Hopp til hovedinnhold
Min side Handlekurv
Til forestillingsside
Hans og Grete
Hans og Grete

Til å grine av

Dette er en kjærlighetserklæring. Til kontratenorer generelt, til David Hansen spesielt. 
Mann i profil David Hansen

Jeg glemmer aldri mitt første møte med en kontratenor på scenen. Jacek Laszczkowski gjorde rollen som keiser Nero i Monteverdis Poppeas kroning, denne grusomme tyrannen som drepte for fote, og gjorde akkurat det han lystet med folk rundt seg. Man kunne forventet en mektig bass hos en slik skikkelse. Isteden, i Neros første arie, ble salen fylt av krystallklar sang, så lys at jeg var sikker på at det var en av sopranene jeg hørte. Det traff midt i magen, og jeg fikk frysninger. Den brutale rolleskikkelsen som nærmest lød som en gudinne, gjorde et uutslettelig inntrykk på meg. Siden har den litt mystiske og nærmest androgyne kontratenorstemmen fortsatt å gi meg gåsehud, og er utmerket når jeg trenger en vakker motvekt til ulike situasjoner.  

Min reaksjon var ikke uvanlig, skal man tro australske David Hansen, som synger Wildenway i Hans og Grete.  Han er vant til at publikum blir både forvirret, glade, sjokkerte eller oppspilte første gangen de hører ham på scenen. For det er noe med kontratenorens stemme som gjør alle forventninger til skamme. Du venter å høre en tenor, en baryton eller en dyp bass, men så er det nærmest en mezzosopran, eller i blant en soprans stemme, som fyller rommet, usedvanlig rent, med volum og kraft og klang, hinsides det man tror er mulig for en mannlig stemme.  

For David Hansen er det heller ikke uvanlig at folk begynner å fleipe om manglende manndom, med referanser til de tidligere kastratene. – Men jeg blir egentlig ikke fornærmet, sier Hansen, – jeg synes disse reaksjonene er gull. Det er fantastisk å pirke borti disse følelsene hos publikum. Jeg skulle ønske det skjedde oftere!  

Musikk skrevet for kastrater 

Kontratenorstemmen skriver seg tilbake til polyfon (flerstemmig) musikk fra 14. og 15. århundre. I renessansen tolket man Pauli ord om at kvinner skulle tie i forsamlinger, dithen at de ikke kunne synge i kirken. Kontratenorene fylte dermed denne stemmen i liturgiene, enten som solister eller med korguttene og guttesopranene. Men kastratene begynte å gjøre seg gjeldende i kirkekorene, og fikk en stadig større popularitet.  I det som regnes som den første fullstendige opera, Monteverdis Orfeus fra 1607, var det kastrater i flere av rollene.  

De første store operastjernene 

Den groteske historien om kastrater har sin opprinnelse i det bysantiske riket, og opp gjennom århundrene var evnukk-sangerne godt kjent. Denne anerkjennelsen varte helt til Konstantinopels fall i 1204. Deres skjebne videre er uklar – helt til de dukket opp igjen i Italia på midten av 1500-tallet, blant annet i Det sixtinske kapells kor. 

Disse sangerne ble etter hvert så populære at italienske operaer måtte ha med minst én av dem for å være sikker på at forestillingen ikke ble mislykket. Italiensk opera i det 18. århundre ble mye spilt over hele Europa, og sangere som Senesino og Farinelli ble de første store operastjernene. Mange har sikkert sett filmen Farinelli. 

Den siste kastraten

På begynnelsen av 1800-tallet endret heldigvis holdningene til denne praksisen seg, noe som betydde slutten på roller skrevet spesielt for kastrater. I 1861 ble det offisielt ulovlig å kastrere noen i musikalsk øyemed i Italia. Alessandro Moreschi, også kalt «Romas engel», (1858–1922) var den siste kastraten i Det sixtinske kor, og stemmen hans kan faktisk høres på innspillinger fra 1902 og 1904. Disse skurrete opptakene av Moreschi (riktignok over middagshøyden av sin karriere) er de eneste vi har av den sagnomsuste kastratstemmen. (I denne Wikipedia-artikkelen kan du høre et par av disse opptakene.) 

