Hopp til hovedinnhold
Handlekurv Min side

Barberen
i Sevilla

Scene fra Barberen i Sevilla, med Rosina (Angela Brower) i brudekjole
Kjøp
Spilles
2. oktober–29. oktober
SCENE
Hovedscenen
Varighet
3 t 10 min / 1 pause

En vitamin-innsprøytning av en opera!

Rossinis mesterverk byr på boblende musikk, fengende komikk og forskrudde forkledninger. Denne forestillingen er så klar for å sjarmere deg!

Ungjenta Rosina bor i huset til gamle doktor Bartolo, som har planer om å gifte seg med henne. Men også grev Almaviva har falt hodestups for jenta og prøver å vinne hjertet hennes.  

Byens selvoppnevnte altmuligmann, barberen Figaro, kommer greven til unnsetning. Dermed er det duket for bestikkelser, bedrag og komiske forviklinger. Hvordan har Figaro tenkt å løse knutene, redde dagen – og kjærligheten? 

Det komiske og tragiske hånd i hånd 

Karakterene har alle noe ubehagelig ved seg: egoisme, begjær og grådighet. Det tar regissør Jetske Mijnssen på alvor, og viser hvordan komedien alltid ligger nær tragedien.  

Da NRKs anmelder så forestillingen i april, var han svært begeistret:

«Barberen i Sevilla er et fyrverkeri av musikalsk og komisk overskudd. [...] ... så man knapt tror sine egne ører. [...] De synger og spiller aldeles fabelaktig. Og det er kjempegøy!»

Barberen i Sevilla er ett av tre skuespill av Pierre Beaumarchais, og en forløper til Figaros bryllup. Der har Grev Almaviva fått sin Rosina, men ikke noe lykkelig ekteskap. I lys av dette får Rossinis komiske opera om Rosina og grev Almavivas unge forelskelse en annen klang. 

Damene besvimte 

Gioachino Rossini etterlot seg hele 39 operaer da han døde i 1868. Barberen i Sevilla er hans mest kjente og spilte.  

I Frankrike ble Rossini kalt «Monsieur Crescendo», for musikken hans stiger stadig i styrke. Det sies at flere damer ble båret ut av operahusene etter at de hadde besvimt av den voldsomme kraften i Rossinis musikk.  

Så kom deg i Operaen, og gjør deg klar for klassisk feelgood av beste merke! 

  • Gratis introduksjon en time før forestilling 
  • Nominert til Hedda-pris for beste musikkteater

  

Oppsetningen gjør dette eviggrønne repertoaret interessant på en måte jeg ikke helt trodde var mulig. 

  – HILD BORCHGREVINCK, DAGSAVISEN


 

Medvirkende og kunstnerisk team

  • Musikk
    Gioachino Rossini
  • Libretto
    Cesare Sterbini
  • Originaltittel
    Il barbiere di Siviglia
  • Musikalsk ledelse
    Daniel Cohen
  • Regissør
    Jetske Mijnssen
  • Scenograf
    Herbert Murauer
  • Kostymedesign
    Julia Katharina Berndt
  • Lysdesign
    Mark Van Denesse
  • Koreograf
    Lillian Stillwell
  • Medvirkende
    Herrekoret, Operaorkestret
    • Figaro
        • 2. okt 2022 18.00
        • 8. okt 2022 18.00
        • 12. okt 2022 19.00
        • 15. okt 2022 18.00
        • 18. okt 2022 19.00
        • 21. okt 2022 18.00
        • 26. okt 2022 19.00
        • 29. okt 2022 18.00
    • Rosina
        • 2. okt 2022 18.00
        • 8. okt 2022 18.00
        • 12. okt 2022 19.00
        • 15. okt 2022 18.00
        • 18. okt 2022 19.00
        • 21. okt 2022 18.00
        • 26. okt 2022 19.00
        • 29. okt 2022 18.00
    • Grev Almaviva
        • 2. okt 2022 18.00
        • 8. okt 2022 18.00
        • 12. okt 2022 19.00
        • 15. okt 2022 18.00
        • 18. okt 2022 19.00
        • 21. okt 2022 18.00
        • 26. okt 2022 19.00
        • 29. okt 2022 18.00
    • Dr. Bartolo
        • 2. okt 2022 18.00
        • 8. okt 2022 18.00
        • 12. okt 2022 19.00
        • 15. okt 2022 18.00
        • 18. okt 2022 19.00
        • 21. okt 2022 18.00
        • 26. okt 2022 19.00
        • 29. okt 2022 18.00
    • Berta
        • 2. okt 2022 18.00
        • 8. okt 2022 18.00
        • 12. okt 2022 19.00
        • 15. okt 2022 18.00
        • 18. okt 2022 19.00
        • 21. okt 2022 18.00
        • 26. okt 2022 19.00
        • 29. okt 2022 18.00
    • Don Basilio
        • 2. okt 2022 18.00
        • 8. okt 2022 18.00
        • 12. okt 2022 19.00
        • 15. okt 2022 18.00
        • 18. okt 2022 19.00
        • 21. okt 2022 18.00
        • 26. okt 2022 19.00
        • 29. okt 2022 18.00
    • Fiorello
        • 2. okt 2022 18.00
        • 8. okt 2022 18.00
        • 12. okt 2022 19.00
        • 15. okt 2022 18.00
        • 18. okt 2022 19.00
        • 21. okt 2022 18.00
        • 26. okt 2022 19.00
        • 29. okt 2022 18.00

