Dommedag i Guovdageaidnu

Guovdageaidnu, 1852. Noen spredte hus langs bredden av ei stor elv. En gang i framtida skal dette stedet kalles samenes kulturhovedstad, men det er lenge til. Nå er det – med vår tids øyne – knapt mer enn ei grend. Særlig på sommeren er det få mennesker i området, for da har reindriftssamene sine hjem ved kysten. Det er flest folk på innlandet når snøen ligger over myrene og elva har frosset. Guovdageidnu endrer seg i takt med sesongenes pulsslag. 

Midt i bygda står ei klynge av fremmedartede byggverk, der det bor fremmede mennesker som snakker et fremmed språk. Samene kaller dem dáččat. For rundt hundre år siden dro fjerne statsmakter ei grense tvers gjennom Sápmi, og dermed ble Guovdageaidnu norsk. I alle fall i teorien – for det jo nesten ingen dáččat her inne i Sápmis dypeste, mest isolerte egner. 

Et mørke senker seg i løpet av 1800-tallet. Blant verdens herrefolk utvikles det raseteorier som rettferdiggjør undertrykking av andre nasjoner. Og i den norske eliten brer det seg gradvis ei holdning av kald avvisning til tanken om at andre folkeslags språk og kultur skal få fortsette å leve innenfor det nye Norges grenser. 

Vi er mindreverdige. Vi er upålitelige. Vi er en sikkerhetstrussel. Vi må fornorskes. 

Men så langt har ikke samer flest merket så mye til dette. Folk har andre bekymringer, og en av de verste er en sykdom på kropp og sjel som sprer seg fra handelsstedene. 

Rusmisbruk. Spritsalg fører til avhengighet, fattigdom og gjeld blant folk nordpå. I Guovdageaidnu har norske myndigheter nylig gitt en handelsmann lov til å etablere seg på kirkestedet. Han selger blant anna brennevin.  

En motreaksjon tvinger seg fram. I nordområdene strømmer folk, særlig samer, til en religiøs vekkelse. Lederen for de vakte er en svensk prest med samisk opphav, som kan preke på flere av områdets mange språk. Et radikalt budskap sprer seg som ild i tørt gress: allmuens enkle liv er vel så dydig som øvrighetens overfladiske luksus – men syndene som følger brennevinet, fører dem likevel inn i fortapelsen. 

Bruk og salg av brennevin angripes med både pisk og gulrot. Syndere får passet påskrevet i full offentlighet – mens den som omvender seg, får tilgivelse og blir løftet inn i et varmt fellesskap av troende. Det er effektivt: spritbruken faller i nord, både på innland og kyst. 

Og det er intenst. Dit vekkelsen kommer, går kirkene fra å være byggverk der man taust hører presten tale, til å være rom hvor mennesker har åpne følelsesutbrudd. Folk gir uttrykk for desperat sorg over sine synder, og ekstatisk lykke over tilgivelse. 

Men også harme. For hva sier de vakte om øvrighetens mennesker, de som ikke hjalp dem i kampen mot spriten, som gikk foran som dårlige eksempler, eller rett og slett solgte brennevin til allmuen? De vakte gjør ikke forskjell på høy og lav: Alle må omvende seg. Alle må renses for synd. 

Noen går lengre. De vil at andre skal gi avkall på alt de ser som overfladisk og unyttig, luksus og adspredelse – også ting som kommer fra samenes egen kultur. Noen av de vakte mener at de kan bli syndfrie i det jordiske liv. Og noen tror at selve tiden nå går mot sin ende, at dommedag er nært forestående. Etter hvert tar flere samer avstand fra vekkelsens mest ytterliggående varianter. 

Størst er splittelsen likevel mellom de vakte og øvrigheten, og i Guovdageaidnu blir den enda større når norske myndigheter sparker den samiske lensmannen som har utvist mildhet mot de vakte. De erstatter ham med en av dáččat – til alt overmål en tidligere ansatt av brennevinshandleren. 

