Introduksjon Eugen Onegin

Jeg heter Hedda Høgåsen-Hallesby, er dramaturg ved Nasjonaloperaen og jeg tror, eller vet, at mange har mange fordommer om opera. For det første at det storslått, med store stemmer og stort drama, der kvinnene dør i siste scene for å kunne gjenforenes med mannen sin i en himmelsk evighet.

En annen fordom om opera, som kanskje er relatert til dette, er at det ikke angår oss. For våre liv er ikke sånn. De fleste av oss opplever en rekke hverdager, der smulene på bordet tørkes av og kommer tilbake, kurven med skittentøy som tømmes og fylles, og innimellom kommer helgene, høytidene og festene med forventninger, kanskje også med krangler og skuffelser – og som til sammen blir et liv.

Likevel er jo ikke livene våre uten dramatikk. Dramatikken oppstår som regel i møtene mellom mennesker og i møte med oss selv. Og det er gjerne det siste: møtet med oss selv, som kan være det mest nådeløse. Det handler denne operaen om – og derfor den angår den oss.

Det var også derfor komponisten Peter Tsjajkovskij ville skrive dette verket: det var noe i denne fortellingen som angikk ham – noe som var viktig!

La oss dra til Russland i årene 1877–78. Da har Tsjajkovskij etablert seg som en av de viktigste komponistene. To år tidligere hadde han hatt premiere på balletten Svanesjøen, han hadde alt skrevet fire operaer og jobbet samtidig på sin 4 symfoni.

Men han var noe annerledes enn sine kollegaer i Russland, som Borodin og Rimskij-Korsakov, fordi han var mer orientert mot sentral-europeisk, og særlig fransk musikk, med sin sterke dansekultur og balletter – og mindre mot det nasjonalromantiske, russiske. Dansen har også en sentral rolle i operaen dere skal oppleve i kveld, med valser og poloneser.

Men han var russisk, og han kjente sin Pusjkin. Aleksander Pusjkins litteratur hadde dominert russisk kulturliv i mange tiår. Tsjajkovskij skrev hele tre operaer basert på tekstene til forfatteren som levde på begynnelsen av 1800-tallet. Hans versedrama Eugen Onegin ble skrevet på 1820-tallet, og forslaget om å gjøre det til opera kom fra sangerinnen Yelizaveta Andreyevna Lavrovskaya, da Tsjajkovskij var på besøk hos henne og mannen.

«Ideen slo meg som latterlig», skrev han senere i et brev til broren sin, «så jeg svarte ingenting. Men på vei hjem begynte jeg å tenke at kanskje var det noe i dette likevel. Så jeg løp til bokhandelen og fikk med meg et eksemplar av Puskjins verseroman, som jeg tidligere hadde lest som ung.»

Tsjajkovskij satt oppe hele den natta og leste. Og musikken kom til han umiddelbart: «Febrilt skapte komponisten musikken med sitt hjerteblod» skrev Tsjajkovskij skrev han om seg selv i et annet brev. Han skrev en hel masse brev, Tsjajkovskij, som har oss få komme dypt inn i tankene hans fra dag til dag. Blant annet skrev han til broren sin Modest:

«Du vil ikke tro hvor glad jeg er for å bli kvitt etiopiske prinsesser, faraoer, forgiftninger og alle de konvensjonelle tingene. Til helvete med sceniske effekter! Jeg skrev Onegin fordi jeg fikk så ufattelig lyst til å forvandle denne historien til musikk. For det jeg trenger er mennesker – ikke marionetter – mennesker lik meg selv, med følelser jeg har erfart, og som jeg forstår».

Disse menneskene i Onegin møter vi først på et gods på den russiske landsbygda. Når sceneteppet går opp introduseres vi for 4 kvinnestemmer: 2 eldre og 2 yngre, og vi tas med inn til hjertet av ethvert hjem: til kjøkkenet.

Det åpner bemerkelsesverdig udramatisk. Bringebærene er modne og husfolket skylder seg sakte med å safte og sylte, mens de to døtrene i huset, Tatjana og Olga synger en sang som får moren Larina og den eldre barnepiken Filipjevna til å minnes sin egen ungdommelige skjønnhet – og kjærligheten de oppga. De fikk ikke den de ville, men de ble med tida vant med det: «Vanen er sendt oss fra oven for å erstatte lykken» synger de eldre kvinnene, i motstemme til de unge jentenes sang.