Biografier kunstnerisk team

Daniel Cohen, musikalsk ledelse

Daniel Cohen er musikksjef ved Darmstadt Stadttheater. Etter en vellykket debut på Staatsoper Berlin med Stravinskijs Vårofferet i sesongen 2016–17, ble han invitert tilbake for å dirigere Tryllefløyten, Barberen i Sevilla og Brittens Turn of the Screw, mens han på Deutsche Oper Berlin nylig dirigerte Don Giovanni. Han har nettopp også dirigert Idomeneo i Palermo, Così fan tutte i Tel Aviv, Maskeballet og Rusalka i Darmstadt. Sesongen 22/23 har han opptredener blant annet på Deutsche Oper, MDR-Sinfonieorchester Leipzig og Orchestra della Toscana. Ved Darmstadt Stadttheater skal han dirigere en ny oppsetning av Alban Bergs Lulu. Sommeren 2019 debuterte Cohen ved Bregenz-festivalen, der han dirigerte Wiener-symfonikerne i Don Quixote, i regi av Mariame Clément. Året etter ble han invitert til å dirigere det nystartede Bregenz Festival Academy Orchestra. I sesongene 2015–17 var Cohen kapellmester ved Deutsche Oper Berlin, der han dirigerte en rekke forestillinger: Così fan tutte, Don Giovanni, Tryllefløyten, Barberen i Sevilla, Tornerose, Lucia di Lammermoor, La Traviata og G. F. Haas' Morgen und Abend. Av andre høydepunkter finner vi hans debut med Canadian Opera Company med La clemenza di Tito, D'Avalos Maria di Venosa på Festival della Valle d'Itria, Massenets Don Quichotte i Cagliari, Brittens En midtsommernattsdrøm i Palermo og Tryllefløyten i Macerata. For Israeli Opera har han vært musikalsk leder for La Cenerentola, Bortførelsen fra Seraillet, Figaros bryllup, Rigoletto, Otello, Lady Macbeth fra Mtsensk, Spar dame og Wozzeck. Som orkesterdirigent har Cohen jobbet med Staatskapelle Berlin, Los Angeles Philharmonic, Dresdner Philharmonie, Helsingfors Philharmonic, RTÉ National Symphony i Dublin, West Australian Symphony Orchestra, Orchestra del Maggio Musicale i Firenze, Milwaukee Symphony, Israel Symphony Orchestra, Orchester de Chambre de Lausanne og Sinfonieorchester Basel. Cohens interesse for samtidsrepertoar har ført ham til samarbeid med Pierre Boulez i Lucerne Festival Academy Composer Project, han er kunstnerisk leder av Gropius Ensemble, og han har også jobbet med London Symphony Orchestra's Soundhub-program for unge komponister. Daniel Cohen er opprinnelig fiolinist og var i flere år medlem av West-Eastern Divan Orchestra, hvor han også var assistentdirigent for Daniel Barenboim.

