Introduksjon

Henrik Ibsen ble født i Skien i 1828 og døde i Christiania i 1906. De aller fleste som har vokst opp i Norge har et forhold til Ibsen som et ikon, så til de grader en del av vår nasjonale identitet og arv, og han var opptatt av å vise oss våre konvensjoner. Ibsen tilbragte store deler av sitt liv i utlandet, i Italia og Tyskland, og derfra så han nok det norske samfunnet enda tydeligere.

Internasjonalt er Ibsen den mest spilte dramatikeren etter Shakespeare, og det kan man jo ikke si er en dårlig andreplass. Han skrev om sosialt sprengstoff som syfilis, incest, barn utenfor ekteskap, aktiv dødshjelp – mye som fremdeles diskuteres den dag i dag. Verkene hans ble derfor utsatt for harde angrep, Gjengangere ble bannlyst i Tyskland og måtte spilles på undergrunnsscener.

Hedda Gabler ble gitt ut for første gang i London i 1890 i kun 12 eksemplarer, og var det siste verket han skrev i utlandet. Stykket hadde premiere året etter i München i Tyskland og var begynnelsen på en mørkere periode i Ibsens virke, det er helt klart et av Ibsens mest brutale verk. Hedda Gabler er også et av Ibsens mest spilte verk, likestilt med Et dukkehjem, til tross for at det nesten utelukkende fikk negativ omtale. I Morgenbladet sto det:

«Alt i alt kan Hedda Gabler neppe kalles annet enn et uhyggelig fantasifoster – et, av dikteren selv frembragt, Uhyre i Kvinneskikkelse uten tilsvarende forbilde i virkelighetens verden»

 Så hva er det som gjør at Hedda Gabler spilles over hele verden?

Vi har også tidligere hatt en ballett om Hedda Gabler, i Operaen på Youngstorget i 1978, spilte blant andre Marte Sæter Hedda og Fredrik Rütter Løvborg, Kari Blakstad lagde koreografien.

Et kort handlingsresume:

Vi befinner oss i en villa i den vestlige delen av byen. Det er morgen, høst, og Hedda og mannen har returnert etter en 6 måneders bryllupsreise i utlandet. Hedda er gravid. Hedda er en ung kvinne i slutten av 20 årene, hun er datter og General Gabler og etableres fra start som en opphøyet karakter: «Kan du minnes når hun red sammen med faren utover veien i den lange sorte kledeskjolen?» sies det om henne.

Hedda har vokst opp i et mannsdominert miljø, det nevnes ingen mor eller andre kvinneskikkelser. Faren, som hun hadde et nært forhold til, lærte henne å skyte med pistoler og ri, og hun er tydelig preget av mannlige verdier og den større friheten menn hadde på den tiden. Men, General Gabler etterlot henne uten formue, så hun har måttet gifte seg med Jørgen Tesman, stipendiat i kunsthistorie, som håper på et professorat ved Universitetet. Han kommer fra en helt annen bakgrunn enn henne, han har vokst opp med sine tanter. Tante Julle, som vi får møte, har en stor innflytelse på Tesman, og for Hedda representerer hun alt hun forakter: Det trivielle, det kjedelige og borgerlige som hun tar avstand fra, hun minner henne også om døden.

Assessor Brack, en husvenn, er ofte på besøk. Han er en hedda flørter med – så langt, men ikke lenger. Brack er en farlig mann for henne, fordi han vet for mye. Ellers hjelper han dem med finansene. Hedda betror han at hun kjedet seg på bryllupsreisen.

Thea Elvsted, en bekjent fra barndommen, dukker opp. Hun bor nå på landet sammen med den mye eldre ektemannen, men har nå flyktet etter Eilert Løvborg, bohem og forfatter, tørrlagt alkoholiker som har levd tilbaketrukket sammen med dem og skrevet de siste årene, men har nå returnert til byen. Han er meget talentfull og truer professoratet til Tesman. Han har med seg et verk han har skrevet i samarbeid med Thea.

