Kjære publikum! 

I år markerer vi hundre år siden Glen Tetleys fødsel – og for Nasjonalballetten er dette jubileet knyttet tett til vår egen historie. Kompaniet har danset hele ti av hans balletter, og samarbeidet vårt strekker seg tilbake til 1971. Tetley rakk dessverre aldri å se operahuset i Bjørvika ferdigstilt, men han studerte tegningene av huset nøye – og uttrykte et sterkt ønske: at Voluntaries skulle bli den første av hans balletter som ble danset på den nye Hovedscenen. Det ble den også, i 2010, to år etter at huset åpnet. 

Det er lett å forstå hvorfor ønsket hans ble oppfylt. Voluntaries (1973) er en stilfull og sakral ballett, vakkert lyssatt og komponert med en arkitektonisk klarhet Tetley mente var som skapt for bygget vårt. Men kanskje viktigere: dette verket rommer så mye av hva han har betydd for kompaniet. Glen Tetley er blant dem som har formet Nasjonalballettens identitet. Han var en koreograf som så individet – kroppene, særpregene, og den helt spesifikke måten danserne beveger seg på. Mange av oss tidligere Nasjonalballett-dansere kjenner en direkte linje fra Tetley til Jiří Kylián og videre til koreografene av i dag. Dette er ikke bare en kunstnerisk arv – det er en kroppslig erfaring som preger måten vi møter hverandre i prøvesalen. 

Å arbeide med Voluntaries er en felles erfaring som binder generasjoner sammen. Alle som går inn i dette verket, møter den samme intensiteten og motstanden: det ekstremt krevende tekniske – de nesten kunstløpaktige kastene og løftene – og samtidig spennet mellom det jordbundne og det helt eteriske. Voluntaries kapsler disse kontrastene mer enn noe annet verk. Det er et verk som skaper samhold. Og det er i dette spenningsfeltet at Tetleys kunstnerskap har hatt så stor betydning for oss – og fortsatt inspirerer danserne som står på scenen i dag. 

Verdenspremieren som følger har sin egen, men beslektede kraft – og springer også ut av et fellesskap. Samantha Lynch debuterte som koreograf på Hovedscenen for bare fem år siden. STUDIO C er hennes hittil største arbeid, og tar utgangspunkt i musikk flere vil kjenne igjen. Mange dansere forbinder George Bizets Symphony in C med den ikoniske Balanchine-balletten med samme tittel. I møte med Lynchs formspråk, vevet sammen av Henrik Skrams nyskrevne musikk og rammet inn av Åsmund Færavaags scenografi og Oscar Udbyes lysdesign, får materialet nye assosiasjoner. Navnet STUDIO C peker mot ballettstudioet der verket har tatt form. I et dansers liv er prøvesalen både et rom for repetisjon og risiko, utforskning og eksperimentering – og like fullt rom for identitet, vennskap og tilhørighet. 

Ikke bare er STUDIO C skapt her i vårt hus – Samantha Lynchs kunstnerskap har også fått vokse fram i vårt kompani. Hennes koreografiske stemme er formet av samhørigheten, arbeidsmetodene og historien her, men også av en tydelig, personlig utforskertrang. Den sjeldne kombinasjonen hennes av presisjon, lekenhet og musikalitet har fått flere av Europas fremste ballettkompanier til å bestille verk av henne. 

Wayne McGregor står for kveldens kraftfulle finale. Også i Chroma, skapt i 2006, er det klassiske fundamentet tydelig – men McGregor peker mot noe radikalt nytt. Her er det kroppen som gir form til det renskårne scenerommet, med linjer, presisjon og overraskende eksplosivitet. Der Tetley ga balletten et fornyet uttrykk, flytter McGregor grensene videre. I Chroma åpner han et fysisk og sanselig univers der bevegelse tegner musikken – komposisjoner av Joby Talbot og orkestreringer av The White Stripes, framført med bravur av vårt operaorkester under ledelse av Kevin Rhodes og Per Kristian Skalstad – med kirurgisk klarhet og rå nerve. 

Nasjonalballetten tok Chroma til scenen for første gang i 2020, som del av festivalen Mesteraften x 12 – men det ble med én forestilling før landets scener ble pandemistengt. Derfor oppleves det nesten som en ny norgespremiere når McGregors banebrytende stykke nå endelig får møte publikum i Operaen igjen. 

Den sterke følelsen av samhold tegnes som en rød tråd gjennom hele denne mesteraftenen: fra Tetleys kollektive kraftdemonstrasjon, via McGregors rytmiske framdrift, til Lynchs utforskning av lengselen etter å høre til – lengselen etter å bli en del av noe større. Forestillingen favner om det som er Nasjonalballettens arv og identitet: den klassiske forankringen, de moderne mesterverkene – og verkene som er et avtrykk av tida, skapt akkurat her, akkurat nå.  

Som ballettsjef er jeg umåtelig stolt av danserne våre, som går inn i disse tre verkene med både respekt og risikovilje. Vi håper denne sesongens mesteraften kan minne oss alle om hvorfor vi søker dansen: for å bli berørt, for å oppleve noe nytt, og for å kjenne fellesskapet i scenerommet. 

Velkommen!