FILM

Port de bras er et fransk uttrykk som beskriver armbevegelsene til klassiske ballettdansere. Men bevegelsene til armene våre har uendelige formål og muligheter. Utover skjønnhet, estetikk og seksualitet, er armene våre også utrolig dyktige og kreative – og de kan også ødelegge og drepe! I dag ønsker vi å rette fokuset mer mot deres teatrale kvaliteter.

Våre «overekstremiteter» ble ikke bare skapt for å gripe etter ting rundt oss – de er en svært viktig del av kroppen vår som gjør oss i stand til å kommunisere med omverdenen. Ofte ser vi hvordan ordene våre ledsages av håndbevegelser, som gir dem et visuelt uttrykk og understreker det vi sier. I den klassiske dansens verden finnes det syv grunnleggende armposisjoner. Jeg vet at mitt Port de bras ikke nødvendigvis samsvarer med læren til en av de store pedagogene innen klassisk ballett – den russiske danseren Agripina Vaganova. Men la det være slik! Vaganova ble født i St. Petersburg i 1879. Det betyr at når vi har premiere på Wings of Time i mai 2025 i Oslo, ville hun ha vært 146 år gammel!

Det er en grunn til at jeg har valgt Port de bras til å fremføres i denne festivalen. Disse armbevegelsene vil bli utført i unison av rundt 50 dansere (og tidligere dansere) fra Nasjonalballetten. Danserne vil bevege seg samtidig og forhåpentligvis godt koordinert, men mellom disse disiplinerte bevegelsene – som er så typiske for vårt yrke – vil det også være rom og tid for spontane utbrudd av improvisasjon som uttrykker individualitet og frihet.

Bevegelsen i dansernes armer er av aller største betydning. De er essensielle for kommunikasjon, og gjør det mulig å uttrykke lidenskap, ærlighet og sannhet. Kroppsspråket vårt lyver aldri!

Danserne i denne spesielle forestillingen vil være som trær, med stammer som er ubevegelige og godt forankret i røttene. Men armene deres er frie – som treets grener – beveget av vind og vær. Vi berører og blir berørt – og dette er livets fineste øyeblikk.

Between Entrance and Exit er en film som er sterkt påvirket av følelsesverdenen min som ung – av leiligheten der jeg ble født, fylt med tunge, mørke møbler fra det 19. århundret (mange av møblene i filmen kommer faktisk fra denne leiligheten), og av kjente personer som ble født i hjemlandet mitt, og som har påvirket verden med verkene sine: Franz Kafka, Sigmund Freud og Gustav Mahler. Da jeg laget filmen, hadde jeg dem hele tiden i bakhodet. Med arbeidet sitt utforsket de essensen ved den menneskelige tilværelsen med sin motstridende emosjonalitet og uforklarlige ønsker. Men Praha var den største inspirasjonen min. 

Selv om denne filmen bærer med seg visse elementer fra ungdomstiden min, bør den betraktes som ren fantasi og bare det. Den symbolske tittelen Between Entrance and Exit er svært enkel å forstå. Men den kan like gjerne forstås som tiden vi får fra vi blir født, til vi dør ...

I filmen er det to hovedpersoner – en mann og en kvinne. De møtes i en labyrint i en forlatt leilighet fylt med antikke møbler. De befinner seg i et rom fylt med for lengst glemte kjærlighetsbrev eller i en vinterhage. Kanskje er de samtidige, kanskje lever de bare i hverandres fantasi. Hovedpersonenes alvor, klovneri, sårbarhet og seksualitet og deres usikkerhet og brutalitet utgjør materialet som denne er filmen er laget av. Det emosjonelle møtet domineres av én ting: Erkjennelsen av at alle ønskene og alle de uoppfylte drømmene deres bare er her en kort stund og snart vil bli slokket som et stearinlys ... 

Kortfilmen med navnet Schwarzfahrer er spilt inn i en historisk Praha-trikk fra 1930 som jeg pleide å ta da jeg var liten gutt. Filmens tema er et møte mellom to passasjerer og den surrealistiske reisen deres. Det er et møte mellom en middelaldrende kvinne og en yngre mann – en nostalgisk reise gjennom tid og rom og gjennom minner som kanskje aldri har funnet sted. Reisen er på den ene siden et symbol på det ugjenkallelige tapet av ung kjærlighet og på den andre siden det eneste som med sikkerhet ledsager oss hele livet: endestasjonen.

