Introduksjon Kylián-festivalen: Day after Yesterday

Kjære publikum, velkommen til introduksjon!

Mitt navn er Frida Steenhoff Hov, jeg er formidler i Nasjonalballetten, og har gleden av å ta dere med inn i den Kyliánske verden, nå som Nasjonalballetten snur Operaen på hodet for å feire kunstnerskapet til verdens største nålevende koreograf. Tsjekkiske Jiří Kylián har fornyet balletten som kunstart. Men, han skaper ikke bare dans. De senere årene har han også jobbet med foto og video, skulpturer og installasjoner. 

 I Kylián-festivalen: Wings of Time fra 29. mai til 14. juni, vil hans kunst prege hele Operahuset. Her kan dere se skulpturer på glassfasaden, fotoutstilling i Prøvesalen, dans på Operataket og verdenspremiere på installasjonen Ensō bak scenen.  På Hovedscenen danses sju av hans balletter, og publikum inviteres til helt spesielle visninger av Kyliáns filmer, med dans og med trompetist Nils Petter Molvær som spiller live.

Jiří Kylián har personlig kuratert festivalen og det er første gang hele bredden av hans kunst vises i Norge. Selv sier han at «… en så omfattende visning av arbeidet mitt har aldri blitt presentert før og vil definitivt aldri finne sted igjen!»

Ballettsjef Ingrid Lorentzen er stolt over at Kylián velger å oppsummere livsverket sitt her hos oss. Festivalen markerer også det unike forholdet han har til Norge, til Operahuset og Nasjonalballetten. Det nære samarbeidet mellom han og Nasjonalballetten har utviklet seg gjennom mer enn 30 år, og kompaniet har danset til sammen 27 av hans balletter.

Men hvordan begynte dette samarbeidet? Hvordan fikk Kylián øynene opp for Norge og Nasjonalballetten vår? 

Man sier ofte at Norge er en ung kulturnasjon. Vi fikk en nasjonalballett først i 1958, som da het Operaballetten, men vi kan heller si at Norge er en ung kulturinstitusjons-nasjon.  Norske kunstnere har alltid vært aktive og i tett kontakt med det europeiske kulturlivet.  

Norske komponister har vært kjente og spilte utenfor våre grenser og for Jiří Kylián var komponisten Arne Nordheim den første norske relasjonen. Kylián hørte Nordheims stykke «Solitaire» (fra 1968) og i 1974 lagde han balletten Stoolgame til den. Nordheim og Kylián ble etter hvert nære venner og de lagde også balletten Ariadne sammen i 1977. Alt dette skjedde i Nederland og altså før Kylián og Nasjonalballetten ble kjent. 

Men fra Norge fulgte man jo selvfølgelig med på hva som skjedde, og ballettsjef etter ballettsjef jobbet iherdig med å få Kylián på repertoaret her. Det er nemlig ikke bare å sette opp en ballett av ham. Man må ha tillatelse fra høyeste hold, dvs. av Kylián selv. I 1986 fikk daværende ballettsjef Anne Borg det til med Symfoni i D og to år etterpå med Stoolgame, til Arne Nordheims musikk.  I 1990 ble Dinna Bjørn ballettsjef og hun satte seg fore å få Kylián selv hit. Etter 5 års brevutveksling reiste hun og daværende administrator Paul Podolski til Haag for et møte med Kylián og i 1999 kom han til Norge for første gang. Og hver gang Kylián besøker Norge tar reisen et par dager, siden han ikke kjører fly.

Dette langvarige samarbeidet har skapt en kompetanse i kompaniet vårt og en tillit hos Kylián for at hans uttrykk og kunst blir ivaretatt her. Gjennom årene har Kyliáns kunst formet danserne i kompaniet – men også oss som publikum og vår forståelse av hva dans kan være. Dessuten har mange av våre mest profilerte samtidskoreografer Kylián å takke for at han så dem og ga dem sjanser, og muligheter til å utvikles. I sine 24 år som sjef for Nederlands Dans Theater (NDT) løftet han ikke bare danserne og kompaniet til internasjonalt toppnivå, han ga også rom for utvikling og Nederlands Dans Theater ble i hans tid et arnested for nye koreografer som i dag har store internasjonale karrierer: Mats Ek, Johan Inger, Nacho Duato, og Sol León og Paul Lightfoot. Også Alexander Ekman som stod bak A Swan Lake. Alle disse var dansere i NDT og er nå berømte koreografer.  Dette sier noe om Kyliáns avgjørende betydning for hvor ballettkunsten befinner seg i dag. 

