Hopp til hovedinnhold
Handlekurv Min side
Til forestillingsside
MATS EK: Hun var svart + En slags
Kjøp
MATS EK: Hun var svart + En slags

Hatt, jakke, skjørt. Bord, komfyr, lampe. Potet, ved.

Mats Eks dansede verden byr betrakteren inn til hverdagens enkleste tegn som i en bildebok med klare farger. Men snart vokser de velkjente sitatene fra livet videre til poetiske bilder som diskuterer makt, relasjoner og mennesker.

 

Et halvt århundre med dans

Mats Ek er født i 1945 og står bak tallrike koreografier og iscenesettelser av dramatikk – bare koreografiene utgjør et drøyt femtitall. Gjennom årenes løp har mange av dem blitt satt opp på nytt, under Mats Eks overvåking, på scener verden over.

Hans formelle teaterutdannelse er kort, men Mats Ek vokste opp i en familie hvor far, Anders Ek, var skuespiller, og mor, Birgit Cullberg, var koreograf og grunnlegger av Cullbergbaletten. Det var først i tenårene at han selv begynte å danse, og etter noen år som regiassistent – blant annet for Ingmar Bergman – ble dansen den kunstformen som oppslukte ham helt fra 1970-tallet av.

Gjennombruddet som koreograf kom med Soweto i 1977, et verk som dreide seg om opptøyene mot apartheidregimet i Sør-Afrika. Verket ble hyllet av et stort publikum, men en del av kritikerne stilte seg fremdeles uforstående til dansekunst som sosial kommentar.

Når man ser på Eks store produksjon som koreograf, kan man si at den deler seg i tre. For det første: omtolkninger av klassiske balletter eller operaer. For det andre: helt nye lyriske, frie verk. For det tredje: intime verk for én eller to dansere. Som teaterregissør har han bearbeidet dramatiske klassikere og unntaksvis samtidsdramatikk.

Mats Eks om- eller nytolkninger av klassiske verker var kontroversielle på 1980-tallet. De aller første av dem vakte mest oppmerksomhet; Giselle (1982) og Svanesjøen (1987). Førti år senere har vi glemt datidens syrlige og uforståelige kritikk av et moderne syn og tankesett som tolket klassikere på nytt. Giselle som den rare byjenta, eller skallede, androgyne svaner som vender sine tunge bakender mot publikum, ble betraktet gjennom den klassiske ballettens finmaskete filter og ansett som stygt, feil, grovt og dårlig. Etter Mats Eks Svanesjøen har verket fått mange nye tolkninger med både homofile svaner, street-dance-svaner og svaner i vann – 2000-tallets publikum har blitt vant til å se de klassiske bildene i nytt lys.

Det var ingen som kalte Mats Ek for en postmodernist på 1980-tallet, men sett i retrospekt kan han fremdeles føyes inn i den eklektiske delen av postmodernismen. Likevel fortsatte han som regel å fortelle historier i danseteatrets tradisjon.

I Giselle så vel som Svanesjøen blir originalmusikken brukt, men stilt i skarp kontrast mot scenebildets og dansens vekslende moderne språk. Koreografiens bevegelsesspråk blander klassisk ballett med bravur og den moderne dansens gulvnære tyngde, toppet med en ekspresjonistisk arv med psykologisk uttrykksfulle bevegelser. Mats Eks karakteristiske, helt egne bevegelser, gester og posisjoner har blitt hans signatur: den rake hånden som peker ned i gulvet, de fleksede føttene, den oppadvendte overkroppen, den sterke betoningen av lave pliéer og fallende tyngde.

Parallelt med de nytolkede klassiske og episke verkene, begynte Mats Ek å utvikle en annen del av arbeidet sitt: de poetisk frie koreografiene. Det episke innholdet var ikke helt borte, men brutt opp og fragmentert til former som ligner lyrikken i verk som Gamla barn (1989), Ljusvarelser (1991), Gammal och dörr (1991) og Lägenhet/Appartement, skapt for Parisoperaen i 2000. I denne perioden lagde han bare én nytolkning av en gammel ballettklassiker, Tornerose (1996), men den forholder seg betydelig friere til originalballetten enn hans tidligere tolkninger av Giselle (1982) og Svanesjøen (1987) gjør. I tiåret rundt århundreskiftet jobbet Mats Ek hyppigere med dramatisk teater for den svenske nasjonalscenen, Kungliga Dramatiska Teatern. Han utviklet en ny lesestil av klassikere som Molière, Racine, Shakespeare eller Tsjekhov, der teksten ble redusert til én del til fordel for innskutte dansepartier – som regel koreografert for vanlige skuespillere.

Dansepartiene fikk iblant formen av en slags arie, der en rolleinnehaver kunne kommentere karakteren sin, den dramatiske situasjonen og dens følelsesmessige tilstand gjennom dansen. Deler av teksten ble erstattet av dans, tilpasset og fremført av dramatiske skuespillere. Det ga dansen og hvordan den ble danset, et snev av «normalitet», langt fra de profesjonelle dansernes luftige, velartikulerte uttrykk. I stedet understreket Mats Ek det som nesten er umulig å uttrykke i ord: det rørende, det klønete, det frustrerte eller det desperate hos rollene.