Reisen til hovedpersonene er meningsfull eller meningsløs eller noe midt imellom – men helt klart humoristisk selv om den er mørk som antrasitt! Schuberts sang «Nacht und Träume» (1822–23) er av avgjørende betydning da den tilfører filmen ømhet, sensualitet og intensitet. Schwarzfahrer er et tysk ord for mennesker som tar trikken uten å betale for billetten. Ingen av oss har noensinne betalt billett for reisen gjennom livet. Ingen har noen gang fortalt oss hvilken trikk vi bør ta. Som et resultat må vi ofte bytte trikk. Men uansett hvilken trikk vi tar, er én ting sikkert – før eller senere ankommer vi vår endelige destinasjon. 

I 2015 fikk jeg en invitasjon til Cinematica-festivalen i Ancona. Da jeg var der, ble jeg så betatt av Monumento ai Caduti, med sine imponerende trapper som fører ut i Adriaterhavet. Jeg stod på toppen av disse trappene og betraktet andre menneskers skygger som spredte seg utover trappene i alle slags abstrakte rektangler. Jeg syntes det var både fascinerende og symbolsk og bestemte meg for å lage en kortfilm inspirert av dette. Symbolismen på stedet er enkel å forstå: Det er monumentet som er viet alle soldater som har falt i krig. Det er de mektige trappene som leder nedover og ut i havet eller oppover mot himmelen.

Også handlingen i filmen er enkel: Et par som har vært sammen i vel førti år, feirer 40-årsjubileet for bryllupsreisen, som startet på disse trappene. Her er de igjen, førti år senere, på det samme stedet, og ser tilbake på livet. De prøver å akseptere det og samtidig se inn i en kort og usikker fremtid. Med tårer og latter og med humor og sarkasme prøver de å gjenskape noen av øyeblikkene de har delt tidligere. De tilsynelatende viktige øyeblikkene reduseres av tiden som har gått, mens noen av de uvesentlige begivenhetene blir mer fremtredende. Den evige kampen mellom mikrokosmos og makrokosmos er hele tiden til stede. Alle verdier endres, og det er en slags følelse av tap og nostalgi i luften. Feiringen av bryllupsreisen begynner å forvandles til en hallusinasjon og illusjon der linjen mellom virkelighet og fantasi ikke lenger eksisterer. 

I minst to år har jeg hatt planer om å lage en kortfilm med Carmen som tema med tidligere dansere fra Nederlands Dans Theater III. Det er nok ikke vanskelig å forstå hvorfor temaet Carmen tiltrakk oss, og hvorfor vi ønsket å gjøre en ny tolkning.

Min egen fascinasjon for temaet har mange sider. Målet vårt var å redusere ensemblet til bare fire hovedpersoner: Carmen, Don José, Escamillo og Micaëla. Den tsjekkiske bilen Tatra ble tyren – Carmen kan ikke eksistere uten – som hadde en avgjørende innflytelse på filmen.

Utøverne er mye eldre og egentlig for gamle til å spille de fargerike og lidenskapelige karakterene. Dette ble faktisk et svært spennende aspekt ved hele gjennomføringen. De fikk muligheten til å gjenoppleve og tolke følelsene sine på nytt, men med alle erfaringene fra tiden som har gått. Dette gjør de med mye mer humor og intensitet enn de ville ha gjort som unge. Nå ser de alt gjennom et deformert speil av tid, og de gjenopplever disse øyeblikkene gjennom personlighetens ytterpunkter.

Fordi denne historien er tidløs, fordi hovedpersonene allerede hadde opplevd den mange år tidligere, og fordi de tolker den på nytt nå, bestemte vi at filmen ikke skulle tas opp i normal hastighet. Farten på alle sekvenser settes enten opp eller ned. Ved å gjøre det ønsker vi at tilskuerne skal bli veldig bevisst på tiden som passerer gjennom oss hvert eneste øyeblikk av vår eksistens! Vi følte at det ideelle stedet å ta opp filmen, var et område som var helt jevnet med jorden og ødelagt av mennesker – det eneste stedet som kunne romme hovedpersonenes primære følelser.