Hopp til hovedinnhold
Handlekurv Min side
Til forestillingsside
Vildanden
Vildanden

Introduksjon til Vildanden

Hvor mye sannhet kan du tåle? Er vi avhengige av livsløgnene våre for å komme oss gjennom hverdagen? Disse spørsmålene er sentrale i et av verdensdramatikkens mest kjente verk.

 

Hjertelig velkommen til introduksjon for Ibsens sterkeste drama, Vildanden – som ballett. Mitt navn er Frida Steenhoff Hov, jeg er Formidler i Nasjonalballetten, og jeg skal ta dere med inn i vår tolkning av dramaet – som ballett. 

Nasjonalballettens husregissør Marit Moum Aune har over en 10-årsperiode skapt signaturverk for kompaniet. Først med Ghosts – Ibsens Gengangere i 2014, som hun lagde sammen med Cina Espejord, og så med Hedda Gabler i 2017. Med Vildanden er Aunes Ibsen-trilogi komplett. Ibsen-ballettene er blant Nasjonalballettens største suksesser, prisbelønte og bejublede i inn- og utland. Nasjonalballetten har blitt invitert til å spille forestillingene over hele verden, og har gledet publikum og kritikere i Paris, Moskva, Houston, Berlin, Wien, Shanghai og Hongkong, i tillegg til Oslo.

Initiativet til Ibsen-ballettene kom fra Ingrid Lorentzen. De er blitt en viktig del av Nasjonalballettens signatur under hennes ledelse. Da hun ble ballettsjef ønsket hun å ha med Aune som husregissør. De har jobbet sammen kunstnerisk gjennom hele karrieren, siden de møttes for 34 år siden gjennom et samarbeid da Marit var en ung regissør, og Ingrid en ung danser som den gang var elev i Stockholm. 

Nå setter vi opp Vildanden for å forske i det å være menneske, ifølge Aune, og ikke minst å vise barnets avhengighet av de voksne for å kunne bli bygd som menneske. Dette er en overskrift for alle de tre Ibsen-ballettene: Det er farlig å være barn i Ibsens stykker.

Vildanden er kjent stoff, også for mange nordmenn. Det vekker minner og assosiasjoner. Mitt eget første møte med Vildanden var i barndommen på 80-tallet med en reprise i Fjernsynsteateret, vi hadde bare NRK og så det som var å se – også voksen-tv, som vi kalte det. Helt siden dette samtidsdramaet ble utgitt for 140 år siden, har det blitt lest, tolket, dramatisert både på film og teater utallige ganger. For ungdom i dag er dette pensum, naturlig nok, siden Ibsen regnes som en av tidenes fremste dramatikere.

Henrik Ibsen er verdens andre mest spilte dramatiker etter Shakespeare. Han skrev skuespillet Vildanden i 1884 – den gang var det et veldig moderne verk! Sigmund Freud var et barn på denne tiden, og utviklet psykoanalysen mange år senere, så den psykologiske realismen vi finner hos Ibsen var svært forut for sin tid. Psykologien var - for å si det litt flåsete – ennå ikke «oppfunnet».

Vildanden er et kammerdrama om livsløgner og familiehemmeligheter, med få roller involvert. Selve handlingen foregår over en kort tidshorisont, men vi ser de siste 25 årene gjennom tilbakeblikk, de eksploderer så å si i nåtiden. Denne retrospektive, eller tilbakeskuende teknikken, er Ibsens kjennemerke: Skjulte familiehemmeligheter fra fortiden rulles gradvis opp og avdekkes i nåtid. Fortidens synder er grunnlag for nåtidens tragedie. Når dramaet starter, er det egentlig allerede for sent - gjennom handlingen oppsummerer Ibsen hvorfor. Og hans psykologiske dramaer foregår i borgerskapet, hvor fasaden er viktig og fallhøyden stor, med strenge normer – som Ibsens karakterer stadig sprenger seg ut av. Hovedkarakteren Hedvig er trolig oppkalt etter Ibsens søster ved samme navn, som var den eneste i familien han hadde et godt forhold til.

Skuespillet ble til mens familien bodde i Italia, kona Suzannah, sønnen Sigurd og han selv tilbragte 27 år i Italia og Tyskland, mellom 1864 og 1891. Her ble de mest kjente verkene hans til, både Peer Gynt, Et dukkehjem, Gengangere og senere Vildanden og Hedda Gabler. Etter mange og vanskelige år i Norge, med store økonomiske problemer etter blant annet ubetalte farskapsbidrag fra ungdommen, i tillegg til depresjon og alkoholisme, hadde Ibsen det nå bedre enn noen gang. Han var blitt en verdensberømt og bejublet forfatter med økonomisk frihet. Ibsens dikterskap deles ofte opp i ulike periode, og etter flere år som kritisk samfunnsrefser, viser han i denne perioden en større interesse for menneskesinnets gåter, gjennom bruk av symbolikk. Vildanden markerer starten på denne perioden.

