Et monument over frihet og menneskerettigheter 

Verdis ønske om å nå ut til samtiden

Ifølge instruktøren Davide Livermore er nesten hvert eneste partitur fra Verdi en kamp for frihet og menneskerettigheter. Verdis musikalske arv er en «maratonfortelling» om menneskets situasjon; for hver gang vi sitter trygt i operahuset og lytter til musikken hans, kan vi reflektere over oss selv, vår egen situasjon, våre relasjoner som mennesker og maktstrukturer i vår samtid, mener instruktøren.  

Livermore mener at Verdi alltid ønsket å snakke til sin samtid om sin samtid, i operaene sine. Men på grunn av sensuren var det ikke mulig. Historiene om komponistens omveier (krumspring) for å få viljen sin gjennom i librettoene er mange og lange: Han måtte flytte premierer til steder med mindre streng sensur, og librettoer måtte endres etter sensurens krav. La traviata er den operaen hvor han kommer nærmest sin egen tid, og også den vakte forargelse. For det kunstneriske teamet gir det derfor absolutt mening å flytte Verdis operaer til en samtid nær vår egen, ettersom det alltid var komponistens ønske å snakke til nettopp «her og nå». 

«Fortellingen er hentet fra et historisk drama av Schiller. Den spanske historien fra 1500‑tallet bygger på virkelige personer. Vi kan kjenne igjen omgivelsene fra Madrid med det kongelige Escorial-palasset, og det er interessant hvor lite som faktisk har endret seg siden disse mektige byggverkene ble reist. De står der som enorme strukturer over menneskets sjel …

Librettoene forteller ofte om det samme temaet: en mann og en kvinne som er underlagt en høyere makt ved hoffet. Hoffet er ikke bare en krets av kongelige personer – det er en sirkel av makt, kommando, makt over andre mennesker, makt over liv og død, små enheter som styrer andre. Tematikken i Verdis operaer er ofte den samme, og hvordan kan vi føre denne historien så tett opptil vår egen tid som mulig? 

Vi mener at tiden i Spania under Francisco Franco er den perfekte perioden å flytte fortellingen til. Vi legger historien til 1974, året da den spanske diktatoren Franco dør. Franco så på seg selv som en Filip II. Vi vil vise et gjenkjennelig sted, men samtidig ha en abstrakt tilnærming til temaet. Vi ønsker å vise steder og forbindelser mellom karakterene, ikke metaforisk, men ved å synliggjøre selve maktens oppbygning. Vi kan stanse opp i forskjellige miljøer, hvor hver enkelt sanger deler sine dypeste tanker. Vi kan skifte mellom fysiske steder og psykiske steder … Plutselig befinner vi oss ved hoffet, og så er vi inne i Carlos innerste tanker. Vi forsøker å vise hvordan dramaet kan skifte sammen med miljøet, som igjen skifter med dramaet.

Musikken har flere partier der karakterene synger for seg selv, «a parte», uten at de andre på scenen kan høre dem. Men det kan vi som publikum, og hver gang det skjer, bruker vi en spesiell effekt for å vise at Verdis libretto skiller personene fra hverandre. Vi ønsker å respektere Verdis valg og vise dette scenisk – det dype forholdet som oppstår mellom karakterene og oss i salen.» 

Demokrati er en daglig kamp 

Akkurat som den spanske inkvisisjonen i Don Carlo utfører såkalt auto-da-fé, altså tortur og dødsstraff mot annerledes-troende, kjenner vi også i vår tid former for tortur og terrorisme mot annerledes-tenkende. Dette gjelder ikke minst de diktatoriske periodene i Chile, Argentina og Spania, samt ETAs terroraksjoner (baskisk separatistorganisasjon), og i Livermores eget hjemland Italia, først under Mussolinis fascisme og senere under Brigate Rosse (Røde brigader) på 1970‑tallet. 

1970‑årene var en forferdelig og svært farlig periode for både Italia og Spania, forteller Livermore. Han beskriver hvordan han mange morgener hørte moren si til faren: «Jeg håper jeg får se deg igjen i kveld.» Hver dag skjedde det fryktelige ting i Italia med gatekamper og bomber, ingen kunne føle seg trygge. Den spanske inkvisisjonens tortur og drap ble sånn sett erstattet av terror og frykt i vår tid, mener Livermore. 

I Don Carlo inviterer kong Filip til «fest», som består i å overvære henrettelsen av de annerledes troende, kjetterne. Tortur og henrettelser var en del av kulturen i denne perioden i Spania og kunne være en slags «folkefest».  

Torturscenen kan høres i musikken, mener Livermore, som har studert Verdis partitur nøye. På Verdis tid var det mange italienere som hadde kjempet enten for revolusjon eller for samlingen av Italia. Verdi og hans samtid hadde derfor også kjennskap til vold og tortur, noe som kan høres i musikken hans. Historien har vist oss at makt plutselig kan skifte, og at et helt folks skjebne kan endres uten forvarsel. 

Ifølge instruktøren er det viktig at vi husker at demokrati er en kontinuerlig kamp, en daglig kamp for menneskerettigheter og for våre rettigheter som borgere. Glemmer vi det, er vi fortapt.