Jetske Mijnssen, regissør

Mijnssen har en psykologisk tilnærming til regifaget, som gir oppsiktsvekkende og gripende tolkninger av operakarakterene. I forrige sesong hadde Jetske Mijnssen premiere på Poulencs Karmelittsøstrene i Zürich, Janáčeks Katja Kabanova ved Komische Oper Berlin. I 2020 skapte hun Verdis Don Carlo ved Oper Graz og Monteverdis Orfeo ved Det Kongelige Teater i København. I 2019 sto hun bak fremragende barokkforestillinger: Legrenzi's La division del Mondo og Les Talens Lyriques på Opera National du Rhin i Strasbourg og Rameaus Hippolyte et Aricie i Opernhaus Zurich. Tidligere har hun  regissert Mozarts Idomeneo i Zürich og Tsjajkovskis Eugen Onegin i Graz. I 2016 regisserte hun Luigi Rossis Orfeo ved Opéra National de Lorraine. Denne produksjonen vant den franske Grand Prix du Syndicat de la Critique. Massenets Werther, produsert i samarbeid med Ben Baur for scenografi og kostymer i Saarbrücken, ble nominert til Tysklands høyt anerkjente Der Faust i 2014. Jetske Mijnssens liste over operaproduksjoner strekker seg fra Humperdincks Königskinder i Dresden, Verdis La traviata i Bern, Händels Almira i Hamburg og Innsbruck, Mozarts Bortførelsen fra Seraillet i Essen, Gouvy's Der Cid i Saarbrücken, Puccinis Madama Butterfly i Basle, Donizettis Don Pasquale og Ravels L'enfant et les sortilèges i Berlins Komische Oper, til Rossinis Barberen i Sevilla for Opera Zuid. For barn har hun iscenesatt Brittens The Little Sweep og Valtinonis Pinocchio for Komische Oper Berlin, og Henzes Pollicino for Netherlands Nationale Reisopera. Jetske Mijnssen tok en mastergrad i nederlandsk litteratur og poesi ved Amsterdams Universitet, og spesialiserte seg deretter på opera og sceneregi ved Amsterdamse Hogeschool voor de Kunsten i fire år.

Herbert Murauer, scenograf

Scenograf og kostymedesigner Herbert Murauer har jobbet med operaproduksjoner over hele verden. På Oper Frankfurt står han bak produksjoner som Così fan tutte, Bortførelsen fra Seraillet, La Fanciulla del West og Flaggermusen. I tillegg har Herbert Murauer laget scenografien til Julius Cæsar i Egypt i Frankfurt, regissert av Johannes Erath. For produksjonene av La traviata ved Hamburg Staatsoper og Die tote Stadt ved Graz Opera var Murauer ansvarlig både for scenografien og kostymedesignet. Han hadde scenografien på Lucio Silla på Theater Basel, og Genoveva på nasjonalteatret i Mannheim, og tidligere på Figaros bryllup i Kassel, Lucia di Lammermoor på Deutsche Oper am Rhein i Düsseldorf, Il turco in Italia, i La Opera Los Angeles, Cherubinis Medea på Grand Théâtre i Genève, og Saul og Roberto Devereux på Bayerische Staatsoper i München. I tillegg har hans arbeider vært å se på Théâtre Royal de la Monnaie Brussel, Den Kongelige Opera i København, Covent Garden i London, De National Opera Amsterdam, Korea National Opera Seoul, Gran Teatre del Liceu i Barcelona, Teatro Real Madrid, Theater an der Wien og på Glyndebourne Festival. For Den Norske Opera & Ballett har han laget scenografien til Wozzeck og kostymene til Eugen Onegin, som vi viste våren 2020.