Kylián selv oppdaget dansen da han var ni år og moren hans tok han med på sin første ballettforestilling. Fra da av var han solgt. Moren hans var danser, og Kylián hadde alltid vært aktiv og drev med turn, men da han skjønte at kroppen kunne gjøre mer enn å bare løpe og slå salto, skiftet han til dans.  Og når han innså at han gjennom dans kunne uttrykke følelser han ikke kunne uttrykke med ord, skjønte han at koreografi var det han skulle drive med. Som ung fikk han et stipend for et år i London, og det kjentes utrolig for en fra et kommunistisk land å få lov til å reise utenlands.  I London sugde han til seg inntrykk, han var midt i den den vestlige populærkulturen med The Beatles og The Rolling Stones. Han så Martha Graham, han møtte Margot Fonteyn og Rudolf Nureyev, som ble en venn – selv om han kunne være vanskelig. Den første store muligheten kom da direktøren ved Stuttgart Ballett, John Cranko, tilbød han kontrakt, uten engang å ha sett Kylián danse. Kun på anbefaling fra lærerne.

For å flytte til Stuttgart måtte han først tilbake til Praha, og dette var i 1968, samtidig med at russiske tanks rullet inn i byen. Tsjekkoslovakia ble stengt ned. I stedet for å levere inn passet som avtalt, og med en utreisetillatelse som så vidt var gyldig, krysset han grensen og visste at han aldri kunne dra tilbake. Da var han 21 år, og hadde både Prahas avant-garde-teater og tsjekkisk surrealistisk film med seg som kunstnerisk bagasje. Etter hvert flyttet han til Nederland, hvor han overtok som kunstnerisk leder for NDT som 28-åring. Hans sjelevenn og livslange partner er danseren Sabine Kupferberg. De to møttes under en prøve, har et helt spesielt nært forhold, de inspirerer hverandre og jobber sammen kunstnerisk. Sabine er også med i Kyliáns filmer og i fotoutstillingen Free fall, som er del av festivalen.

Mange har prøvd å kategorisere arbeidet hans, men han vil ikke høre snakk om en spesiell Kyliánsk teknikk. Det ville være å stivne i en form, og Kylián vil ikke slå seg til ro med ett uttrykk. Hans moderne balletter har likevel en særegen signatur. Flere av verkene hans er inspirert av billedkunstnere og arkitekter, og scenografien er alltid en integrert del av verket. 

Livsløpet har en spesiell plass i Kyliáns virke og i de over 100 koreografiene han har skapt. Selv sier han at de handler om fødsel, død, og alt imellom. Men hva er det med Kyliáns kunst som gjør at det norske publikummet har omfavner verkene hans i mange år allerede?  Kanskje er det en opplevelse av noe dypt gjenkjennelig, ifølge ballettsjef Ingrid Lorentzen. Som om livet i all sin skjørhet males ut foran øynene våre, mens han utforsker grensene mellom mørke og lys, fornuft og galskap, liv og død – og den korte avstanden fra høytidelighet til latter.

I de to programmene vi viser på Hovedscenen ser dere sju av de vakreste og mest dyptgripende ballettene som er skapt, og som demonstrerer spennvidden i arbeidene hans.

I Day after Yesterday skuer vi tilbake og får et gjensyn med Kylián-klassikerne Forgotten Land (1981), No More Play (1988), Petite Mort (1991) og Symphony of Psalms (1978).

I forestillingen Day before Tomorrow danser Nasjonalballetten de nyere, tidløse ballettene Bella Figura (1995), Wings of Wax (1997) og Gods and Dogs (2008). Alle stammer fra den senere perioden av hans liv, og representerer forskjellige måter å nærme seg ballett på.  