I løpet av kort tid setter Hedda i scene en rekke hendelser som får dramatiske følger. Hun får Løvborg til å bli med Brack og Tesman på galeien, han ender opp videre på Dianas Salonger, et sted med tvilsomt rykte. På veien hjem mister han manuset. Tesman finner det og gir det til Hedda, men Hedda unnlater å fortelle at hun har det. Når Løvborg returnerer til Tesmans villa er han meget nedslått, han har mistet arbeidet sitt, livsgrunnlaget, og er dypt fortvilet. Hedda gir han en av pistolene etter faren, ber ham å gjøre slutt på det stygge, ende det i skjønnhet. Løvborg blir drept av et vådeskudd i en slåsskamp i Dianas Salonger når han leter etter manuset. Brack vet hvor pistolen kommer fra og presser Hedda opp i et hjørne. Fortvilet ser hun til slutt ingen annen utvei, tar den andre pistolen og skyter seg.

Når man skal gjøre om et klassisk dialogbasert verk til dans, må bevegelsen gi oss forståelsen av handlingen. Da kan man ikke alltid fortelle historien lineært. Hos oss starter stykket med et tilbakeblikk, og vi ser at Hedda hadde et nært forhold til Løvborg.  Det er den eneste gangen vi ser Hedda glad, men det er noe hun ikke orket å gjennomføre, det ble for virkelig for henne til slutt.

Hvorfor gjør Hedda som hun gjør?

I Marit Moum Aunes versjon av Hedda Gabler er danserne medskapende, i studio jobbet de sammen for å finne de rette bevegelsene for å fortelle historien.

Hos Ibsen er sceneanvisningene viktige, det er løst på en finurlig måte av Even Børsum, scenografen, og sammen med kostymene av Ingrid Nylander, lyset av Kristin Bredal og musikken som er skrevet av Nils Petter Molvær – som forøvrig er på scenen og spiller live – setter det stemningen og hjelper historien, sammen med dere i publikum som dikter med!

Nasjonalballetten viser Heddas perspektiv. Hun er smålig, frekk, smart, kald og ondskapsfull, men likevel engasjerer hun oss. På matineer i London i 1891 hørtes hulking i salen, og en kvinne sa: «Vi har alle Hedda i oss». 1800-tallskvinnen kunne tydeligvis finne noe i henne som de kunne identifisere seg med.

På den tiden trodde man at selvmord kom av innestengt aggresjon. Hedda skyter mot folk, hun er ganske slem, hun kjeder seg, hun har ingen livsoppgave, og sett i lys av tidens forventninger har Hedda helt andre verdier. Hun er ekstremt opptatt av skjønnhet, livredd for forfallet, det stygge. Hun er ikke opptatt av de kvinnelige verdiene på den tiden, som graviditet og strikking.

Ofte, i moderne regi av Hedda Gabler, ser vi en frykt for at vi ikke skal forstå på grunn av vår ironiske distanse, men for å forstå hva som driver Hedda til så desperate handlinger, må vi identifisere oss med livskrisen hennes. Hedda hadde så enorme forventninger til seg selv, hun klarte ikke å leve opp til dem og er enormt skuffet over livet. Hun er i et gledesløst ekteskap, og hva slags forhold har Hedda til de rundt seg? Hun har skjøvet alle unna. Skuffelsen kan være veldig destruktiv og farlig for oss alle.

I dag kan Hedda være enklere å forstå. Hun klarer jo ikke å dominere universet hun har skapt, hun er bare akademikerfrue, maktesløs og fengslet av et fremtidig svangerskap. Hedda maler seg inn i et hjørne til slutt, fordi hun ikke tør å handle. Hun er det motsatte av Nora i Et dukkehjem, som drar. Ibsen skrev:

«Det er i dette stykket ikke egentlig såkalte problemer jeg har villet behandle. Hovedsaken for meg har vært å skildre mennesker, menneskestemninger og menneskeskjebner, på grunnlag av gjeldende samfunnsforhold og anskuelser. Så under de samme omstendighetene ville en mann handlet likt.»

 I dag føler vi at vi har en sosial romslighet, men forventningene til unge mennesker generelt er et krav om perfeksjon. Den største grunnen til selvmord blant gutter er at de føler at de har feilet og ikke oppnådd et mål. I Norge stiller vi svært strenge krav til personlige oppførsel og hvordan vi ter oss i ulike situasjoner. Nordmenn er rett og slett svært lite romslige i møte med annerledeshet, noe som kan føre til en følelse av ensomhet. I vår tid trenger vi å se noen med Heddas lidenskap, noen som ikke er ironisk distansert. Kanskje vi kan lære av Ibsens blikk på oss fra over 100 år siden?

Velkommen inn i Heddas verden. God opplevelse!