Hopp til hovedinnhold
Handlekurv Min side
Til forestillingsside
Madama Butterfly
Madama Butterfly

Drømmekollisjon og dystre konsekvenser

Stephen Langridge har satt opp en rekke operaforestillinger i et dusin land, men det var første gang den britiske regissøren ga seg i kast med Madama Butterfly da vi satte den opp i 2012. Dermed ga innledningsspørsmålet seg selv.
En man og en kvinne står i en trapp, tre mennesker står vendt mot dem Stephen Langridge / Foto: Erik Berg

– Hvordan ønsker du som regissør å sette ditt fingeravtrykk på det som er et av operahistoriens mest spilte og høyest elskede stykker?

– Fingeravtrykk kommer av seg selv, enten du ønsker det eller ei. Dessuten handler det mer om håndskrift enn om fingeravtrykk, korrigerer Stephen Langridge blidt og presiserer:

– Det sentrale her er «Madama Butterfly», ikke fingrene mine. For meg som regissør handler det hele veien om å skape en forestilling som er tilgjengelig, både for dem som aldri har sett en opera i sitt liv og for dem som har Madama Butterfly som sin favorittopera. Da vil håndskriften min være der, selv om jeg skulle prøve å unngå det.

– Kort fortalt handler Madama Butterfly om at en amerikansk marineoffiser, Pinkerton, kjøper seg et «midlertidig hjem» i Nagasaki med tjenerstab og en ung ektefelle, geishaen Butterfly, som en del av handelen. Hun er lutfattig og ser Pinkerton som sin utvei fra elendigheten. Da han etter en tid reiser hjem til Amerika, der han akter å gifte seg «på ordentlig» med en amerikansk pike, lover han å komme tilbake til Butterfly, som stoler på ham. Han blir borte i tre år uten å gi lyd fra seg, og vet ikke at hun i mellomtiden føder deres sønn. Da han omsider kommer sammen med sin amerikanske kone Kate, våger han ikke å stå ansikt til ansikt med Butterfly, og da Pinkerton og Kate vil adoptere barnet, begår hun harakiri. Er det urimelig å betrakte Pinkerton som skurken og Butterfly som offeret i dette dramaet?

– Det er iallfall for enkelt. Alle rollefigurene er flerdimensjonale, ingen er helt snille eller helt slemme. Butterfly er bestemt på å flykte fra et liv som fattig gledespike og ser Pinkerton som sin redning, Pinkerton er interessert i litt eksotisk, orientalsk virkelighetsflukt, som han betaler for. Han oppfører seg dårlig og bryter muligens sin egen moralkodeks, men han bryter ingen lover.

– Oppfatningene om moralske verdier kan dessuten endre seg over tid?

– Nettopp. Sexhandelen mellom Vesten og Østen er en del av grunnlaget for denne historien, og den er veldokumentert. Vi vet at omfanget av prostitusjon var enormt i Japan etter krigen, og vi vet at de japanske myndighetene umiddelbart etter krigen oppmuntret til prostitusjon. Begrunnelsen var at det skulle redde andre kvinner fra fortapelsen. Inntil prostitusjon ble forbudt noen år senere, var sexsalget nærmest institusjonalisert, og en okkupasjonssoldat kunne betale for en «onry girl», altså en «only girl», en prostituert som ikke lå med andre enn ham i den perioden han betalte for. Det fantes prostituerte spesielt for offiserer, for afrikansk-amerikanske soldater osv, og det er i en slik sexhandelsammenheng vi ser Pinkerton.

– Du har tatt noen grep i forhold til den versjonen som ble en fiasko da Madama Butterfly hadde urpremieren i Milano i februar 1904?

– Scenograf Alison Chitty, musikksjef John Fiore [i 2012, red.anm.] og jeg har brukt mye tid på å diskutere hvilken versjon vi ville legge til grunn. Vi valgte den som ble en stor suksess i Brescia i mai samme år, etter at Puccini hadde foretatt den første av mange revisjoner. Her er Pinkerton en tøffere «på kanten»-type enn i Paris-versjonen fra 1907, den såkalte «endelige versjonen». Blant annet kommer han med noen ganske stygge rasistiske uttalelser, som ble tatt ut i Paris-versjonen for å gjøre stykket mer romantisk-sentimentalt for et besteborgerlig operapublikum. I Brescia-versjonen er dessuten Pinkertons amerikanske kone, Kate, en fullverdig rollefigur med replikker, ikke som i Paris-versjonen bare en stum trussel mot Butterfly.