Olga og Tatjana er søstre, men helt ulike personligheter. Tatjana, også kalt Tanja, er den drømmende romantikeren, som elsker å lese bøker. Olga er den ekstroverte, tullete festjenta.

Men Olga er forlovet med en romantiker: en følelsesfull poet fra nabogården – Vladimir Lenskij heter han – og han har fått besøk av en verdensvant venn fra byen: Eugen Onegin! Som i Tsjekhovs dramaer, som Tre Søstre og Kirsebærhagen, så presenteres byen, St. Petersburg, som noe annet, noe de drømmer om.

Og den kjekke, utadvendte Onegin kommer inn som en frisk bris på Larinas kjøkken, og fyller umiddelbart rollen som alt Tatjana noen gang har drømt om. Bare noen timer etter hun har møtt ham første gang, skriver hun et langt og brutalt åpenhjertig brev til ham i nattemørket.

Det var denne scenen Tsjajkovskij startet med, den feberhete natta da han skrev med sitt hjerteblod. Scenen består egentlig av flere sanger, der de ulike melodiene som forbindes med Tatjana presenteres og settes sammen. Alle disse melodiene spenner seg over intervallet en stor sekst ….

Operahistorien er full av intense scener, men scenen der Tatjana møter Onegin etter at hun vet at han har mottatt brevet, er kanskje en av de verste. Sammen med Tatjana venter vi i spenning på hva han vil si til henne etter å ha lest det. Vi håper jo at han skal kaste seg om halsen på henne og si han elsker henne tilbake, men så gjør han ikke det! Han sier at han liker henne, men ikke på den måten... Han at han kan elske henne som en bror, men at han ikke er klar for å binde seg.

Og han gjør det ikke noe bedre med å flørte åpenlyst med søsteren hennes, Olga, på Tatjanas egen navnedagsfest. Olga tar det som en lek, men Lenskij, som er forlovet med Olga, ser det vennen gjør som en dyp fornærmelse og utfordrer ham til duell. Det var tydeligvis måten man løste konflikter på i Russland på 1800-tallet. Pusjkin, forfatteren bak versedramaet, endte selv sine dager i en duell i 1837.

Og selv om angeren er sterk og begge egentlig ønsker seg en annen skjebne (som Lenskij synger om i sin vakre arie), så viker ingen av dem, og det ender tragisk. Onegin skyter sin venn.

Flere år senere kommer Onegin kommer tilbake til St. Petersburg etter mange år utenlands. På et ball hos en av de mange rike familiene der får Onegin øye på en han kjenner igjen i dansens mylder. Tatjana har foretatt en klassereise og er nå festens hovedperson, gift med en fyrste. Onegin blir både forfjamset og fortryllet, og angrer bittert på det han har gjort. Nå er det han som skriver og ber om å møte henne. Og hun har jo ikke glemt ham!

Den der første sterke forelskelsen kan sette seg helt utrolig dypt. Jeg kan fortsatt drømme om han jeg var forelska i da jeg var 15, han som ikke var forelska i meg, han som knuste hjertet mitt – en opplevelse som kanskje formet meg mer enn jeg da forsto. Men hadde han kommet nå, hadde det vært totalt uaktuelt. Vi hadde ikke vært noe bra par.

Det ser også Tatjana, hun sier «du og jeg, vet du, det hadde ikke fungert» – men det ser ikke Onegin selv. Hun er for ham det livet han kunne ha hatt, men ikke fikk fordi han selv dreit seg ut, tok ikke ansvar, og løp videre. Tatjana har sterkere følelser for Onegin enn de fleste av oss har for ungdomsflammen, men hun tenker ikke å forlate mannen sin, Gremin.

Eugen Onegin er på mange måter en annerledes opera. Her er ingen kvinne som dør i siste scene, men en mann som står igjen alene og som må innse at ulykken han står i er var hans feil. Tragedien her er ikke egentlig duellen eller drapet, men skammen, angeren og tomheten – noen av de vondeste følelsene i oss, som Tsjajkovskij lar møte den vakreste musikken.

Den er også annerledes fordi handlingen er så kort at det knapt kan kalles et plot, det gjorde heller ikke Tsjajkovskij, han kalte det ‘lyriske scener’, bestående 7 tablåer.

Han trodde ikke dette var et verk for de store operahusene, men for små intime scener. Uroppførelsen var skrevet for elevene ved konservatoriet i Moskva, som framførte det ved det lille Maly teateret under Anton Rubinsteins ledelse 29. mars 1879.