Julia Katharina Berndt, kostymedesigner

Julia Katharina Berndt er født i Hamburg. Hun studerte drama og teater ved Royal Holloway College, University of London, og jobbet da med sammenhengen mellom rom og identitet, i forbindelse med performancekunst, installasjonskunst og publikumsinteraksjon gjennom stedsspesifikt teater. Deretter ble hun utdannet scenograf og kostymedesigner på det prestisjetunge Motley Theatre Design Course, under veiledning av Alison Chitty. Hun ble nominert til Linbury Prize for Stage Design i 2011. På London Fringe-scenen (for blant andre Mark Ravenhill og Edward Bond) jobbet hun fortsatt med stedsspesifikke, interaktive og performative tilnærminger. Samarbeidet med kollektivet non zero one var også viktig, og ble tildelt Off West End Award for beste underholdning i 2012. Siden 2012 har hun hatt sin base i Tyskland, og har vært assistent på Thalia Theatre Hamburg samt forskjellige europeiske operahus (Zürich, Amsterdam, blant andre). Samtidig var hun ansvarlig for kostymer og scenografi for ulike scener i Hamburg, Berlin og Hannover. Hun har jobbet som frilans scenograf og kostymedesigner for teater, opera og film siden 2016. Julia var semifinalist av Ring Award 2017 og 2020 i Steiermark, og ble i 2018 nominert til Årets kommende kunstner av Opernwelts for scenografien til Nixon i Kina. Dette ble fulgt av en nominasjon i 2019 for Costume Design of the Year for scenografien til La divisione del mondo.    

Mark van Denesse, lysdesigner

Rett etter studiene begynte belgiske Mark Van Denesse å jobbe som lystekniker ved Den flamske operaen. Etter flere år som frilans teatertekniker fikk han et engasjement i 1998 som lysdesigner ved Toneelhuis i Antwerpen. Han jobber nå som lysdesigner for teater-, opera- og danseforestillinger, Europa over, som Theater Zuidpool, Het Paleis, NTGent, Staatsoper Hamburg, Toneelgroep Amsterdam, Munchener Kammerspiele, Olympique Dramatique, Ro Theatre, Laika, Lazarus, Staatsoper Stuttgart, Thalia teater Hamburg. Han har hatt et omfattende samarbeid med Luk Perceval i Onkel Vanja, Platonov, Lulu, Macbeth, Hamlet, Front, Blikktrommen, Hummerens år. Med Johan Simons laget han Fredag og Richard III for ZTHollandia og Life a dream, Oresteia, Vergeten Straat, La Grande Bouffe. Han har også jobbet med andre regissører som Jetske Mijnssen (Almira, Eugen Onegin) og Dimiter Gotscheff (Tartuffe).

Lillian Stillwell, koreograf

Lillian Stillwell er frilans koreograf. Hun har jobbet på operahus i Tyskland, Østerrike, Sveits og Luxembourg, inkludert Theater Basel, Theater Bremen, Opera Graz, Philharmonie Luxembourg, National Theatre of Mannheim, statsteatrene i Lübeck, Saarbrücken og Kassel, så vel som i USA. Hun mottok sin klassiske ballettutdannelse fra Ballet Arts Minnesota og Milwaukee Ballet før hun fullførte en Bachelor of Arts i moderne dans ved University of Minnesota, Twin Cities. Hun danset i Minneapolis og New York City med koreografer som Emily Johnson / Catalyst, Pam Tanowitz, Gerald Casel, Alexandra Beller, Shapiro & Smith, Scott Rink og Johannes Wieland. I 2007 flyttet hun med Johannes Wielands ensemble fra New York til State Theatre i Kassel, Tyskland, der hun var medlem av danseensemblet i fem år. I løpet av den tiden begynte hun selv å koreografere. Siden 2013 har Lillian Stillwell jobbet som frilans koreograf, og er spesielt glad i tverrfaglige produksjoner. Hun har koreografert operaer, teaterstykker, musikaler, dans og barneteater. Hennes første musikal, Evita (2013) med den sveitsiske regissøren Tom Ryser, hadde stor suksess og markerte begynnelsen på et tett samarbeid: Mass av Leonard Bernstein; Jesus Christ Superstar, som ble nominert til henholdsvis beste regi og beste koreografi av Musicals Magazine; og den nye David Bowie-musikalen Lazarus, som Bild Magazine hyllet. Lillian Stillwells nylige arbeid inkluderer en tverrfaglig versjon av Tornerose ved Philharmonie Luxembourg, Il trovatore ved Opera Graz og La traviata ved Statsteatret i Saarbrücken, Tyskland.

