Veronika Selivanova kom til Nasjonalballetten våren 2022. Før det var hun ansatt som danser i den legendariske Marinskij-balletten i St. Petersburg. Da Russland invaderte Ukraina, skulle også hennes liv endre seg radikalt. Både hun og partneren hennes, Vasilii Tkachenko, hadde uttrykt sin motstand mot invasjonen. De to ble nødt til å reise fra hjemlandet omtrent umiddelbart, for sin egen sikkerhets skyld.
Veronika og Vasilii er dermed blant danserne i Nasjonalballetten som har personlig erfaring med å flykte fra sitt tidligere liv, til en tilværelse de ikke ante hva ville innebære.
Å jobbe med Crystal er en enda bedre opplevelse enn vi ventet oss. Ofte står koreografen på den andre siden av rommet av oss dansere. Det er liksom en linje mellom oss; vi bare lytter og adlyder. Med Crystal, derimot, er så menneskelig og rolig. Hun er på vårt nivå, og hun snakker til deg personlig. Hun kan alles navn! Hun er en utrolig behagelig person å være rundt, også som koreograf. Du får lyst til å lytte til hva hun har å si.
Jeg har sett et av stykkene hennes før, Emergence, da den kanadiske nasjonalballetten gjestet Marinskij-teatret mens jeg bodde i St. Petersburg. Det var uforlignelig! Hun er en av de koreografene som skaper verk du virkelig trenger å se “live” for å kjenne hvilken innvirkning de har på publikum. Jeg ble veldig rørt den gangen. Jeg absolutt elsket stykket og gikk rett hjem og googlet “who’s crystal pite?” – jeg bare måtte finne ut mer om henne.
Historien Crystal forteller gjennom Light of Passage, handler om trygge overganger fra krigssoner til fredelige soner, barns overganger fra barndom til voksenlivet, og overgangen fra livet til etterlivet eller hva det nå enn er som venter oss på den andre siden. I tillegg tror jeg både danserne og publikummerne har sine egne historier som vokser fram fra det vi ser på scenen.
Musikken, Goreckis Symphony of Sorrowful Songs, dikterer hva vi gjør. Crystal snakker om at vi blir mer og mer forbundet med hverandre jo flere ganger vi danser stykket. Det vokser i én retning. Vi må lytte intenst til musikken fordi den leder an så mye av koreografien, og vi må også lytte til hverandre på scenen. Det er fint, fordi det går hånd i hånd med tematikken, og dermed blir det så meningsfullt.
Crystal er veldig upolitisk. Alt dreier seg om menneskenes tilstand i disse vanskelige livssituasjonene. Det er rørende å se de små historiene som utspiller seg og som til sammen danner det store scenebildet. Det hele er en slags vakker tragedie. Tematikken er tung, men koreografien er også veldig omsorgsfull. Selv når scenerommet er mørkt og musikken dyp og emosjonell, handler det hele om menneskelighet og godhet. Koreografien speiler det som er portrettert. Jeg er veldig ydmyk overfor hva vi holder på med akkurat nå.
For meg er tematikken også dypt personlig og nær hjertet. Stykket vekker vanskelige følelser, men samtidig har det noe lyst ved seg. En godhet. Dette er kunst som gir oss håp i stedet for å grave oss ned i vonde tanker.
Vasilii og jeg er takknemlige for at Crystal tar opp temaet om mennesker på flukt. Noen ganger er følelsene knyttet til temaet for ubehagelige å kjenne på, men Crystals tilnærming gjør det lettere for oss å stå i. Hun ble glad da vi fortalte henne det. Vi er de første danserne hun har jobbet med som selv har gått igjennom en lignende situasjon som den hun skildrer på scenen. Det gjorde henne litt nervøs, fortalte hun – for hvordan ville vi se eller føle det? Hvis det var noen som skulle gripe fatt i et slikt tema, så måtte det være Crystal. Jeg er så glad for å ha fått jobbe med henne.
Passage