Men Tsjajkovskij tok feil. Allerede halvannet år senere var Eugen Onegin ved Bolshoi teateret, så ved Marinsky i St. Petersburg – og i dag er det en av verdens 20 mest spilte titler som spilles ved de store operahusene verden over. Likevel har det lille, det intime vært en viktig del av dette verkets historie.

I den historien inngår den legendariske regissøren og teaterlegenden Konstantin Stanislavskij. Han var en pioner innen den pedagogikken de fleste skuespillere i vår tid er utdannet innenfor: nemlig tanken om at man skal leve seg inn i karakterenes indre for å spille dem ut på scenen.

På begynnelsen av 1920-tallet åpnet han et operastudio i sitt eget hjem. Her framførte studentene Onegin i et ganske lite rom, som skapte en intimitet Stanislavskij var på jakt etter. Rommet har senere fått navnet Onegin-rommet, som kan oppleves i Stanislavsky-museet. Stanislavskij hatet store faktene og klisjeene, og han søkte – i likhet med Tsjajkovskij selv – dramaet i de menneskelige følelsene i seg selv.

Det samme er regissøren bak vår produksjon, Christof Loy, kjent for. Og han vil fortsette dette verkets historie og bringe det nær oss. Også helt bokstavelig. Sangerne kommer så tett opptil oss de kan i den store salen der inne. Da framheves både kammerspillet og det klaustrofobiske i den verdenen vi introduserer for. For som det er i mange hjem, kan det bli tett og trangt i Larinas hus, det er folk overalt, sladder og blikk. Og Tatjana må bruke natta når hun skal være alene.

Det å være alene – frivillig eller ufrivillig – er også viktig i Loys tolkning, og han deler operaen i to, med pause midt i andre akt. Første delen fortelles fra Tatjanas perspektiv, andre del fra Onegins.

Første del kaller Loy ‘Solitude’ som handler om å akseptere og ønske ensomhet. Her er scenebildet er realistisk, nærmest filmatisk. Her er det Tatjana som er hovedpersonen og vi ser hvordan hun går fra å uttrykke seg sterkt, til å bli helt stille i løpet av sin egen fest. Hun går gjennom en selvreflekterede prosess, der skuffelsen blir noe hun lærer seg å hanskes med.

I andre del, som han kaller ‘Loneliness’, er sett fra Onegins perspektiv, her er ensomheten uønsket. Denne delen utspiller seg i et tomt, hvitt rom som minner om en celle der Onegin møter seg selv og må ta konsekvensene av måten han har levd på: Han støter folk vekk fra seg, kommer ikke nær dem og er fanget i sin egen ensomhet.

Karakteren Onegin er ikke særlig portrettert særlig nådig av Tsjajkovskij. Han likte han ikke, rett og slett. Og han ville ikke oppføre seg som ham. Det demonstrerte han da han selv mottok et intenst brev fra en kvinne: Antonina Miljukova, het hun. Hun elsket ham inderlig; han elsket ikke henne tilbake. Men i motsetning til Onegin gikk han med på å gifte seg med henne – antakelig for å dekke over sin egen tiltrekning til menn, eller stoppe sladderen om at han var homofil. Ekteskapet ble ingen lykkelig historie: de levde sammen bare noen uker, før han gikk i Volga og prøvde å pådra seg lungebetennelse for å rømme fra det hele, mens hun endte på sinnssykehus.

Onegin-skikkelsen er elegant posør, men kaldblodig kyniker og besserwisser – en av flere eksempler på dandyen, som vi finner flere eksempler på i litteraturen på 1800-tallet: rike, elegante menn, som ikke har noe å ta seg til og som bare kjeder seg.

Puskjin kjente flere slike: Han gikk selv ved den fineste skolen i Russland og festa til klokka 4 hver natt. Men han tok avstand fra dette miljøet, og Onegin-karakteren er nok et angrep på nettopp det. Han er 1800-tallets versjon av Tinder-generasjonen: alltid rastløs og klar til å sveipe nonchalant videre til neste mulighet.

I klar kontrast til Onegin står Tatjanas mann Gremin. Han er en helt fra napoleonskrigene, og det er en viktig detalj. For mens Onegin hadde penger og eiendom, men aldri utrettet noe, har Gremin har faktisk bidratt med noe og han velger Tatjana med hele seg! «Alle aldre må underlegge seg kjærligheten» synger han i sin vakre arie, glamorøst skrevet for bass-stemme.