        

Handlingen

Akt I

Grev Almaviva tar med seg en gjeng musikere for å synge for Rosina, som er innestengt av vergen sin, Dr. Bartolo. Musikerne drar da Rosina ikke reagerer på Almavivas sang. Almaviva hører Figaros stemme, og trekker seg tilbake idet barberen dukker opp og skryter av sitt travle liv som nabolagets altmuligmann. Figaro møter Almaviva og lover å hjelpe ham med å vinne Rosina. Ikke før har Bartolo forlatt huset for å gjøre klart til sitt eget giftermål med Rosina, før Almaviva setter i gang med sin andre serenade. Han kaller seg «Lindoro» – en fattig stakkar som ikke har annet enn kjærlighet å by på. Figaro foreslår at Almaviva kler seg ut som en full soldat, for å bli innkvartert i Bartolos hus.

Rosina tenker på stemmen som rørte ved hjertet hennes, og bestemmer seg for å lure Bartolo. Figaro blir med henne, men de forsvinner da de hører fottrinn. Bartolo forteller musikklæreren, Don Basilio, at han planlegger å gifte seg med Rosina. Basilio svarer med å fortelle at Almaviva er hans rival, og foreslår å ødelegge grevens omdømme. Bartolo er enig, men Figaro hører dem. Han varsler Rosina om at Bartolo har planer om å gifte seg med henne neste dag, og lover å levere et brev hun har skrevet til «Lindoro».

Da Rosina er alene med Bartolo må hun gjennom et avhør, før hun må høre på hvordan han skryter av at han er altfor smart til å la seg lure. Det banker på døren, og husholdersken Berta kommer inn med Almaviva, forkledd som en full soldat på jakt etter losji. Mens Almaviva krangler med Bartolo, greier han å gi Rosina et kjærlighetsbrev. Men da Bartolo krever å få se brevet, bytter Rosina det ut med en vaskeriliste. Almaviva avslører identiteten sin, og Rosina, Berta, Bartolo og Basilio er forbløffet over alt som skjer.

Akt II

Bartolo tar imot en ung musikklærer, «Don Alonso» (igjen Almaviva i forkledning), som hevder han er vikar for Basilio, som er syk. Rosina kjenner igjen frieren sin og begynner sangtimene mens Bartolo sovner på sofaen. Figaro kommer for å barbere doktoren, og klarer å stjele nøkkelen til Rosinas rom. Så dukker plutselig Basilio opp, og ser ut som sunnheten selv. Han blir bestukket av Almaviva, og later som om han er syk, og forsvinner. Figaro barberer Bartolo mens Almaviva og Rosina planlegger kveldens flukt. Berta er skremt av all forvirringen og tror hun er i ferd med å bli gal. Bartolo lurer Rosina til å tro at «Lindoro» har forrådt henne.

Almaviva kommer sammen med Figaro for å bortføre Rosina. Først avviser jenta «Lindoro», men da han forklarer at han og Almaviva er den samme, faller hun i armene hans. Rosina og Almaviva gifter seg. Da Bartolo braser inn, er det for sent og de to er allerede er gift.

Intervju med regissør

Tekst: Vilde Alette Monrad-Krohn

Helt siden regissør Jetske Mijnssen satt opp Barberen i Sevilla for ti år siden, har hun hatt et problem med operaen. Hun fikser ikke slutten. Hun tror rett og slett ikke på den. Det er det god grunn til, hvis du kjenner bakgrunnshistorien.

For å skjønne slutten må vi starte med begynnelsen: Dramatikeren Pierre-Augustin Beaumarchais skrev den politiske og komiske trilogien Barberen i Sevilla, Figaros bryllup og Den skyldige moren mellom 1782–1792. Stykkene følger grev Almaviva, Figaro og Rosina (senere grevinne Almaviva), doktor Bartolo og Don Basilio i en rekke intriger og forviklinger gjennom livet. Det er imidlertid én ting som holder seg konstant:

– De er alle ganske upålitelige og ufordragelige, spør du meg, sier regissør Mijnssen.

