Onassis
at the Opera

Tekst: Audun Vinger

Med tanke på vår tids daglige virkelighetsforståelse er det selvfølgelig lett å tro at ingenting er sant og at opp er ned og rødt er gult. Men noe av det mer snodige som har kommet for dagen i det siste, er at det er blitt et kvart århundre siden det norske popbandet Briskeby debuterte med albumet Jeans for Onassis. Kan det stemme? 25 år – det er en håndfull tid. Hva har skjedd i mellomtiden?  

En håndfast sannhet er at bandet skal framføre albumet i sin helhet i ingen ringere venue enn Den Norske Opera & Ballett. Ikke så verst spillested for et band i relativ ro utover noe konsertvirksomhet, og som på ingen måter har hatt enorme mengder ny musikk ute de siste årene. Likevel har låtene deres fortsatt taket på publikum. Så var de da også Det store bandet på begynnelsen av dette årtusenet, de representerte noe nytt og ambisiøst i norsk pop- og rockbransje som inspirerte kommende artister, og i Lise Karlsnes hadde de en på den tiden unorsk tydelig frontfigur.  

Den norske musikkbransjen opplevdes ganske annerledes den gangen. Det er enorme forskjeller, økonomisk, mellom stor og liten i popen i 2025. Men rent sjangermessig, estetisk og filosofisk virket gapet mellom den store bransjen og det som faktisk foregikk på gateplan den gang faktisk enda lenger. Fra utfordrerne ble den norske mainstream-bransjen, med noen få unntak, sett på som temmelig satt og traust, der mye gikk på automatikk. Misnøyen gjaldt både fra dem som holdt på med nye, smale og spenstige musikalske uttrykk, og folk som ville utrette noe nytt og radikalt innenfor mer kommersielle rammer. Mer punch, mer gloss, mer gitar, mer vokal – mer widescreen låtskriving og lydbilde. Tekster med en art pop-aktig holdning, ja rett og slett et noe mer internasjonalt og forseggjort uttrykk.

Dette gjaldt ikke bare musikken, det var et nytt PR-byrå involvert, drevet av reklameguru Paal Fure, som tidligere på nittitallet var sentral på alternativrock-klubben Rockall og startet funk-klubben Headon. Thomas Seltzer fra punkbandet TRBNGR var også involvert i byrået som trendforsker. De må ha forsket riktig, for dreiningen mot mer produsert og utadvendt poprock med stor inspirasjon fra britisk pop og rock inkludert Bowie, New Order, elektronikk, indiepop og shoegaze, viste seg å være fruktbar. Låtskriver og gitarist Bjørn Bergene viste da også utpreget sans for gitarisme med veivende riffhender live – det var rock med sterke popmelodier og en elektronisk puls som var greia. 

At et band som Briskeby, som hadde gitt ut én skarve CD-single på et indielabel, tilsynelatende over natten kunne bli landets største mainstream-fenomen, med betydelige salgstall, profilert frontfigur, fancy musikkvideoer og fire Spellemann-priser for debutalbumet, føltes som en gedigen anomali. Det virket som de var i besittelse av et ekstra gir. Den på samme tid kontante og svevende førstesingelen Propaganda fra det kommende debutalbumet satte tonen. NRK P3 fattet interesse, og de den gang livsviktige papiravisene Dagbladet og VG skapte også stor oppmerksomhet for bandet. Den varslede suksessen ble forseglet med en opptreden på Bylarm i Bergen, med Karlsnes iført en ikonisk rød skinndrakt og et band i total oppdrift. 

Etter noe motstand fra den satte bransjen ble den historisk viktige labelen med det sterke navnet Mercury avsender for debutalbumet. Espen Berg var nytenkende produsent, den gang en bakmann i utkanten av bransjen, senere en av landets meststrømmende artister som en del av duoen SEEB. En ung Lars Horntveth fra Jaga Jazzist skrev strykerarrangementene. Veloljede og skarpe singler som Wide Awake, Cellophane Eyes og Hey Harvey var med på å dytte norsk pop og rock inn i det nye årtusenet. Resultatet ble historisk.  

Lise Karlsnes, Bjørn Bergene, trommeslager Claus Heiberg og bassist Bård Helgeland tar popen videre til et nytt kapittel i historien når de inntar Operaen høsten 2025.