Storinkvisitoren lever fortsatt

I operaen Don Carlo av Giuseppe Verdi møter vi storinkvisitoren. Er han kun en eventyrfigur skapt for scenisk dramatikk, som Dovregubben i Ibsens Peer Gynt? Nei. Storinkvisitoren hører hjemme på historiens scene, slik konger, keisere og paver gjør det.

Bak betegnelsen ligger Inkvisisjonen. Ordet kommer av det latinske inquisitio, som betyr undersøkelse. Det kan høres harmløst ut. Hvem ser ikke nytten av undersøkelser, særlig når det gjelder anklager om lovbrudd? Likevel forbindes Inkvisisjonen med noe av det verste i en historie der kirkehistorie og verdenshistorie er vevd sammen, og der religion og politikk gjensidig har utnyttet hverandre.

Inkvisisjonen ble ofte omtalt som «den hellige inkvisisjon», slik tilfellet var i Spania. Ikke desto mindre er den uløselig knyttet til politisk og religiøst motivert terror, tortur og drap. Dette reiser et grunnleggende spørsmål – både historisk og i samtiden: Hvor hellig er egentlig det hellige?

Det særegne ved Inkvisisjonen var dens institusjonelle tilknytning til den romersk-katolske kirke og dens ensidige retting mot annerledes troende. Den skulle oppspore og utrydde kjettere. Samtidig som den skapte dyp frykt i befolkningen, utviklet den også en form for offentlig folkeforlystelse gjennom de såkalte autodafé: Her ble de anklagede tvunget til offentlig bekjennelse på gater og torg, ledsaget av messe og bønner, før dommen ble forkynt – ofte henrettelse ved brenning eller henging – i nærvær av både statlige og kirkelige autoriteter.

De første inkvisisjonsdomstolene ble opprettet i 1184. I flere hundre år fikk de stor betydning i Sør-Europa, særlig i Spania, Portugal og Italia, hvor de først ble avskaffet midt på 1800-tallet. Med koloniveldet fulgte også Inkvisisjonen til deler av Sør-Amerika.

Inkvisisjonen antok ulike former gjennom århundrene. Noen steder var den en statlig institusjon underlagt kronen, som i Spania. Andre steder var den tettere knyttet til kirken og religiøse ordener. Konge- og keisermakt og pavestol hadde ofte sammenfallende interesser.

Den spanske Inkvisisjonen, grunnlagt i 1478, hadde som mål å svekke innflytelsen fra maurerne – muslimene som hadde erobret store deler av Den iberiske halvøy. I praksis rettet den seg også mot jøder. Etter reformasjonen fikk Inkvisisjonen en ny hovedfiende: protestantene.

Det ville likevel være feil å forstå Inkvisisjonen som et utelukkende romersk-katolsk fenomen. Også reformatorene Luther og Calvin videreførte dens intolerante ånd i sin holdning til katolikker, jøder, muslimer og ikke-troende. Ikke få kjetterbål brant også med protestantisk ild.

I dag lever Inkvisisjonens ånd videre der mennesker steines eller henrettes for utroskap, homofili, blasfemi eller konvertering til annen tro; der voldtektsofre behandles som medskyldige; og der ytrings- og trosfrihet systematisk krenkes. Den lever videre i alle former for fundamentalisme, uansett religiøst eller ideologisk fortegn.

En sentral metode for Inkvisisjonen var å fremtvinge bekjennelser gjennom langvarig fengsel uten kjennskap til anklagene. Dette finner vi igjen i vår egen tid, i stater og systemer der mennesker holdes fengslet uten rettslig prøving, der rettssikkerheten settes til side, og der tortur, isolasjon og psykisk nedbrytning brukes som maktmidler.

Den samme praksisen gjenfinnes i hemmelige fengsler, i «omskolering», i politisk motiverte arrestasjoner og i rettsprosesser der dommen er gitt på forhånd. Storinkvisitoren lever fortsatt. Hans ånd er seiglivet – og hans klo er ikke fjern, men nær.