Ballettsjef Ingrid Lorentzen om Hedda Gabler

Det er noe helt eget ved å vende tilbake til Hedda Gabler. Ikke bare fordi hun er en av Ibsens mest gåtefulle skikkelser, men fordi hun speiler noe i oss som kan være vanskelig å snakke høyt om. Den uroen vi bærer, styrken vi besitter og skuffelsen vi skjuler. 

Ibsen skrev dramatikk for scenen – levende, kroppslige fortellinger ment å utspille seg foran et publikum. Da Marit Moum Aune skapte denne versjonen i 2017, kjentes det som en liten revolusjon for oss: å la kroppen fortelle Heddas historie. Selv uten ord, når vi lar dansen bære Heddas indre konflikt, vender vi tilbake til noe grunnleggende ibsensk: handlingen, underteksten, det usagte som skjer mellom mennesker i rommet. 

Hedda Gabler ble et verk som pekte på alt dansen kan, når den får møte dramatikken på sine egne premisser. Og da rollen fant sin skikkelse i Grete Sofie Borud Nybakken, ble det noe dypt personlig – for henne, for oss, og for hele ensemblet. At hun nå vender tilbake til Hedda, ni år senere og for tredje gang, gir verket et nytt alvor og en ny sårbarhet. Hun danser med erfaringen, med minnene og med tiden. 

I denne gjenopptakelsen står Grete, sammen med Kristian Alm, på scenen fra originalbesetningen. Rundt dem trer nye dansere fra Nasjonalballetten inn i rollene – noen for aller første gang – og med det åpnes rommet for nye tolkninger. Heddas verden formes også av kunstnerne rundt danserne: av Nils Petter Molværs musikk, Even Børsums scenografi, Ingrid Nylanders kostymer og Kristin Bredals lyssetting. 

Hedda er fortsatt en moderne figur: fanget mellom forventninger og autonomi, og med et potensial som holdes nede av ytre krav, indre sårbarhet og en livsbane hun ikke selv har valgt. Det er farlig å ha et potensial som ikke blir brukt: For henne ender det fatalt. Slik peker og advarer Ibsen mot noe dypt menneskelig, som i historien gjentar og gjentar seg. 

Ibsens farligste kvinne er blitt tolket utallige ganger – i tekst, på scene og på film. Og bak vår Hedda står en kunstner som har mestret en usedvanlig bred rekke uttrykk. Marit Moum Aune har gjennom årene bragt klassikere og nyskrevne verk til teaterscenene, gjennom tv-drama, opera og dans – og med sine tolkninger av Ibsen har hun tatt Nasjonalballetten ut i verden. Til Berlin, Shanghai, Paris, Moskva, Wien og Hongkong. 

I møtet mellom norske fortellinger og internasjonale scener har det oppstått øyeblikk som har satt varige spor: Som i Hongkong høsten 2019, der samtalen med publikum om Ibsen og frihetssøken plutselig speilet den frihetskampen som utspilte seg rett utenfor teaterdørene. Eller ved Bolsjojteateret i 2017, der flere av de unge publikummerne fortalte at de aldri før hadde sett en kvinne lede en produksjon – og der tematikken om isolasjon, makt og maktesløshet fikk ny og forsterket resonans i årene som fulgte. Snart er han 200 år, verdensdramatikeren Henrik Ibsen – og fremdeles oppstår det stadig nye måter å lese ham, utfordre ham og bli utfordret av ham på. 

Hvert av Ibsens stykker må forstås i sin egen tid. Når vi nå nærmer oss Ibsen-året i 2028, åpner det seg en mulighet som kjennes særlig viktig: å bruke scenekunsten til å belyse, utfordre og sette i gang samtaler som ellers ikke ville funnet sted. Gjennom kunsten kan vi rette blikket både innover – mot hvordan vi ser oss selv som samfunn og nasjon – og utover, mot hvordan Ibsens stemme fortsatt virker ute i verden, 200 år etter hans fødsel. Teateret kan gi rom for en legitim og nødvendig diskurs, også der den kan være vanskelig å føre åpent.  

Aksjon og reaksjon: Marit Moum Aune bruker dette prinsippet aktivt i arbeidet med danserne. Det speiler møtet mellom scene og sal – den gjensidige bevegelsen som gjør teater levende. Slik virker også Ibsen: Karakterene fanges ikke av historien, men fortsetter å bli til, hver gang vi møter dem på nytt. 

Til dere, kjære publikum: Velkommen inn. 

Og til kunstnerne som venter i kulissene: Klar scene.