Hvordan kan vi så oversette litteratur til dans?

Vår versjon er en moderne ballett bygd på et litterært verk. Som kunstart uten språk, er moderne ballett en måte å fortelle det som ligger mellom linjene. Når en skal danse litteratur, må historien og motivasjonen som ligger bak handlingen tydeliggjøres. Derfor er rekkefølgen på noen av scenene byttet om. I vår versjon starter vi med historien til villanden, hvor Grosserer Werle er på jakt i skogen, skadeskyter anda så hun brekker vingen, og tar henne med seg.

Ifølge Aune er det viktig å tørre å være direkte på scenen, dans må ha klare bilder og være enkelt å lese. Enhver tolker det de ser ut fra sitt eget liv, her finnes ingen fasit. Det handler om å åpne stoffet, og spille ut situasjoner som treffer publikum. Uten å gjøre det sentimentalt, men ved å fortelle om følelsen i scenen og hos karakterene. Og nettopp karakterene, eller rettere sagt karakterbygging er et stikkord for den prosessen ballettdanserne må gjennom når de skal danse litteratur. 

Regissøren jobber ikke som en koreograf vanligvis gjør, hvor bevegelser er tenkt ut på forhånd, hun jobber med den skapende danseren, med improvisasjon og skuespillertrening. De startet med leseprøve av teksten, som på teatret. Danserne blir oppfordret til å tenke som skuespillere og må bygge sine egne rollekarakterer gjennom dans. De jobber på gulvet, setter i gang en scene og improviserer, tar det opp på video og plukker det de liker best. Dette gir også danserne et ansvar, og gjør at de selv skjønner karakteren sin godt.

Rollen som Hedvig danses av barn fra Ballettskolen og en ung danser i Nasjonalballetten. Gjennom et samarbeid med Nagelhus Schia Productions deltar også fire dansere fra deres talentprogram Nagelhus Schia Production 2 i forestillingen.

Det kunstneriske teamet bak Vildanden står også bak de to forrige Ibsen-ballettene. Scenografien er ved Even Børsum. Det er et mørkt og gotisk-inspirert uttrykk på scenen. En stor, flytende hvit vegg henger over scenen som et tak, den kan skråstilles og roteres, og brukes som lerret til bilde- og filmprojeksjon, blant annet som vindu i loftsleiligheten til familien Ekdal.

Vanlige møbler som bord og stoler er også del av scenebildet, og brukes aktivt i dansen. De danses på, under og med. Vanligvis når Vildanden settes opp som skuespill foregår handlingen inne i en stue med interiøret i leiligheten til Ekdal, men her er flere symboler fra skuespillet hentet inn i scenografien, blant annet skogen, gjennom store tømmerstokker som ligger bak på scenen. I bakgrunnshistorien til familiene Ekdal og Werle er skogen sentral, gjennom Høydalsverket hvor Grosserer Werle og Gamle Ekdal i sin tid var kompanjonger. Gamle Ekdal ble fengslet for ulovlig hogst og forfalsking av kart. Skogen er med andre ord både grunnlaget for familien Werles rikdom, og for familien Ekdals tidligere velstand, og påfølgende sosiale fall.

Trestammene kan også være et symbol på den kunstige skogen som er innredet på loftet hos Ekdal, hvor villanden holdes gjemt. Trærne er også et dødssymbol: Hugger du ned et tre vil det aldri leve igjen. Svære kråkelignende fugler som sitter på trestammene minner oss om at alle egentlig lengter ut, et annet sted, ut fra det familiære og innenstengte rommet.

Teamet ønsker å skape scenebilder som sier noe om den menneskelige natur.

I teateroppsetninger ser vi vanligvis ikke villanden som en figur, hun forblir inne på loftet, men i vår versjon er også villanden med som en rollefigur. Villanden snakkes mye om i skuespillet, og når vi danser, må vi danse det som snakkes om.

Hva symboliserer så villanden?

Det interessante hos Ibsen er at det ikke er helt klart, vi som publikum dikter med på historien. Villanden er skadeskutt av Werle, den dras opp fra vannet av en jakthund, og gis så til familien Ekdal, denne falne familien, for at de skal ta vare på den. En villand er ment å leve i det fri, men holdes inne på et loft – et ganske tydelig symbol på frihet. Den kan også være et symbol på Hedvigs tragedie; for regissøren er villanden egentlig et symbol på alle karakterene i stykket. Alle er skadet av fortiden og på hver sitt vis en villand med brukket vinge. Alle lengter egentlig ut i frihet, men så har de denne jenta som ikke tåler det skarpe lyset ute.

