Hopp til hovedinnhold
Handlekurv Min side
Til forestillingsside
Karmelittsøstrene
Karmelittsøstrene

Randi Stene om Karmelittsøstrene

Karmelittsøstrene rører ved store eksistensielle spørsmål vi alle møter gjennom livet: Hvorfor er jeg her? Hvor hører jeg til? Hva er egentlig frihet? Hvilke kamper vil vi egentlig ta? Hva vier jeg livet mitt til? Og ikke minst: Hvor og i hva kan jeg finne ro og hvile midt i all uroen – i meg selv og i verden. Det gjør den til en sterk og relevant historie, selv om den egentlig utspiller seg under den franske revolusjon på slutten av 1700-tallet.  

 

Karmelittsøstrene rører ved store eksistensielle spørsmål vi alle møter gjennom livet: Hvorfor er jeg her? Hvor hører jeg til? Hva er egentlig frihet? Hvilke kamper vil vi egentlig ta? Hva vier jeg livet mitt til? Og ikke minst: Hvor og i hva kan jeg finne ro og hvile midt i all uroen – i meg selv og i verden. Det gjør den til en sterk og relevant historie, selv om den egentlig utspiller seg under den franske revolusjon på slutten av 1700-tallet.  

Slik oppfattet også komponist Francis Poulenc den på 1950-tallet, da han skapte fantastisk musikk til fortellingen, som utspiller seg som dialoger mellom mennesker. Operaen heter ikke ‘Karmelittsøstrenes død’ eller ‘Drama i klosteret’, den fulle tittelen er Dialogues des Carmélites, ‘Karmelittsøstrenes dialoger’.   

Det er i dialogene dramaet utspiller seg – i samtaler primært mellom kvinner. Det gjør Karmelittsøstrene til en helt unik opera, både i sin form, sitt uttrykk og sitt innhold. Gjennom dialogene kommer vi nær karakterene og deres indre kamper på en måte som gjør at vi kan kjenne oss igjen i dem, på tross av avstanden i tid. Få av oss i Norge står i tilsvarende dramatiske og angstfylte situasjoner som nonnene vi møter her. Likevel er dødsangsten – og livsangsten – noe de fleste av oss ikke går fri fra, heller ikke dypt troende personer.  

Det er dette grunnleggende menneskelige, og mellommenneskelige, denne operaen handler om, og som er hovedgrunnen til at jeg ønsket å sette den opp. I tillegg betyr den australske regissøren Barrie Koskys glimrende, anti-sentimentale iscenesettelse mye for meg, og jeg ser det også som viktige å vise operarepertoarets stilistiske mangfold – også i verker komponert i vår nære fortid. Og ikke minst ga operaen meg muligheten for å engasjere et knippe fantastiske norske sangere i rollene  

Kosky har tatt operaverdenen med storm med sine tydelige, sterke, krasse og gjerne komiske produksjoner. Selv ble han fullstendig tatt av Karmelittsøstrene, som han så for første gang som 17-åring ved operahuset i Sydney. Dette var verket som gjorde at han ville bli operaregissør, men det skulle ta 39 år før han satte det opp. Produksjonen hadde sin første premiere ved festivalen i Glyndebourne i fjor, til strålende kritikker. 

Kosky tar oss med inn i en verden som samtidig er da og nå. Veggene mellom fortid og samtid brytes ned og peker mot at vi stadig befinner oss i et fellesmenneskelig rom, med de samme spørsmålene. Likevel lar Kosky hver rolle framtre med sin egen identitet. Nonnene blir hver og en tydelige karakterer vi følger og blir kjent med.   

Karmelittsøstrene er en ensembleopera med en rekke store roller. Jeg er stolt av at vi fyller dem alle med sterke sangere fra vårt eget ensemble, sammen med Mari Eriksmoen, som vi følger fra begynnelse til slutt i rollen som Blanche. Alle solister og korister har gått inn i dette verket om nærhet med en varm, tilstedeværende nærhet. Den har jeg selv har fått kjenne på, som en del av ensemblet, både på prøvesal og på scenen. Jeg håper dere også kjenner den ute i salen, som en dialog mellom sal og scene, mellom fortid og nåtid, og som en samtale oss mennesker imellom. 

Nonne bærer kors dekket med blomster Mari Eriksmoen / Foto: Erik Berg
Karmelitt-
søstrene
Til forestillingsside