Hvis vi likevel skal driste oss til å si noe om hva som kjennetegner mange av Kyliáns arbeider kan vi si noe sånt: Bruk av FORM, danseren er kunstverket og brukes til å utforske form i menneskekroppen. Bruk av ROM, utforskning av både scenens fysiske rom og rom i dansen. Bruk av ISOLASJON, søkelys på spesifikke kroppsdeler. Bruk av INNGANG og UTGANG, måter danserne kommer inn eller forlater scenen på. Bruk av KONTRAST, flytende sekvenser i kontrast til stakkato-lignende skarpe bevegelser. Bruk av HUMOR, ofte både i bevegelser, gester og ansiktsuttrykk. 

Forestillingen Day after Yesterday rommer fire ikoniske balletter: Forgotten Land, No More Play, Petite Mort og Symphony of Psalms. Dette er moderne ballett uten handling, men spekket med poesi, oppfinnsomhet og musikalitet. Alle er fra den tidlige perioden av Kyliáns kunstnerskap, alle framføres til levende musikk av Operaorkesteret under ledelse av dirigent Vello Pähn, og på den siste balletten får vi også høre Operakoret.  

Forgotten Land, skapt i 1981, utforsker minner, hendelser og mennesker som over tid går tapt eller blir glemt, til musikk av Benjamin Britten. Edvard Munch-maleriet Livets dans, som viser en kvinne i tre livsstadier, var til stor inspirasjon for Kylián da han skapte dette verket. Det ble til i tett samarbeid med maleren John Macfarlane, som både har designet scenografien og kostymene. Kvinnene har lange kjoler i klare farger, mennene har ensfarget bukse og skjorte, skikkelsene på scenen trer tydelig frem mot et malt bakteppe som viser et forblåst hav. Det starter med lyden av vind, noe som skaper et uttrykk av noe kaldt. Danserne har ryggen til oss, de er alene sammen, så starter musikken, og noen par bryter ut av ensemblet med duetter. Gjennom balletten møter vi kvinner og deres partnere i mange ulike stadier, jeg kan fornemme sorg, trøst, dialog, sinne, forelskelse og ømhet. Brittens musikk Sinfonia da Requiem følger den latinske kristne liturgien og er inndelt i tre deler: Lacrimosa (Gråt), Dies Irae (Guds vrede) og Requiem Aeternam (Evig hvile). Musikken spilt av Operaorkestret er både storslått, illevarslende, rytmisk kompleks og usigelig vakker. Den kan romme en hel livssyklus – på samme måte som Munchs maleri.

Balletten No More Play fra 1988 er også inspirert av kunsten, nærmere bestemt av en liten skulptur av Alberto Giacometti ved samme navn: et lett deformert brettspill, og to trestykker som ligner menneskelige figurer. Ifølge Kylián er det «… som å bli invitert til å spille et brettspill med hemmelige regler. Først når du starter det merkelige spillet begynner du å lære spillereglene – men noen ganger er det for sent.» 

Til No More Play valgte han musikk for strykekvartett av Anton Webern, som spilles av Operaorkestret. Kylián er fascinert av denne musikken, som han mener skaper en helt spesiell, kjølig atmosfære og spenning. Musikken ble avgjørende for koreografien, og bevegelsene er tett koreografert til det musikalske uttrykket, det er lekent, og som han selv sier: «… det føltes som jeg spilte et spill med veldig strenge regler, men som var skrevet på et språk alle hadde glemt.»

I Petite Mort fra 1991, ser vi seks kvinner og seks menn veksle mellom duetter og gruppesekvenser, til musikk fra to av Mozarts mest populære pianokonserter. 

Petite mort, oversatt fra fransk, betyr «liten død», og brukes vanligvis som en eufemisme, altså en forskjønning eller en poetisk måte å beskrive seksuelt klimaks, orgasme. Kanskje skapes det nytt liv i elskovsøyeblikket, men ved å skape et nytt liv, skaper vi også en ny død. Selv sier koreografen at «det å bli født og dø og noe imellom – å elske og dele kjærlighet med andre – er de evige temaene i alt jeg har skapt».

Barokke kjoler på stativ og kårder til å fekte med er en uttrykksfull del av scenebildet og av koreografien, i tillegg til en nydelig sekvens med et digert stykke sort silke som danserne lar bølge over scenen. Lyden av kårdene gjennom luften bidrar også til lydbildet. Det er de rolige satsene fra Mozarts pianokonsert vi hører, spilt av Operaorkestret. Kylián har kuttet vekk de raske satsene, slik at verket ifølge han selv blir litt som en antikk torso; amputert, uten armer og ben. Men likevel med skjønnet og sårbarhet.