Hedvig er i ferd med å bli blind, men samtidig ser hun mer og mer. Både av klasseskiller, illusjoner, livsløgner og de voksnes svik. Det handler om de sårene vi får når vi er små; blir jeg sett, blir jeg elsket eller er jeg et problem? Hedvig er 14 år med en 14-årings kropp, men inni seg er hun 10 år. Hun har ikke fått den sosiale utviklingen hun trenger for å modnes som menneske. Kanskje kan villanden tolkes som puberteten – det unge mennesket som ser ting tydelig, står opp mot andre og ikke later som?

Musikken er skapt av komponist og musiker Nils Petter Molvær. Han er også mannen bak musikken til resten av Ibsen-trilogien, og står selv på scenen i forestillingene. Molvær skaper det meste av musikken underveis i prøveprosessen, parallelt med at dansen skapes i studioene. Han snakker ofte om musikalske tema med danserne og får tilbakemeldinger fra dem. Molvær jobber også med filmmusikk og musikken til balletten kan minne litt om det. Dere vil høre at det er emosjonell musikk, som kan vekke følelser.

Kostymene er designet av Ingrid Nylander.  De er historisk inspirert, det er livkjoler, flosshatter, dresser og silkekjoler. Vi ser tydelig forskjell mellom kostymene til karakterene som har god råd, og de som ikke har det lenger. Fellestrekk i mønsteret på kostymene, forteller oss om slektskap mellom karakterene.

Doktor Relling er ikke til stede i vår versjon av stykket, men et av de mest kjente sitatene fra Vildanden er hans, og går rett inn til kjernen i tematikken: «Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme...»

To familier er sentrale i handlingen: Familien Ekdal og Familien Werle. Dramaet utspiller seg hos familien Ekdal, som tilsynelatende lever et lykkelig liv. Fotografen Hjalmar Ekdal lever et liv der kona, Gina, gjør all jobben og sørger for familiens inntekt. Hjalmar lever en «livsløgn» uten å vite det selv. Gina, som både fotograferer og retusjerer bildene i loftsgalleriet deres, er også en av de som er med på å holde løgnen i live.

Hjalmar selv bruker tiden sin på å gruble over sin store oppfinnelse – som han en gang skal skape – og til å dyrke sitt eget selvbilde og opprettholde den sosiale fasaden. Men da hans ungdomsvenn Gregers Werle en dag dukker opp, begynner familiemedlemmenes livsløgner gradvis å bli avdekket.

Dermed utvikles også tragedien som rammer Hedvig, deres 14 år gamle jente. Hedvig er den egentlige hovedpersonen i vår tolkning. Hun tror etter hvert at det er hun selv som er problemet, men i realiteten er hun den eneste uskyldige personen i dramaet. Dette uskyldsrene kan vi også høre i hennes musikalske tema.

Hedvig er svaksynt med en øyensykdom som kommer til å gjøre henne blind. Hun tåler ikke skarpt lys, og får ikke lese så mye hun vil, for å beskytte øynene. Hedvig er ungdom, men sosialt underutviklet etter å ha levd isolert fra samfunnet hjemme med sine foreldre. Hun går ikke på skolen, men hjelper familien og kjemper om oppmerksomhet og kjærlighet, spesielt fra faren. Hun gjør alt for at han skal være glad – og se henne.

Hjalmar går gjerne inn på loftet, der villanden de har fått av Werle er gjemt. Hjalmars far, Gamle Ekdal, bor sammen med dem. Han er ofte beruset, men Hedvig prøver å få kontakt med ham. 

Gregers Werle kommer tilbake etter å ha vært borte fra familien i mange år. Faren, Grosserer Werle, inviterer til selskap, og Gregers ber inn ungdomsvennen Hjalmar. Han passer ikke helt inn, men prøver. Gamle Ekdal kommer inn, men Hjalmar vedkjenner seg ikke faren.

Werle ønsker at Gregers skal bli medeier i Høydalsverket. Gregers har gitt faren skylden for morens tidlige død, og avviser han tydelig. Han kommer på sporet av hvordan faren har ordnet Hjalmars ekteskap.

På fest hos overklassen leker husets bestyrerinne, Fru Sørby, blindebukk med de mannlige gjestene og leken utvikler seg i en farlig retning før hun tar kontroll over situasjonen. Fru Sørby er tidligere tjenestejente, og nå forlovet med Werle. Hun bruker kroppen sin som kapital og har fått makt over han. Werle er i ferd med å bli blind av samme øyensykdom som Hedvig.

Når Hjalmar kommer hjem fra festen har han glemt å ta med noe til Hedvig, som han har lovet. Dette er symptomatisk, han er mest opptatt av seg selv. Hjalmar mottas med varme, Gina og Hedvig steller for han og fôrer selvbildet hans. Koreografien forteller oss at Hjalmar egentlig er en komediefigur.

