Når kultur blir våpen: Dirigentens blikk på Onegin i dag

Lidiya Yankovskaya har nettopp ankommet Den Norske Opera & Ballett for å dirigere Tsjajkovskijs mest kjente opera, Eugen Onegin. Hun ble født i Russland og immigrerte til USA som flyktning i 1995, hvor hun bodde mesteparten av livet før hun nylig flyttet til London. Likevel har Onegin – eller Jevgenij Onegin – alltid fulgt henne:

– Eugen Onegin er en opera jeg vokste opp med; den ligger nesten i DNA-et mitt. Aleksandr Pusjkin (som operaen bygger på) er ikke bare en russisk forfatter, men en del av menneskehetens litterære arv. Det er også viktig å huske at han var delvis afrikansk, og at derfor både var en del av det russiske samfunnet og samtidig en outsider som så det utenfra. Han så og skrev om det russiske samfunnet med et kritisk blikk. Som opera er musikken utrolig nyansert – lag på lag, fortellinger innenfor fortellinger. Hver gang jeg dirigerer Eugen Onegin, finner jeg noe nytt i den. Det er kjennetegnet på et briljant verk, sier Yankovskaya.

Kan vi spille russiske verk nå? 

Siden Russland invaderte Ukraina har operaen blitt tillagt nok en fortelling: Fortellingen om hvordan Kremls kulturpolitikk bruker Tsjajkovskij for å fremme seg selv. Også i Operaen har debatten gått: Er kulturinstitusjoner naive når de setter opp russiske klassikere i krigstid – eller blir kunstens felles kulturarv ivaretatt ved å spille dem?

Det har ført til debatt i kommentarfelt på sosiale medier. Reaksjonene handler om verkets symbolverdi – hvilken posisjon både Pusjkins roman og Tsjajkovskijs opera har som nasjonalepos for Russland. Dette har tidligere ført til demonstrasjoner utenfor operahuset i Bjørvika, og sist gang verket ble satt opp, inviterte Operaen til paneldebatt om russiske verk i krigstid.

– Jeg forstår fullstendig raseriet over denne meningsløse krigen og ønsket om å reagere sterkt. Jeg har fortsatt mange nære familiemedlemmer i Ukraina, og jeg tilbrakte barndommens somre der. Mange – også russisktalende ukrainere – arbeider aktivt for å fremme og feire ukrainsk kultur og språk, og det er fantastisk. Vi ser en oppblomstring av ukrainsk språk og flere ukrainske musikkverk på konsertprogrammer – det er veldig positivt. Det finnes også mange sanksjoner som rammer Putins sak økonomisk og politisk. Men jeg tror ikke at boikott av kunstverk som Onegin skader Putins politiske agenda – derimot frarøver det publikum opplevelsen av en usedvanlig sterk kunst. Dessuten dreier Onegin seg nettopp om mekanismene som kan føre verdensledere til å ta dårlige beslutninger, sier Yankovskaya.

– Hvordan forholder du deg til denne debatten, om hvorvidt Eugen Onegin – så vel som russiske verk i sin helhet – ikke burde spilles nå?

– Denne operaen handler om å gjøre feil, om prisen for arroganse og om viktigheten av å være sårbar. Onegin er en mann som ser ned på andre, som må hevde sin overlegenhet, og som til slutt oppdager at valgene hans har isolert ham. Det er en lærdom for oss alle – kanskje også for mange statsledere. Det er også viktig å huske at romanen og operaen ble skrevet i et Russland som ikke lenger finnes.

– Jeg håper inderlig at vi ikke forkaster deler av vår felles, internasjonale kulturarv fordi enkelte ledere tar forferdelige beslutninger som ødelegger liv og land i dag. 

– Å fremføre slike verk åpner dessuten for dialog og debatt, som igjen kan bidra til større forståelse og kanskje løsninger. Selv et fransk eller italiensk verk kan ha relevante temaer, men det utløser sjelden den samme samtalen. Og nettopp det at denne forestillingen fører til refleksjon og handling – det er vel det kunst handler om?

«Kanselleringsfortellingen» som del av informasjonskrigen 

Yankovskaya understreker at spørsmålet om russisk kultur ikke er svart-hvitt – det er forskjell på kunst skapt i nær tilknytning til et regime, med et propagandistisk formål, og verk skrevet langt unna både i tid og kontekst. Hun peker også på at boikott kan slå tilbake på seg selv:

– Det paradoksale er at nettopp dette argumentet brukes i Kremls retorikk for å vende folk mot Vesten, ved å spille på nasjonal stolthet og hevde at Vesten lider av ekstrem russfobi: «Se, de kansellerer Tsjajkovskij og Dostojevskij!» Dermed blir selve handlingen – å kansellere disse klassikerne – et kulturvåpen, et narrativ som styrker den politiske mobiliseringen blant russere, også blant dem som er sterkt imot krigen. Denne «kanselleringsfortellingen» er en bevisst del av informasjonskrigen, sier hun.

Føler på et ansvar for å ta debatten 

Yankovskaya har både som barn og voksen erfart hva det vil si å forlate et land fordi ideen om frihet har blitt for trang. Hun sier hun føler et sterkt ansvar for å snakke om de erfaringene:

– Jeg har bodd i Russland, i USA og nå i London, og som dirigent får jeg leve tett på mange kulturer. Overalt ser jeg økende nasjonalisme. Noe av det er positivt – som ønsket om å bevare språk og kultur – men samtidig risikerer vi å miste følelsen av felles menneskelighet. Det er lett å putte folk i kategorier: «Alle russere er slik, alle amerikanere slik.» I virkeligheten finnes hele spekteret av mennesker, og i Russland lever mange i frykt – frykt for konsekvensene av å ytre seg.

– Jeg har fortsatt familie i Ukraina; alle har forlatt Russland. Det som skjer der, er grusomt. Men vi må gi rom for flere sannheter samtidig. Sosiale medier trekker oss lett mot endimensjonal tenkning, så vi må aktivt utfordre våre egne antakelser hele tiden. Alle har fordommer, alle trekker slutninger – det er menneskelig. Men vi må jobbe imot det, hver eneste dag. Å oppleve scenekunst er en av de beste måtene å møtes på, stille spørsmål, vise empati – og bli inspirert til felles handling mot hat og undertrykkelse.