Leonard Bernstein – et vidunderlig, musisk menneske 

Bernstein var av de siste hundre års aller største musikalske begavelser og kanskje den viktigste amerikaner i musikkens verden overhodet. Men han vokste opp i et hjem nesten uten musikk. Lille Lenny ble født i Massachusetts, i 1918, av jødiske foreldre fra Ukraina. Hadde ikke familien arvet et gammelt piano fra en tante da Lenny var 10 år, hadde kanskje verden gått glipp av mye.  

Et naturtalent 

«Det er som å røre ved Gud!» skal gutten ha ropt da han rørte ved tangentene første gang. Han tryglet og ba om å få pianoundervisning, og ble raskt flinkere enn læreren sin. Allerede som 12-åring ble han elev ved musikkonservatoriet i New England. Men faren var ikke fan av at sønnen skulle bli musiker. Ifølge ham var det bare tiggere som spilte for penger; i beste fall ville han ende opp med å spille piano under et palmetre i en cocktailsalong. Han skulle bare visst, Sam Bernstein! Sønnen hans kunne blitt en av verdens største konsertpianister, hadde det ikke vært for at han viste helt unike talenter også som dirigent, komponist, pedagog og TV-mann. Leonard Bernstein var et renessansemenneske fra vår tid.  

Kjendis over natta 

Gjennombruddet som dirigent kom nærmest som en tilfeldighet. I begynnelsen av 1940-åra, etter å ha studert musikk ved Harvard og Curtis, bodde han i New York City og delte leilighet i Greenwich Village sammen med vennen og forfatteren Adolph Green. Han ga pianotimer, coachet sangere, spilte til danseklasser ved Carnegie Hall og tjente penger på å skrive jazz- og popmusikk ned på noter, under pseudonym. I 1943 ble 25-åringen assisterende dirigent for New York Philharmonic Orchestra. Og da gjestedirigenten Bruno Walter ble syk og orkesterets musikalske leder, Artur Rodziński, var milevis unna, ble Bernstein plassert på podiet, uten så mye som en eneste prøve.  

Publikum var ville av begeistring, og siden konserten hadde blitt sendt direkte på CBS Radio, i en tid da folk satt klistret rundt radioapparatene, ble han kjendis over natta. På tross av andre verdenskrigs dramatiske hendelser ryddet New York Times forsida for det unge dirigenttalentet Leonard Bernstein. Gjennombruddet førte til oppdrag over hele verden – blant annet ble han første amerikaner som dirigerte ved La Scala.  

Musikken er for alle 

I 1958 var han tilbake ved New York Philharmonic, da som deres musikalske leder. Han ble orkestrets første amerikanskfødte dirigent, og med sine da 40 år,  også den yngste.  

Da Bernstein ble leder for en av verdens viktigste klassiske institusjoner, var det etter å ha hatt stor suksess som musikalkomponist på Broadway, med verker som Wonderful Town (1953), Candide (1956) og ikke minst: West Side Story (1957). Bernstein rev demonstrativt ned sjangergrenser. For ham var musikk kommunikasjon, uansett om den gikk under merkelappen jazz, pop, rock eller klassisk. Han viste hvordan The Beatles’ «And I Love Her» kunne brukes til å vise hva en sonatesatsform var, eller hvordan Dvorák var inspirert av afroamerikanske spirituals i sin niende symfoni. Og han viste det som ingen andre! Bernstein var en gudbenådet pedagog og musikkformidler. Klippene fra Young People's Concerts, som gikk på den amerikanske TV-kanalen CBS fra årene 1958–72, er verd å se – både på grunn av barnas lysende ansikter og på grunn av Bernsteins fantastiske forklaringer på hva musikk er, hva humor i musikk er eller hva som gjør Mahlers musikk så fantastisk («You really have the feeling that it goes on and on, forever, even after it's stopped. And if this magic stillness at the end makes you feel like not clapping, then just don't. I'll understand».

Klipp fra Young People's Concert 

Fredsmennesket 

Bernstein hadde en unik tro på musikkens kraft, og han brukte de nye massemedienes kraft til å formidle det til folk flest, med sine nøye utvalgte ord og sin unike karisma. Kennedy skal ha sagt at Bernstein var den eneste presidentkandidaten han ikke ville ha turt å utfordre. I tillegg trodde Bernstein på musikkens unike evne til å forsone og forene: «Dette vil være vårt svar på volden: å lage vakrere, mer intens og mer hengiven musikk enn noen gang tidligere», sa han etter drapet på Kennedy, og han dirigerte konserter av Beethovens 9. symfoni på hver side av den stadig mer ødelagte Berlin-muren i 1989, som ble kringkastet direkte til over 100 millioner mennesker.   

Drømte om et stille sted  

På tross av all suksessen, og på tross av en helt unik glede og entusiasme – for musikk, for livet, rusen og kjærligheten – var Bernsteins liv også fylt av smerte: over faren, som ikke godtok ham for den han var; over kritikere, som ikke godtok hans lefling med ulike musikkstiler; over sin egen kritiske stemme, som aldri syntes han selv var god nok og over det å måtte holde tilbake sin seksuelle tiltrekning mot menn. Han drømte, som tittelen på operaen hans fra 1983 beskriver, om «A Quiet Place». 

«Good bye, Lennie!» 

Leonard Bernstein døde i 1990. Da begravelsesfølget kjørte gjennom New York Citys gater – hans Wonderful Town – tok bygningsarbeiderne av seg hjelmene sine og ropte «Good bye, Lennie!» Dette var en mann som tilhørte folket og som viste at musikken tilhørte dem, helt uavhengig av hvor både de og musikken kom fra. Bernstein ble begravet med partituret til Mahlers 5. symfoni, med den vakre Adagietto-satsen liggende over brystet.