Randi Stene om La traviata

La traviata har en helt spesiell posisjon i operarepertoaret. Ikke bare er det verdens mest spilte opera, det er også det verket som antakelig har introdusert flest mennesker for denne kunstformen og vist dem hvor fantastisk den er. I filmen Pretty Woman, som bygger på den samme myten om Kameliadamen, ser vi hvordan den luksusprostituerte Vivian går inn i operahuset som om det var et merkelig, fremmed sted, men som i møte med La traviata, opplever opera som «så bra at jeg nesten tisset på meg!»   

Om jeg ikke tisset på meg, hadde jeg en skjellsettende opplevelse første gang jeg hørte La traviata. Da var jeg student og opplevde forestillingen på Youngstorget, med den danske sopranen Inga Nielsen i hovedrollen som Violetta. Siden den gang har dette verket hatt en helt spesiell plass i hjertet mitt. Jeg opplevde hva opera kan være og hvordan det kan treffe. La traviata er også operaen jeg har sett flest ganger, og som mezzosopran har jeg selv fått synge Flora i flere produksjoner i mine unge dager.    

La traviata forteller en fortettet historie, der det er lett å relatere til flere av karakterenes skjebne og perspektiver. Samtidig er det først og fremst Verdis musikk som gjør dette verket så genialt. Fra første tone – fra de forsiktige tonene av strykerne som nærmest gisper etter luft, over lyden av glitrende fester og intense menneskemøter – tar dette perfekte partituret oss med på et hjerteskjærende drama som til syvende og sist handler om å bli sett og elsket som den man er.   

Da jeg skulle bestille en ny produksjon av La traviata, ønsket jeg meg en klassisk, storslått og vakker iscenesettelse, med mye energi og med sterke relasjoner karakterene imellom. Sammen med scenograf og kostymedesigner Takis, har regissør Rodula Gaitanou skapt en verden som viser kontrastene mellom det vi iscenesetter når vi er ute blant andre, og de vi er når vi er kommet hjem. Ved å sette fortellingen til det glitrende 1920-tallet, får de fram den nesten desperate feiringen av livet som preget den tida, som også kjennetegner Violettas liv idet det er i ferd med å renne ut. Når vi nå setter opp denne produksjonen på nytt, er det sopranene Vuvu Mpofu og Lina Johnsson som viser Violettas styrke. Lina Johnson rolledebuterte for øvrig da vi satte opp La traviata for et drøyt år siden.   De står på scenen sammen med blant andre Matteo Desole og Bror Magnus Tødenes som Alfredo, og Yngve Søberg og Audun Iversen i det viktige partiet som Alfredos far, Giorgio Germont. Denne forestillingsrekken strekker seg helt til midten av januar 2025. Vår egen musikksjef Edward Gardner har den musikalske ledelsen fram til jul, etter det overtar Daniele Callegari taktstokken.  

Første gang La traviata ble framført i Oslo, var i 1874, ved Christiania Theater, da under navnet Violetta. Kanskje det hadde vært en riktigere tittel, for La traviata, som ofte oversettes som «den falne kvinnen» har en helt utrolig evne til å reise seg igjen. I Operaen på Youngstorget har hun gjenoppstått i under regissører som Einar Beyron, Jens Chr. Ek, Per E. Fosser og Stein Winge; her i Bjørvika har vi tidligere sett henne i Tatjana Gürbackas regi, før vi høsten 2023 fikk Rodula Gaitanous tolkning. Jeg håper dere er klare for Violetta – og at hun også denne gangen vil introdusere nye mennesker til operaens vidunderlige verden.   

Randi Stene,  
operasjef