Er det egentlig greit å spille Madama Butterfly nå?
Astrid Nordstad og Marita Sølberg / Foto: Erik Berg
Madama Butterfly er en av verdens aller mest spilte og elskede operaer. Igjen og igjen treffer Puccinis vakre og dramatisk intense musikk nye publikummere, mens beinharde operafans ikke kan få nok av historien om den japanske geishaen som knuses hjerterått av en brautende amerikaner.
Ekte japansk, nesten
Operaen er basert på John Luther Longs bok (1898) med samme tittel, som igjen var inspirert av Pierre Lotis halvt selvbiografiske roman, Madame Chrysanthème (1887). Longs Madame Butterfly ble dramatisert av David Belasco – en enakter som Puccini så i 1900. Sammen med sine faste librettister Luigi Illica og Giuseppe Giacosa skapte han en opera som utspiller seg i Nagasaki, Japan, et sted ingen av dem hadde vært, men som de ønsket å gi et realistisk bilde av. I Milano traff Puccini Hisako Ōyama, kona til den japanske ambassadøren Tsunasuke Ōyama. Hun hadde musikkbakgrunn, og hjalp Puccini med noter og innspillinger av japansk musikk, som han brukte direkte i sin musikalske skildring av livet i Nagasaki. Flere av melodiene han brukte, er fortsatt velkjente i dag, som den tradisjonelle melodien «Sakura sakura», nasjonalsangen «Kimigayo» og marsjen «Miyasan miyasan.»
Den amerikanske musikkforskeren Arthur Groos har jobbet med Madama Butterfly i mange tiår. I 2023 ga han ut boka Madama Butterfly/Madamu Batafurai: Transpositions of a 'Japanese Tragedy’. Her hevder han at Puccini ignorerte råd fra Hisako Ōyama om hvordan han skulle bruke dette materialet på riktig måte. Når Butterflys hushjelp Suzuki utøver sine buddhistiske ritualer, gjør hun det til «Takai Yama» – en sang om agurker og auberginer. Suzuki trekker også inn de japanske shinto-gudene i en buddhistisk setting. Det er som å la en katolikk tilbe Adam og Eva foran en sjuarmet jødisk lysestake, hevder Groos. For Puccini var det autentiske ikke så viktig som å skape et skinn av autentisitet. Musikken hans skulle ta publikum med til en eksotisk verden verken de eller han noen gang hadde vært i.
Eksotiske drømmer
Dette var en del av en større trend som hadde pågått en stund. Fra L’Africaine av Meyerbeer (1865), Aida av Verdi (1871), Carmen av Bizet (1875), Samson et Dalila av Saint-Saëns (1877), Lakmé av Delibes (1883), over til verker fra det 20. århundret som Madama Butterfly (1904), Salome av Strauss (1905), og Puccinis andre opera satt i det fjerne Østen, Turandot (1926), hadde komponister og librettister latt operaer utspille seg i verdener langt unna den kjente europeiske hverdagen.
Uansett om handlingen er lagt til Egypt, India, Spania, Midtøsten, Japan eller Kina, deler disse verkene en rekke trekk: Gull og glitter, slangetemmere og magedansere, kajal og skokrem var typiske visuelle effekter, mens den nasale lyden av en obo, snirklete halvtonetrinn, enkle rytmiske figurer, bongotrommer og kastanjetter ble brukt i de musikalske framstillingene. Fordommer om Afrika, Asia, Sør-Amerika og deler av Sør-Europa ble sauset sammen i en seig smørje av stereotypier.
Stereotypiske kvinner
For det er når kvinnen stiger inn at det blir virkelig eksotisk. Enten er hun ond, listig og farlig — som Dalila, Carmen, Turandot og Amneris, eller hun er forsiktig, selvoppofrende og uskyldsren — som Aida, Lakmé og Madama Butterfly, eller Cio-Cio-San, som hun egentlig heter. Amerikanske Pinkerton beskriver henne som «en liten glasskulptur», «et lite ekorn» og «en figur på et skjermbrett»:
«Butterfly! Navnet passer deg, min skjøre sommerfugl
Det sies at man fanger dem i andre land
De blir gjennomboret av en nål og festet på en tavle
Det er en viss sannhet i det, men det er bare for at de ikke skal fly av gårde»
Pinkerton gir her en ganske god beskrivelse av hvordan man lager stereotypier: Man gjennomborer dem og fester dem på en tavle, slik at man har kontroll på dem. Stereotypiene fra andre land fungerte ikke bare som et spennende eksotisk eventyr, men også som en måte å framstille seg selv på. Da de orientalske områdene ble presentert som underutvikla, truende, irrasjonelle og uten kontroll, framsto vår verden som utvikla, rasjonell, kontrollert og trygg. Scenekunsten ble en mektig konstruktør av denne måten å se verden på, der orientaleren både kunne være en representant for en åpen og grov seksualitet og samtidig et uskyldig, naivt barn. Hun kunne være tjener og kannibal, primitiv og enkel — og samtidig den verste løgner og manipulator.