Det er jo Onegin som skulle hatt den store arien i tredje akt, sånn dramaturgisk sett! Her skulle han stoppa opp og retta blikket innover, som man i opera gjør med en arie. Her skulle han reflektert over måten han har behandlet de rundt seg og tatt konsekvensene av det.

Det opera forteller oss gjennom musikk – eller rettere sagt gjennom fraværet av den store Onegin-musikken – er at vi har å gjøre med en som ikke makter å rette blikket innover. Onegin har ingen «egen musikk», men kopierer de andre. Tydeligst når han møter Tatjana igjen og sier han elsker henne, til musikken fra hennes brevscene.

Tatjana selv, derimot, har et voldsomt musikalsk nærvær og egenstemme. Hun er en modig jente, som tar sats og gjør handling ut av de store følelsene. Hun kjenner ikke konsekvensene av å skrive det brevet, men gjør det likevel.

I Pusjkins tekst er Tatjanas brev gjengitt på litt dårlig fransk – som en lukket, ferdig tekst – men operaen blir prosessen å skrive viktigere enn brevet i seg selv. Musikken i denne brevscenen består egentlig av 4 romanser, mellom disse romansene er det resitativer, der hun snakke-synger. Der hører vi hvordan hun sliter og jobber både med ordene og følelsene sine, mens orkestret skildrer på en fantastisk måte hennes usikkerhet og samtidige besluttsomhet.

Også i sluttscenen – der hun som moden, gift kvinne møter igjen sin ungdoms store forelskelse – kjemper hun, tviler hun og tenker hun.

I de første skissene til operaen dør Tatjana av kjærlighetssorg i Onegins armer. Men Tsjajkovskij angret på dette. I stedet lar han henne stå opp imot han som avslo henne. «Farvel for alltid!», sier hun, og går hjem!

Eugen Onegin hadde premiere samme år som Ibsens Et dukkehjem, i 1879. Men i motsetning til Ibsens Nora så er ikke Tatjana en kvinne som trassig frigjør seg fra hva som er forventet av henne – tvert imot! Hun blir hos mannen sin. Hun står ved det hun har bestemt seg for og hun blir i det livet hun har funnet mening med – slik de eldre kvinnene Larina og Filipjevna snakker om i begynnelsen av operaen.

Tsjajkovskijs musikk viser oss at Tatjana rommer et begjær som er langt fra noe lunkent. Dette damper! Musikken forteller oss også at hennes lidelse er heller ikke triviell.

Men i motsetning til mange andre operaer, utspiller Tatjanas erfaringer seg i en konkret verden vi kan kjenne igjen: mellom syltetøyglass og brevpapir, søskensjalusi og skuffelser.

«Det jeg trenger er mennesker» sa Tsjaikovskij, og skapte en opera om oss, mennesker, på konstant jakt etter lykken.

Og ordet ‘lykke’ kommer igjen mange ganger i denne operaen. Er det nå det skjer? Er dette lykken? «Vanen er sendt oss for å erstatte lykken» hører vi fra kjøkkenet i begynnelsen av dette verket.

Ved første øyekast kan dette virke som en opera om en ungdomsforelskelse, men det er like mye en opera om å modnes. Den handler om tida som former oss, om den stille aksepten for livet sånn som det er, og sånn som det ble. Om ikke lykken vil la seg fange, kan gleden og meningen kan vi likevel skapes – i en natt, i en drøm, i et brev, i musikk, i beruselsen – men også i hverdagene og den situasjonen vi befinner oss i, her og nå. 

I situasjonen vi befinner oss i nå, vet vi flere mener vi ikke bør spille verker skapt av russere eller i det russiske imperiet. La det ikke være noen tvil om at vi i Den Norske Opera & Ballett fordømmer Russlands invasjon av Ukraina, men mener samtidig at verken Puskjin, Tsjajkovskij eller Onegin kan tas til inntekt for den brutaliteten og overgrepene det russiske regime begår – snarere tvert imot.

Et verk som Eugen Onegin ikke eies av et imperium, det tilhører oss alle. Her møter vi mennesker som oss: som er usikre på om de gjør det rette, med skam, angst og anger, men også med evne til å skape skjønnhet i møte med de store følelsene – og til å skape forståelse og mening i møte med hverandre – mellom hverdag og fest, mellom bringebær og brødsmuler. 

Ha en riktig god kveld i Operaen!