– Du lar publikum få møte Pinkerton og Butterflys sønn som voksen. Akkurat dét grepet inngår ikke i noen tidligere versjon?

– Nei. Men noe av det første Alison og jeg spurte oss selv om, var: «Hva skjedde med barnet»? Madama Butterfly er ikke en tragedie som slutter med hennes død, historien handler også om et liv som vedvarer. Så ja, vi har tilføyd denne replikkløse figuren av Pinkerton og Butterflys sønn som voksen, der han setter sammen ideen om sitt liv gjennom minner og sånt som han prøver å se for seg kan ha skjedd.

– Du har flyttet handlingen fram i tid, hvorfor?

– Handlingen foregår opprinnelig i Japan i siste halvdel av 1800-tallet da amerikanerne med militærmakt hadde tvunget fram en handelsåpning. Når vi har valgt å legge historien til tiden rett etter Den annen verdenskrig, er det fordi også dette er en periode der konflikten mellom Japan og USA får motsetningene mellom japansk og amerikansk/vestlig kultur til å tre klart fram, og fordi det fortsatt lever mange mennesker som husker denne perioden. Det er her den voksne sønnen kommer inn, for i Japan etter krigen ble det født et stort antall barn med amerikanske soldatfedre og japanske mødre, ofte prostituerte. En god del av disse barna ble adoptert og vokste opp i USA, og i våre dager vender stadig flere av dem tilbake til Japan for å forsøke å finne sine japanske familier.

– Hvem er våre dagers Pinkerton’er?

– Det er et interessant spørsmål. Han er en mann som synker under sin påståtte eller tilsynelatende verdighet, men som ikke har som målsetting å såre eller skade noen. Jeg tror nok mange vil mene at han ikke er så ulik alle dem som ikke tenker over konsekvensene av handlingene sine, spesielt handlinger innen seksuelle sammenhenger.

– Butterfly gir opp alt for Pinkertons skyld, og da han dukker opp sammen med sin amerikanske kone og vil ta fra henne det eneste hun har igjen, sønnen, tar hun livet av seg. Det er en ganske alvorlig konsekvens?

– Ja, men på en måte blir det også hennes triumf at sønnen får muligheten til å reise til Amerika, om enn uten henne. Butterfly er fast bestemt på at hun og sønnen skal bort fra det fullstendig diskrediterte japanske autokratiet der selv religionen er brakt i vanry fordi den har vært så sterkt knyttet opp mot keiserfamilien. Når hun så ser en mulighet for sønnen, gjenstår bare selvmordet for henne. Det siste hun sier til sønnen, er: «Se meg inn i øynene, barn, jeg vil at du skal huske meg. Men jeg vil ikke at du skal vite at jeg døde for at du skulle få muligheten til å reise.»

Akkurat da handler det ikke om det desperate selvmordet til en elskovssyk geisha, men om en meget resolutt ung kvinnes offer for at barnet hennes skal kunne få et bedre liv enn det hun selv har hatt.

– Det finnes flere berømte oppsetninger og innspillinger av Madama Butterfly. Har du noen favorittversjon?

– Når jeg arbeider med en forestilling, hører jeg på mange versjoner og jeg lytter mye på alle sammen. Akkurat det er veldig viktig, for jeg skal ikke ha én bestemt versjon i hodet når jeg møter de kunstnerne jeg skal samarbeide med. Min favoritt-Butterfly vil alltid være den jeg er sammen med i prøvesalen.

Intervjuet er en forkortet og lettere bearbeidet versjon fra 2012, da denne oppsetningen hadde sin premiere i Den NOrske Opera & Ballett.

 

 

 

 

 

Fortvilet japansk kvinne i hvit kimono Foto: Erik Berg
Madama
Butterfly
Til forestillingsside