For Kylián er scenografi, lysdesign, kostymedesign, musikk og koreografi uløselige deler av den helheten som utgjør kunstverket en ballettforestilling.  De fagfolkene som Jiří Kylián jobber med har som regel fulgt ham gjennom mange år. Joke Visser har designet kostymene til mer enn 40 av Kyliáns balletter, også Petite Mort. Danserne er kledt i beige tettsittende korsetter, som virker både gammeldagse og glamorøse på én gang. De lar dansernes kropper tre tydelig frem mot det mørke bakgrunnen på scenen. 

I den siste balletten har Kylián brukt et eksisterende verk, Igor Stravinskys mektige verk Salmesymfonien.  Salmesymfonien er skrevet i 1930 og basert på tre bibelske tekster fra den russiske ortodokse seremonien, som alle dreier rundt bønn og lovprising av «Herren». Å lese tekstene gjorde at Kylián stilte seg spørsmål om all den lidelse mennesker har opplevd gjennom historien. Og selv om mennesket selv står bak denne lidelsen, hvorfor skal vi prise «Herren», spør Kylián, når han aldri har hjulpet oss å bli bedre? Også i dag blir mennesker drept flere steder i verden.

Balletten Kylián skapte har samme tittel som Stravinskys verk, Symphony of Psalms.

Vi ser store bevegelser, lange linjer. Det er korsformasjoner, større ensemblescener og alt er åpent og utstrakt. Vi ser også bruk av en slags dominoeffekt – hvor bevegelser gjentas med lett forskyvning som gir en bølgende virkning. Utrykket er mer klassisk enn de andre ballettene og det er flere vakre duetter hvor par liksom faller ut av de store ensemblescenene og finner sine egne uttrykk.  

Scenografien består av overlappende, vevde persiske tepper med vakre mønster, og koreografien er inspirert av mønstrene i teppene. Alle danserne er på scenen fra start til slutt, og er gjensidig avhengig av hverandre. Likevel, innenfor den strenge koreografien gis det også rom for enkeltdansernes følelsesutbrudd og personlige uttrykk.

Symphony of Psalms er fra 1978. På den tiden var Kylián helt fersk koreograf og ung leder av Nederlands Dans Theater, 31 år gammel. Det var en tøff tid både privat og profesjonelt. Kompaniet hang ikke sammen på den tiden. Det besto av forskjellige personligheter og stilarter. Kylián bestemte seg for å lage et stort verk der det var rom for alle dansernes særpreg hvor de kunne være individualister, men likevel samordnes.  Bildet han brukte for å forklare danserne hva han ville var nettopp et vevd teppe med mange farger og mønstre. Men, i veven blir de en helhet, og når teppet er ferdig er helheten det første du ser. Denne tanken var starten på hans arbeid i NDT, og den filosofien har han arbeidet etter siden. Alt Kylián har lagd senere har i seg spor fra Symphony of Psalms.

Dette er en majestetisk, storslagen og samtidig emosjonell avslutning på forestillingen, hvor både Operaorkestret og Operakoret lar musikken komme til live.

Gjennom festivalen Wings of Time oppsummerer Jiri Kylián sitt livsverk her i Operaen. I løpet av fjorten dager kan vi oppleve skulptur og installasjoner, foto og film, musikk og dans. Jeg håper dere bruker den unike muligheten til å oppdage flere sider ved denne mesteren, som også behersker kunsten å fortelle en hel historie gjennom bare én enkelt bevegelse.

Kylián sier at dans handler om kommunikasjon. Om en "magisk trekant" hvor skaperen, tolken og tilskueren er like viktige. Her handler det ikke om å forstå, men om å oppleve. Om å åpne seg for følelsene, for grensene mellom mørke og lys, for bevegelsene som forteller om liv og død, og for hele bredden i Kyliáns kunst. Og det handler, fremfor alt, om å la seg bevege. 

Jeg heter Frida Steenhoff Hov, og sier takk for oppmerksomheten og ønsker dere en god festival!