Fin de partie

Sted

Et tomt rom i grålig lys. Til venstre står to søppelbøtter ved siden av hverandre, dekket av et gammelt laken. I midten, også dekket av et laken, sitter Hamm i en rullestol.

1. Prolog – Roundelay

Sangeren som gir liv til Nell, framfører en sang om de siste skrittene ved dagens slutt og om livets sirkel.

2. Clovs pantomime

Clov beveger seg stivt og ustøtt mellom vinduene, trekker for gardinene ved hjelp av en gardintrapp og ler kort for seg selv. Han avdekker søppelbøttene og titter ned i dem – igjen med en kort latter. Til slutt fjerner han lakenet som dekker Hamm. Han sitter ubevegelig og tilsynelatende sovende i rullestolen, kledd i slåbrok, filthatt og med et blodflekket lommetørkle over ansiktet. Clov betrakter ham taust, går mot døren, men stanser og ser seg tilbake.

3. Clovs første monolog

Clov snakker om hvordan snart alt vil være over. Han husker et gammelt ordtak: legger man korn til korn hver dag, får man til slutt en enorm, uhåndterlig haug. Han håper at han aldri skal straffes mer når alt er slutt. Inntil da er det bare å trekke seg tilbake til sitt tre ganger tre meter store kjøkken og vente på Hamms neste fløytesignal.

4. Hamms første monolog

Hamm erkjenner at alle lider, men undres om hans lidelse er den største. Også han vet at slutten er nær, men foreløpig ønsker han bare å sove. Han blåser i fløyten etter Clov, som ikke vil la ham sove, ettersom han akkurat har våknet.

5. Søppelbøttene

Nagg kommer opp av en søppelbøtte og banker på lokket til den andre, og vekker Nell. Etter hans ønske forsøker de å kysse, men får det ikke til. Nell blir irritert; Nagg spøker med at hun har mistet en tann. De innrømmer at synet har sviktet, men hørselen er fortsatt skarp. Nagg husker tandemsykkelulykken i Ardennene, der de mistet bena.

Hamm klager over at snakket deres holder ham våken. Nagg finner munterhet i elendigheten, men Nell avviser ham. For selv om ulykke er den største komedie, mister vitsen sin kraft når den gjentas. Nagg prøver å muntre henne med vitsen om skredderen, buksene og verdens skapelse. Nell ler, men blir mer grepet av minnene fra Comosjøen, der de forlovet seg.

Etter Hamms irettesettelse trekker Nagg seg tilbake i bøtta. Hamm tilkaller Clov, som tar Nells håndledd, men uten å finne puls.

6. Romanen

Hamm vil nå fortelle sin historie, men trenger et publikum. Han lover Nagg et mandelegg om han lytter.

Hans fortelling: På julaften krøp en utsultet, skitten mann til døren hans og ba om brød til barnet han hadde forlatt alene i tre dager, for å finne mat. Han tryglet Hamm om å i det minste ta inn barnet. Hamm klarer ikke å avslutte historien. Han blåser i fløyten på Clov, som forteller at han fant en rotte på kjøkkenet, men ble avbrutt da han skulle drepe den.

Hamm kaller alle til bønn, men ingen kan eller vil be, og troen på Gud er borte. Da Nagg krever sitt mandelegg, sier Hamm at det ikke er flere igjen.

7. Naggs monolog

Nagg husker da lille Hamm ropte på ham om natten, ikke på moren, men ingen av dem gikk for å trøste ham. Likevel håper han at dagen kommer da Hamm igjen trenger stemmen hans, at ropet skal få ham til å føle seg som Hamms eneste håp. Han banker på Nells bøtte, men innser at hun er død. Sorgen høres ut som skriket fra et såret dyr.

8. Hamms nest siste monolog

Hamm snakker om sorgen sin. Han tenker på dem han kunne ha reddet. Men han innser at alle deler samme skjebne, og at det ikke finnes noen vei ut av undergangen. «Slutten er i begynnelsen, og likevel fortsetter vi.» Hele livet går med til å vente på at livet skal ebbe ut.

9. Dialog mellom Hamm og Clov

Samtalen mellom de to viser at de begge vet at de er gjensidig avhengige av hverandre.

Hamm spør om rotta på kjøkkenet; Clov svarer at den har sluppet unna.

Clov innrømmer at han allerede føler seg død. Hamm ber om sovemedisinen; Clov sier det er tiden for den, men esken er tom – det blir ikke mer.

10. «Det er slutt, Clov» og Clovs vaudeville

«Det er slutt,» sier Hamm: Han trenger ikke lenger Clov. Før Clov går, ber han ham si noen hjertelige avskjedsord. I stedet synger Clov en grov vaudevillesang. Hamm avviser den som en spyttklyse.

11. Clovs siste monolog

Clov reflekterer over kjærlighet, vennskap, forholdet mellom lidelse og straff, og balansen mellom tjeneste og frihet. Han vet døden nærmer seg, men sier at han må forandre seg om lidelsen skal ta slutt. Han lengter etter en avslutning som kommer av seg selv, og tror at når han faller, vil han gråte av glede.

12. Overgang til finalen

Clov og Hamm takker hverandre – med ord fulle av frykt, ironi og desperasjon. Hamm ber Clov dekke ham med lakenet før han går, men Clov drar uten å gjøre det.

13. Hamms siste monolog

Hamm erklærer at et spill han tapte for lenge siden, nå er slutt. Han prøver å komme seg fram med båtkroken Clov har lagt igjen. Clov kommer tilbake i reiseklær, men Hamm legger ikke merke til ham.

Bruddstykker av minner og ord dukker opp i Hamms bevissthet. Han gjenopptar sin roman: han minnes mannen som ville redde barnet sitt fra sult, kulde og død som ventet dem begge – og tvang ham til å ta ansvar. Hamm blåser i fløyten etter sin far. Intet svar. Han kaster fløyten, men beholder lommetørkleet.

14. Epilog (orkester)

Av Dr. Tünde Mózes-Szitha