Familien som ikke er en familie

– Det er en merkelig, nærmest dysfunksjonell familie vi møter, selv om ingen er i familie. Vi har denne doktoren, som ikke nødvendigvis er en doktor, som helst bare vil drikke kaffe og lese avisen sin i fred. Vi har musikklæreren, Don Basilio, som også på uforklarlig vis hører til der, han er en sårbar sjel, mens Figaro og Rosina – de er som to kjeklende, ertende tenåringssøsken over frokostbordet. På en underlig måte hører de alle til i dette landskapet.

For Mijnssen handler det likevel ikke om å få oss til å bli glad i dem. Hun holder fast på at de alle er grådige og egenrådige:

– Det viktigste med denne operaen er at de alle er ubehagelige folk. Til og med Rosina. Jeg vet hun ofte blir sett på som et offer for sin tid, siden hun blir holdt fanget hos Doktor Bartolo og er i ferd med å bli tvangsgiftet. Men jeg ser henne som en utspekulert dame, full av egne komplotter, som bruker greven for å komme seg unna Bartolo.

En regel har likevel alltid et unntak.

– Berta. Originalt er hun en gammel husholderske, men hos oss er hun ung og stormforelsket i Figaro. Hun har også først og fremst tanke for seg selv, men til slutt er nok hun den snilleste på scenen.

Tilbake til begynnelsen

Det var Mozart som først gjorde Beaumarchais’ teater til opera med stykke nummer to, Figaros bryllup. Året var 1786, og operaen ble en braksuksess.

Tretti år senere, i 1816, bestemte Gioachino Rossini seg for å lage opera av forløperen til Mozarts mesterverk. Barberen i Sevilla ble skrevet slik musikken høres ut: bråkvikt og boblende av ideer. Ryktene skal ha det til at Rossini brukte mellom 13 og 19 dager på hele verket.

I Figaros bryllup hadde publikum blitt kjent med grev Almaviva som en skikkelig rundbrenner. Da de møtte den yngre versjonen av greven i Barberen i Sevilla, som fortsatt hadde uskylden i behold, var det mange som så ham i lys av Figaros bryllup – det er ikke gull alt som glimrer. Men i dag er det ikke sikkert vi møter greven Barberen i Sevilla med den samme sunne skepsis. Og her starter Jetske Mijnssens problem.

– Jeg tror ikke på slutten slik den er skrevet, det tror jeg ingen kan. Operaen slutter med at Rosina, Figaro og grev Almaviva lykkes i å lure den sure og gamle doktor Bartolo, som har forsøkt å gifte seg med Rosina mot hennes vilje. De ser ut som tre modige unge mennesker som tar hevn over den gretne gubben. Er denne commedia dell’arte-fremstillingen av tre unge helter og den sure, gamle mannen relevant for oss lenger? Det er i alle fall ikke den historien jeg vil fortelle. I operaene jeg setter opp, handler det om å få frem dybden, lagene, i menneskene på scenen. Derfor er jeg uinteressert i en lykkelig slutt, den finnes ikke i mine oppsetninger, sier Mijnssen.

Hun satte seg derfor ned og lyttet igjen. Rossini visste jo også dette om grev Almaviva – fantes det noe i musikken som viste ham som den han var?

– Det er en arie helt på slutten av denne operaen som nesten alltid blir kuttet. Den heter «Cessa di più resistere» og den bryter med resten – den er en showstopper. Da jeg satte opp Barberen i Sevilla for ti år siden, gikk den rett ut, for jeg tenkte: Hva?! Skal greven synge åtte minutter på slutten av operaen? Get out! Mijnssen ler.

Men nå hørte hun arien med nye ører.

– Dette er et fantastisk nummer, en bravurarie, den er utrolig virtuos, men som regissør må du ha en idé for den hvis den skal fungere. Da jeg satt og hørte på den, hørte jeg greven skryte av sin kjærlighet til Rosina (de skal straks gifte seg), selv om han egentlig skryter av seg selv. Men så … han mister det helt i de fabelaktige koloraturene. Først da tenkte jeg: Dét er greven jeg kjenner. Det er greven fra Figaros bryllup.