Da Mats Ek på nytt skapte et stort koreografisk verk av Julia och Romeo (2012) for Kungliga Baletten i Stockholm, kombinerte han erfaringene fra de dramatiske klassikerne med arven etter en ballettklassiker fra 1900-tallet, Romeo og Julie. Men Mats Ek la Prokofjevs musikk til side og jobbet med en kollasj av Tsjajkovskij-musikk i stedet. Shakespeares fortelling om det forelskede paret som ikke kan få hverandre, ble gjengitt, men oppdatert slik at den handler om æresdrap i familien og hatkriminalitet. Oppsetningen gjestet Parisoperaen i 2014.

Mats Ek har ofte arbeidet med veldige produksjoner og store ensembler som danser unisont i raske passasjer, forflytter seg som en klynge, løper som på flukt, blant annet i … og Brahms. I et av hans aller seneste verker, Bolero for Parisoperaen (2019), danser en stor besetning unge dansere som en gruppe iført treningsklær med og mot en eldre mann som sakte bærer en bøtte med vann over scenen. De unge tolererer ham innledningsvis, men blir stadig mer irriterte etter hvert som Ravels infernalske musikk stiger. Til slutt kaster de ham i et stort, nå fylt, vannkar – å bli gammel er å bli rar.

Bordet, mannen, kvinnen

I Mats Eks samlede verker ser vi ofte dans for et par – en mann og en kvinne – som deler i en større helhet. Eksempler på dette finner vi i Hun var svart eller i Rättika (2008), som hos Nasjonalballetten har fått ny tittel: … og Brahms. Fra 1990-tallet av har de kortere verkene for kun ett par blitt en egen sjanger. Disse verkene kan kalles «soloer for to», på samme måte som det verket som Mats Ek skapte for Sylvie Guillem og Niklas Ek, Rök (Smoke) fra 1995, fikk navnet Solo för två i en senere versjon.

I de større verkene fra 1990-tallet, Hun var svart, En slags og Tornerose, inngår duetter som kan relateres til Rök, ikke minst når det gjelder det sentralt plasserte bordet. Bordet er et tydelig symbol for hjem, familie, parforhold. Kanskje er det en arv fra August Strindbergs bord fra stykket Fröken Julie: et bord som var et dramatisk sted for måltider, høflighet og overgrep. Kanskje er det spisebordet Mats Ek har fortalt om fra sin egen barndom – det han sovnet under mens han lyttet til de voksnes samtale som foregikk oppe over bordflaten.

Den første frittstående «soloen for to», Minne (2004), utgår fra en duo i Don Juan i Mats Eks regi for Stockholms nasjonale scene, og ble danset av Mats Ek selv og hans hustru Ana Laguna. To år senere danset de to Potatis, en mer drastisk studie i tosomhetens komplikasjoner rundt fire kilo poteter, den mest hverdagslige og jordnære maten i Sverige. Mats Eks verker rommer humor som oppstår ut av det overrumplende, det gjenkjennbare, det ikke-vakre men kjærlighetsfullt menneskelige.

Ana Laguna, født i Saragossa i Spania, var 19 år gammel og klassisk skolert da hun kom til Cullbergbaletten. Mats Ek skapte de store hovedrollene i Giselle, Svanesjøen og Carmen spesielt for henne – hun kan sies å ha kroppslig formulert den Ekske stilen og synet på kvinnelighet som en sterk og vakker kraft. Ana Laguna har blitt kalt Mats Eks muse, men hun er også hans nærmeste medarbeider, idérike inspirator og en kreativ danser. Hun er også hans fremste repetitør når verkene hans, som så ofte, settes opp på ulike scener i verden. Sammen med flere tidligere Cullbergdansere utgjør hun en gruppe som samarbeider under innstuderingene.

De scenografiske byggeklossene i parsoloene Ställe (norsk: Sted), Et annat ställe og Minne ligner hverandre. Dansen er skapt for dansere i moden alder; det er et retrospektivt perspektiv som kjennetegner disse tosomhetens soloer. Vedhugger-duetten Yxa (norsk: Øks) fra 2015 har latt bordet stå inne i et hjem, mens den dansende dramatikken rundt hoggestabben sirkler rundt mannens fokus på handling, og kvinnens på følelse og lengsel. Et av Mats Eks seneste verk, överbord/ woman with water ble skapt for Kungliga Baletten i Stockholm, og stiller et glass vann på bordet: et hav mellom mannen og kvinnen og deres forsøk på å nå hverandre.

Mats Eks verker har et bredt publikum. De er lette å tolke uten at de forenkler, de er tidløse, men samtidige. Det gåtefulle og det hverdagslige møtes. Kvinnens plass, frihet, liv og handlingsrom er et bestandig nærværende tema som tolker begrepet feminisme inn i kroppen. Kanskje Mats Eks storhet hviler på ønsket om å ødelegge dansekunstens forfrosne ideal? Kanskje på evnen til å se komplikasjonene i livet til alle slags mennesker, de mange i alle aldre, kropper, relasjoner og konstellasjoner? Kanskje på å synge svært vakkert om kjærligheten som holder det hele sammen.

en mann danser på et bord Fra Mats Eks Hun var svart / Foto: Gert Weigelt