Steilere fronter blir det også av at myndighetene gir harde dommer til vakte som har forstyrret gudstjenester med sine aksjoner. De dømmes til fengsel, bøter, betaling av saksomkostninger. Familier risikerer både økonomisk ruin og å miste sine kjære til straffarbeid langt nede i sør. 

Det fryser til. Reindriftssamene har kommet til innlandet som vanlig, men denne vinteren skjer det noe spesielt: et stykke fra kirkestedet samler det seg ei stor gruppe mennesker. Norske myndigheter vil hente en av de vaktes ledere med makt for å sende henne til soning. De vakte søker styrke i antall, men hva kan de til syvende og sist gjøre? Flykte? Hvilken mening har det, hvis man uansett tror at dommedag er på vei? 

Så sprekker det. En av fløyene i leiren bestemmer seg for å sette hardt mot hardt. De skrider til verket en novemberdag i 1852. De første som blir utsatt for vold, er andre samer som er uenige med dem. Deretter, samme kveld, drar et følge nedover langs den islagte elva. De har kurs mot kirkestedet, handelsstedet, brennevinsstedet, øvrighetens sted. Nå skal det renses. 

Et uventet besøk kommer til nabobygda Ávži neste dag. Det er samer som har rømt fra Guovdageaidnu. De forteller at det skjer fryktelige ting der borte, og ber om hjelp. Dermed setter et nytt følge av samiske menn og kvinner ut mot mot kirkestedet. Når de to gruppene møtes, utspiller det seg noe ganske ukjent i historias gang: et slag mellom samer. Det ender med at opprøret blir slått ned. 

Handelstedet er aske. Brennevinshandleren og lensmannen har blitt drept. To av opprørerne dør senere av skader fra slaget. Men det skal flyte mer blod. 

Opprør og uro har Europa sett mye av på 1800-tallet, og myndighetene slår hardt ned på slikt. Norsk høyesterett ser hendelsene i Guovdageaidnu som enda et forsøk fra “den laveste klasse” på å “nedbryte alle naturlige skranker mellom seg og de høyerestående, og derved fremtvinge en likhet som vil tilintetgjøre all sivilisasjon.”  

Samene i Guovdageaidnu har nok andre syn på saken, men makta til å dømme og straffe ligger hos den norske øvrigheten. Straffene blir harde. 

To av opprørerne får den strengeste straffen – i 1854 blir de halshogd. Deretter blir de gjort til gjenstand for en siste fornedrelse etter døden: hodene deres blir sendt sørover og utsatt for raseforskning. 

De blir lenge der nede. Deres etterkommere må arbeide hardt for å få levningene tilbake. Sørpå er nemlig noen svært uvillig til å gi slipp på dem: det finnes fortsatt de som vil forske på samiske hoder. Først en novemberdag i 1997 blir levningene lagt i jorda i det høye nord. Endelig får fortellinga en slutt – i alle fall for noen. 

Men helt ferdige med Kautokeino-opprøret blir vi visst aldri. Interessen for denne historia har ikke blitt svakere med årene. Den fortelles stadig om igjen – fra nye synsvinkler. 

For hvilke øyne skal vi egentlig se disse hendelsene med? Hvem skal vi prøve å forstå? Og hva handler denne historia egentlig om? Samisk motstand mot norsk øvrighet? Indre strid blant samer? Religiøs ekstremisme? Klassekamp? Har denne historia helter og skurker – og hvem er i så fall hvem? Eller er alt sammen bare en tragedie for alle involverte?  

Láhppon gir oss et nytt og friskt blikk på Kautokeino-opprøret. Det er verken første eller siste gang det skjer – for vinter følges av vår, reaksjon følges av motreaksjon, og historia fortelles på nye måter etter hvert som nye tider kommer.  

Velkommen til denne sesongens versjon av historia. 

Mikkel Berg-Nordlie 

Guovdageaidnu, 2025