Falsettsang  

Bruk av falsett er kjent for mange fra disco, pop og rock – tenk på Bee Gees, Prince eller a-has «Take on me». Også kontratenorene synger med en slags falsett-teknikk, men i motsetning til dem som bare glir opp i falsett på enkelte strofer, trener de opp musklene rundt stemmebåndene slik at de klarer å synge konstant i dette toneleiet. Stemmebåndene vibrerer i sykluser, ettersom hvordan luften fra lungene presses opp. Kontratenorene åpner og lukker stemmebåndene for hver vibrasjonssyklus, og bruker ikke hele lengden på stemmebåndet, mens strupehodet er stabilt i en lav posisjon. Uten denne spesielle stemmeteknikken er disse sangerne gjerne tenorer eller barytoner.

Honningsøtt og virilt, glassklart og knivskarpt  

David Hansen oppdaget at han var en høy kontratenor, som altså kan synge de tidligere sopran-kastratrollene, da han sang Nero i Poppeas kroning. 

Stemmen hans går over omtrent tre oktaver, men hvor høyt han kommer, avhenger av dagsformen. Dessuten blir stemmen naturlig dypere etter som han blir eldre. 

— Falsett er en skjør stemme, sa han til Aftenposten i 2013. – Det krever bruk av muskler som jeg ikke bruker når jeg snakker. Disse musklene krever daglig mosjon og trening, ellers blir de svake og vanskeligere å kontrollere.  

Han forteller at for bare 10–15 år siden var nesten alle kontratenorer alter, mens vi nå har kontratenorer som høres mer ut som mezzosopraner – og i noen tilfeller som sopraner. Dermed konkurrerer de også med sine kvinnelige sangerkolleger, og ikke bare andre kontratenorer.  

Kritikere har beskrevet David Hansens stemme som både honningsøt og samtidig mandig, med knivskarpe, presise toner. 

«Du vil trolig aldri se eller høre en bedre kontratenor», skrev avisen Herald Sun om David Hansen. 

Kontratenorer i ny musikk 

I dag er det stadig vanligere å høre kontratenorer på scenen. Det skyldes både at barokkmusikk eller tidligmusikk (som Händel og Vivaldi) har blitt mer populær de senere årene, og at kontratenorer i større grad får roller som kvinner har pleid å synge – som f.eks. «bukseroller», der særlig mezzosopraner har sunget manns-/gutteroller. 

Den britiske kontratenoren Alfred Deller (1912–1979) var en pioner når det gjaldt dagens fremføringspraksis av tidligmusikk, og har mye av æren for at kontratenorene igjen ble brukt i renessanse- og barokkmusikk. Han ble oppdaget av Benjamin Britten, som skrev rollen Oberon i En midtsommernattsdrøm for ham, den første rollen skrevet for kontratenor i det 20. århundre. 

Etter Britten er flere operapartier blitt skrevet spesifikt for kontratenorer. David Hansen har tidligere sunget i både Le grand macabre av Ligeti og Peer Gynt av Jüri Reinvere her på Den Norske Opera & Ballett, i tillegg til i Monteverdis Ulysses vender hjem. Allerede i 2007 sang han i Händels Julius Cæsar på den gamle operaen på Youngstorget. 

 – Jeg mener at ny musikk er viktig for integreringen og utviklingen av kontratenorstemmen, fordi det er med på å bryte opp den barokke stereotypen og gi den følelsen av den moderniteten den fortjener, sier Hansen. – Uansett om det er ny eller gammel musikk, er det vår jobb å gi den skjønnhet og mening. 

Men det er noe med kontratenorstemmene, altså. Smektende søtt og samtidig mandig og glassklart. Det er så vakkert at det nesten er til å grine av. Kan lyttes til når som helst, og anbefales særlig som motvekt når du befinner deg i ubehagelige situasjoner – som for eksempel hos tannlegen. 

Mann i kostyme sitter i radiobil Foto: Erik Berg