Yellowfacing og mørke skygger
Kunstnerne bak de mange orientalistiske verkene fra det 19. århundre mente jo ikke å være slemme, kvinnefiendtlige eller rasistiske. De fulgte en trend der Orienten inspirerte til å bruke andre klanger, bevegelser, farger og eventyr — som en drøm om enkle og eksotiske verdener vi kan rømme inn i sammen med Nøtteknekkerens lille Clara.
Der vi står i dag, er det likevel vanskelig å lukke øynene for de dype politiske og ideologiske forbindelsene disse verkene hadde, og hvilke konsekvenser de fikk for Vestens syn på Resten. Dette kastet skygger langt inn i vår tid, med i beste fall unøyaktige og i verste fall direkte usmakelig karikerte framstillinger av ikke-hvite karakterer. Tenk for eksempel Mickey Rooneys groteske I. Y. Yunioshi i Breakfast at Tiffany's eller den onde orientalske skurken Fu Manchu som den britiske journalisten og forfatteren Sax Rohmer introduserte i første halvdel av det 20. århundret. I noe som kan minne farlig mye om The Black and White Minstrel Show, et TV-program med malte svarte ansikter som gikk i beste sendetid på BBC fra 1958 til 1978, har også operascenen vært åsted for «blackfacing» og «yellowfacing» når de orientalistiske operaene fra århundreskiftet har stått på plakatene, igjen og igjen.
Så er spørsmålet: Hvordan forholder vi oss til dette i 2024? Er det i det hele tatt innafor å spille Madama Butterfly i dag? Er det greit å nyte den vakre musikken og den tåredryppende historien uten å ta innover seg Historien med stor H, der Puccinis opera inngår i en lang rekke av kunstverker der Vesten har framstilt Resten, i sitt bilde?
Imperialistisk og imperialisme-kritisk
I dagens woke-klima er det nok av problematisk materiale å forsyne seg av på operabordet. Opera, kanskje i enda høyere grad enn andre kunstformer, inneholder så mange lag av fortellerstemmer, mulig mening og historiske innskrifter, som kan være svært problematiske: som del av et europeisk imperialistisk prosjekt, som en kunstform med en nærmest rituell ofring av kvinner i siste scene, og med ganske problematiske framstillinger av andre folkegrupper.
Dette stemmemangfoldet – både i overført og konkret betydning – gir samtidig også mange mulige motstemmer, som det er mulig å løfte fram når et verk skal settes i scene. Den samme operaen kan si oss mange ulike ting. Og hva verket kan og vil si oss, handler om hvilke spørsmål vi stiller det. Vi kan velge å framstille et utdatert, stereotypisk bilde på Japan, med underdanige kvinner og slemme onkler. Men vi kan også velge å se Madama Butterfly som et imperialisme-kritisk stykke, som framstiller den vestlige verdens utnyttelse både av landområder, kvinner og menneskeskjebner.
«Hvor enn i verden en yankee befinner seg, driver han business og nyter livet», sier Pinkerton. Blant alle karakterene i operaverdenen er han en av dem med dårligst moral: Han er så ubehagelig at komponisten stryke mye av Pinkertons tekst, for å gjøre ham mer spiselig. Samtidig var Puccini fast bestemt på at publikum skulle oppfatte forførelsen og ødeleggelsen av Butterfly som Pinkertons bevisste valg, og at de skulle sympatiserer med henne – ikke ham. Musikalsk parodierer han ikke bare Japan, men også USA, med å innlemme et patriotisk sitat av den amerikanske nasjonalsangen, «Star-Spangled Banner», mens Butterfly gjengir japanernes bilde av den amerikanske mannen som: «En barbar! Et kryp!»
Samtidig vondt og vakkert
Madama Butterfly er en europeisk, eller italiensk, forestilling – både om det fjerne Østen og om USA, men det er de sterke menneskelige følelsene i verket som fortsatt gjør det relevant. Det er en historie om møter mellom ulike kulturer og påfølgende ulike forventninger; det handler om fordommer og om en dragning mot det eventyrlige. Skildret gjennom Puccinis fantastiske musikk gjør det at operaen fortsatt angår oss. Flere har opplevd at den rører ved noe overraskende dypt, i noe som både er vondt og vakkert. Jeg tror Madama Butterflys mytiske status skyldes nettopp denne kombinasjonen av brutalitet og skjønnhet, både på et dramatisk og psykologisk nivå.