Mijnssen kaller dette et uttrykk for hans overflatiske person, perfekt for den skjørtejegeren greven kommer til å bli. Slik brekker arien opp den lykkelige slutten og bygger bro til Figaros bryllup.

Komediens alvor

Å hente inn «Cessa di più resistere» er illustrerende for Mijnssens arbeid som regissør. Det handler om å ta verket på alvor, på flere måter.

– Skal du gjøre komedie riktig, må du ta den på ramme alvor. Jo mer alvorlig sangerne tar det, jo morsommere blir det, starter hun.

Om alvoret sier hun videre:

– Forrige gang jeg gjorde Barberen i Sevilla, stolte jeg ikke på materialet. Jeg prøvde å finne nye rammer og situasjoner for stykket – og jeg er ikke alene om det, det blir stadig lagt til på bensinstasjoner eller sykehjem. Nå ville jeg stole på verket, fokusere på det som ligger mellom alle disse ufordragelige menneskene, som på merkelig vis kolliderer i doktor Bartolos herskapshjem.

Det er tradisjon for å behandle Barberen i Sevilla som en farse, uten alvor. Konsekvensen, ifølge Rossini-biograf Richard Osborne, er at karakterene har blitt redusert til marionettfigurer. Og spør du Jetske Mijnssen, er de langt fra endimensjonale.

– Den viktigste kvaliteten ved enhver god komedie er at det til slutt gjør vondt. Disse menneskene minner oss på våre egne svakheter. Det er som i operakomedien Don Pasquale: Det gjør vondt at den gamle mannen tror han kan bli lykkelig med en ung kvinne. Det er vondt at alt faller sammen.

– Penger og grådighet er en del av Barberen i Sevilla, men det er ikke det den dypest sett handler om. Den handler om at vi vil bli sett. Vi vil bli elsket. Alle vil ha noen som holder rundt deg til slutt.

Leker med de slemme

Universet Mijnssen har skapt med scenograf Herbert Murauer og Julia Katharina Berndt, ligger et sted mellom 1970-tallet og i dag. Det er omdreiende vegger vi møter, tilpasset forviklingskomediens mange sprang mellom dører, trapper og rom.

– Det er som et stort 70-tallsskap, det minner meg om faren min sitt hus fra samme tid. Men det er ikke lagt til noe tiår – kostymene er for eksempel av i dag. Det var viktig for oss å ikke tidfeste det.

Det er lekent, utenfor tid, men inni et rom. Samtidig er produksjonen skapt i en tid der smittevern har spilt hovedrollen. Det har blant annet resultert i at koret står i stiv kontrast til solistene; de kan ikke bevege på seg.

– Det er en scenografi som vi kan leke med akkurat som vi vil. I dette universet har vi kunnet forsvinne inn i Rossinis fabelaktige musikk, glemme verden utenfor. Jeg håper publikum vil være med på leken.

Intervjuet ble gjort i forbindelse med premieren høsten 2020.

 

 

Lyd og bilde

Introduksjon

Hør Marianne Oulie Wiik fortelle om Barberen i Sevilla.

Operaen på øret kan du også høre på Spotify eller der du pleier å høre podkaster.

Trailer

Nedlastbare bilder

Pris
100–900 kr
Språk
italiensk
Tekstet på
norsk og engelsk
  • lørdag 8. oktober
    18:00 / Hovedscenen
    Kjøp Få billetter
  • onsdag 12. oktober
    19:00 / Hovedscenen
    Kjøp Få billetter
  • lørdag 15. oktober
    18:00 / Hovedscenen
    Kjøp Få billetter
  • tirsdag 18. oktober
    19:00 / Hovedscenen
    Kjøp Få billetter
  • fredag 21. oktober
    18:00 / Hovedscenen
    Kjøp Få billetter
  • onsdag 26. oktober
    19:00 / Hovedscenen
    Kjøp Få billetter
  • lørdag 29. oktober
    18:00 / Hovedscenen
    Kjøp Få billetter