Gamle Ekdal kommer også tilbake, og etter hvert forlater begge menn Hedvig til fordel for anda på loftet.

Gregers forlater hjemmet i sinne. Han synes Ekdal-familien har blitt urettferdig behandlet av faren, og vil rette opp deres navn og stolthet. Han går til Hjalmar. Der treffer han Hedvig for første gang, han vier henne oppmerksomhet og interesse. Hun viser han villanden som de gjemmer på loftet, og som Hedvig er så glad i. Da han får høre om øyesykdommen skjønner han at det ikke er Hjalmar som er Hedvigs far, men hans egen – de to er halvsøsken.

Gregers kjenner igjen Vildanden både i seg selv, som det sårede mennesket han er, og også i Hedvig. Hun sluker Gregers agn, er desperat etter oppmerksomhet. Gregers ser henne, men ikke egentlig. Han ser ikke hennes behov, hun blir en brikke i hans spill som handler om faren hans. Gregers vil renske ut alt hos Ekdal som kommer fra faren. Det betyr at hemmelighetene må frem i lyset. Han er idealist og tror derfor han kan si alt, han er på den «riktige siden» av sannheten.

Gina kommer, og Gregers gjenkjenner henne som farens gamle tjenestepike og elskerinne. Når Hjalmar kommer inn blir han glad for å se ungdomsvennen, men Gregers forteller ham om forholdet mellom Gina og Werle.

Gregers tror at sannheten vil gjøre Hjalmar fri til å starte et sant ekteskap, uten løgn. At han er storsinnet nok til å tåle det. Hjalmar blir tvert imot fra seg, avviser Gina og vil kvitte seg med villanden. Anda var jo en gave fra Werle til Hedvig. Han får full støtte fra Gregers, som vil ha hevn over sin far.

Grosserer Werle og Fru Sørby kommer for å finne Gregers. Øyesykdommen til både Hedvig og Werle avsløres, og Hjalmar forstår hvordan alt henger sammen. Gina og Hjalmar tror grossereren og Fru Sørbye vil skape en ny familie. Det ender med at far og sønn Werle slåss, og at gamle Werle forlater huset som en ødelagt mann.

Hjalmar skyver også Hedvig fra seg, og tviler på at hun egentlig er glad i han. Hedvig blir mer og mer fortvilet, men Gregers oppfordrer henne til å ofre Villanden, for å bevise sin kjærlighet til faren. At hun selv skal skyte den med farens våpen.

Hedvig bestemmer seg og går inn på loftet for å skyte villanden, og vi ser de to i en duett hvor de nærmest blir ett, men så hører Hedvig farens ord om at han hadde hatt det bedre uten henne, og da retter Hedvig geværet mot seg selv.

Avslutning

Hos Ibsen er det farlig å være barn. Verket er en tydelig advarsel, den gang som nå: Vår viktigste oppgave, hvis vi har barn, er å se barna og deres behov. Som foreldre må vi lære oss å se tegn bak en tilsynelatende lykkelig fasade, men for å se tegn må du se etter, og Hedvigs foreldre har ikke tid til å se at hun er i ferd med å utvikle et mørke, en depresjon. De er for opptatt av seg selv.

På 1970- og 80-tallet var det kanskje mange barn som ble ikke sett fordi foreldrene var opptatt med å finne seg selv. Men hvordan er det med vår foreldrerolle av i dag? I dag dyrker mange foreldrerollen, barnas fritid gjennomreguleres og glansbilder av familien presenteres i sosiale media. Er det like skadelig?

Det kan være mange grunner til at selvopptatte foreldre ikke klarer å se barnas behov, vi kan selv bære med seg skader fra fortiden, opplevelser som har formet oss, eller sykdommer som gjør det for vanskelig å se andre enn oss selv.  

Forskningsbasert kunnskap av i dag forteller oss at barn som lever i familier som har det som Hedvig i Vildanden, står i fare for å begå selvmord. Hun er isolert, går ikke på skole, har ingen venner på sin egen alder, og får følelsen av at hun er problemet. Det er oppskriften på selvdestruktivitet. Dette er felter som ikke var forsket på i Ibsens samtid, og det sier noe om hvor moderne og forut for sin tid Ibsen var.

Vildanden handler om å forske i det å være menneske: familiehemmeligheter og livsløgner finnes trolig hos de fleste av oss – men hvor mye sannhet tåler vi?

Svaret må dere finne selv, men først ønsker jeg dere en stor opplevelse med Nasjonalballettens versjon av Vildanden. Jeg heter Frida Steenhoff Hov, og sier takk for oppmerksomheten!