Men den musikalske skjønnheten må aldri dekke over ubehagelighetene både i og omkring denne historien – som at premierepublikummet ved La Scala i 1904 latterliggjorde stykket og ropte ukvemsord til Butterfly-karakteren. Puccinis opera slutter seg til den lange listen over kunstverk som vi, etter å ha beundret dem i årevis, nå ser i et annet lys. Og det er nettopp derfor det er viktig å fortsette å gi oss i kast med historien om Madama Butterfly, ta den i grundig øyesyn og være bevisst de usmakelige realitetene i librettoen.
Dette gjør Stephen Langridge i denne direkte og sterke produksjonen fra 2012 – en av de mest spilte her i Bjørvika. Her fortelles historien fra perspektivet til Pinkertons sønn. Det er hans forestilling om sin mors og fars historie vi møter, ikke en dokumentar eller et «autentisk» bilde av Japan, verken ved århundreskiftet eller fra tida rett etter andre verdenskrig, dit Langridge lar foreldrenes historie utspille seg.
Men hvem kan synge Madama Butterfly nå?
Hva da med casting? Da produksjonsselskapet Scenekvelder satte opp Claude-Michel Schönberg og Alain Boublils musikalversjon av fortellingen om Butterfly, Miss Saigon, på Folketeatret i fjor, sto de overfor en liknende problematisk arv. Handlingen i musikalen utspiller seg i Vietnam, med en tradisjon for at vestlige skuespillere sminkes opp til å se vietnamesiske ut, som fattige prostituerte og ofte stereotypisk framstilt, i kontrast til amerikanske krigshelter. Scenekvelder engasjerte norsk-vietnamesiske Thuy-Linda Luu som kulturell rådgiver for produksjonen, i tillegg til å caste norsk-vietnamesiske skuespillere til alle nøkkelrollene. Resultatet ble godt, særlig fordi Catharina Vu i hovedrollen er en sterk musikalartist.
I opera er casting mer komplisert, blant annet fordi rollene krever svært spesialiserte sangere, og talentmassen å rekruttere fra dermed er mer begrenset enn i for eksempel film og teater. Det betyr ikke at det ikke finnes gode japanske eller asiatiske operasangere – og en rekke av dem har gjort strålende prestasjoner som Cio-Cio-San i Butterfly, også hos oss i Bjørvika.
Men hva gjør vi om vi hevder at vi bare kan caste Butterfly med japanske eller asiatiske sangere, Turandot med kinesiske sangere, og Verdis Otello kun med en svart sanger i hovedrollen? Skal operaer eller oratorier satt i en jødisk kontekst, som Jephtha og Samson et Dalila, synges av jødiske sangere? Kan en homofil tenor portrettere en heterofil førsteelsker? Selvfølgelig kan han det! Sier vi at hudfargen eller bakgrunnen din skal bestemme hvilken rolle du kan spille, begrenser vi heller enn vi åpner opp mulighetene for mangfold på operascenen. Og igjen er det avgjørende hvilke briller den spesifikke produksjonen gir oss å se med. Når Marita Sølberg fyller rollen som Madama Butterfly og hun med forsiktige skritt tripper fram i kimono, er dette, i Langridges framstilling, sønnens forestilling av hvordan det kunne ha vært, mange år senere.
Dobbelt-eksponeringer
Denne produksjonen tilbyr ett perspektiv å se med, men i møte med de klassiske operaverkene, er det også mulig å se flere ting på en gang. Vi kan se en aktuell fortelling om kulturkollisjoner, en historie om et utrettelig håp, og samtidig se Madama Butterfly som et vitnesbyrd om hvordan opera aldri er apolitisk, aldri umerket av sin spesifikke historiske og kulturelle kontekst.
Akkurat nå, i vår tid, er det vanskelig å se Madama Butterfly uten en ny bevissthet om representasjonspolitikk – om hvem, hva og hvordan noe framstilles på scenene, på skjermene eller i våre bevisstheter. Vi er mer oppmerksomme på hva vi har «gjennomboret av en nål og festet på en tavle». Møtet mellom en slik bevissthet og verket, gjør oss – tror jeg – klokere, og det gjør operasjangerens meningsfylde enda tydeligere. Nettopp derfor skal vi framføre Madama Butterfly, også i dag.
Foto: Erik Berg
Butterfly