I studio med Samantha
Hva vil det egentlig si å høre til? Og hva skjer med oss når vi rives ut av fellesskap som har formet identiteten vår? Dette er spørsmålene som danner grunnstammen i Samantha Lynchs nyskapte STUDIO C.
Da jeg snakker med Nasjonalballett-solisten er verket fortsatt i støpeskjeen, i selve rommet hun har navngitt det etter – et dansestudio i fjerde etasje i Operahuset.
– STUDIO C er en hyllest til de utrolige danserne jeg er så heldig å få jobbe med. Det handler om dem som et kollektiv, og prosessen vi har vært gjennom sammen. Jeg gleder meg over å få vise dem på sitt beste og la de unike styrkene og personlighetene deres skinne, sier Samantha.
Til tross for at hun har skapt verker for både Nasjonalballetten og flere av Europas fremste kompanier – Ballet Zürich og Stuttgart Ballett, for å nevne noen – markerer STUDIO C et vendepunkt i hvordan hun oppfatter sitt eget kunstnerskap:
– Jeg er fortsatt danser, og for meg kommer det alltid først. Men dette er det største eventyret jeg har gitt meg i kast med, og den mest givende prosessen jeg har hatt så langt. Det er nok det første verket jeg har laget hvor jeg virkelig føler at jeg kan kalle meg koreograf.
Ode til tilbakekomsten
STUDIO C springer ut av en dansers opplevelsesverden, men favner noe langt større enn selve dansen: ulike former for fellesskap og utenforskap, og den menneskelige lengselen etter å høre til i noe som overgår en selv.
Et miljø, et formål, et håndverk – en idrettsutøver som må finne sin plass i en vanlig hverdag etter karrieren, følelsen av å stå på utsiden under en langtidssykemelding, eller det å finne sin plass i et nytt land kan alle være eksempler.
– Jeg har sett så mange venner og kolleger streve med det å komme tilbake etter en livsendrende hendelse, enten det er en skade, et tap, eller noe positivt som snur livet opp ned. Å være borte fra, i vårt tilfelle, danseboblen, og vende tilbake sterkere – men kanskje også litt mer sårbar.
Samantha opplevde selv å stå midlertidig på utsiden av fellesskapet og måtte finne veien tilbake da hun ble mor for første gang.
– Jeg ville gjerne gjøre verket personlig. Jeg måtte hente fram min egen sårbarhet rundt hvordan det føles å plutselig stå utenfor noe du har bygget så mye av identiteten din rundt, sier hun.
– Det er modne temaer, men det ligger mye glede i det også. Jeg holder på en måte på å lære meg at det er greit å vise mye glede på scenen.
Lynch i full skala
Både A Boléro, debuten på Hovedscenen i 2021, og oppfølgeren COUCH fra 2023 kjennetegnes av det som har blitt Samanthas signatur: energisk, leken og presis koreografi i høyt tempo. Når tretten dansere nå står på scenen i hennes hittil største verk, beskriver hun energien de har tilført prosessen som et rent adrenalinrush.
Samtidig har hun måttet finne pusterom i dette lengre formatet:
– Jeg har vært litt skremt av tanken på å tilpasse det koreografiske språket jeg har jobbet med til et lengre verk, rett og slett fordi jeg har måttet lære å puste, å utvide, og ha øyeblikk uten konstant, detaljert koreografi, for ikke å overvelde verket eller publikum.
Når STUDIO C om noen få dager gjør sitt inntog på scenen, kommer flere nye elementer på plass. For første gang har Samantha et større skapende kollektiv rundt seg, i form av scenograf, komponist, lysdesigner og kostymedesigner.
– De er alle kunstnere på høyeste nivå i sin egen rett, og de tar med seg meninger og forslag som har vært superinspirerende for meg.
I sentrum står en massiv treboks som blir den fjortende danseren i rommet – og en viktig del av universet publikum skal inn i. Ifølge Samantha er scenograf Åsmund Færavaags konstruksjon ikke bare ‘scenisk praktfull’, men en viktig del av selve det koreografiske konseptet.
– Den boksen, for meg, er studioet vårt. Det er vår boble, vår verden, midt på scenen.
Dette er ikke første gang Samantha koreograferer rundt et objekt. Selv sier hun at hun liker å bruke møbler og gjenstander som en tredje partner i en duett:
– Jeg er en veldig høy danser, og derfor tok det lang tid før jeg lærte å stole på partnerne mine. Jeg oppdaget at det var utrolig inspirerende å skape med et robust objekt jeg virkelig kunne lene meg på.
Også musikken Samantha har valgt – Bizets storslåtte Symphony in C – er knyttet til hennes opplevelse av å være danser, om enn på en annen måte.
– Da jeg drømte om å danse i et ballettkompani som liten jente, var det denne musikken jeg hørte på; det store, klassiske. Men jeg trives mye bedre i sokker enn i tåspissko, så jeg ville vise at vi også kan bruke denne musikken på en moderne måte.
For ballettdansere er musikken uløselig knyttet til Balanchines ikoniske verk med samme tittel, og Samantha kunne bli på gråten av å se dansere hun så opp til gi den liv:
– Det er en bestemt melodi i første sats som fortsatt får håret på armene mine til å reise seg, selv nå, under prøvene. Det er en nydelig del der som virkelig føles som en ankomst for en danser.
Bizet flettes sammen med en nyskapt komposisjon av Henrik Skram, som har formet musikken rundt hennes visjon:
– Jeg spurte Henrik: ‘Er det mulig å få meg til å gråte midt i Symphony in C?’, og han sa: ‘Det skal jeg få til.’ Og det har han; han har skapt noe helt utrolig som får oss alle til å gråte i studio.
Muse og mester
Kjernen i STUDIO C er det kollektive: betydningen av fellesskap, og kraften i å være del av noe større enn en selv. Det er treffende at det er nettopp dette Samantha vender tilbake til når vi snakker sammen: menneskene rundt henne, og hvordan de har vært med på å forme både verket og henne som koreograf, danser og menneske.
Verket er bygget rundt en mannlig protagonist, og det er hans reise som gir form til fortellingen. Den som har fulgt Samanthas koreografi tidligere vil kjenne igjen nederlandske Douwe Dekkers, som i likhet med henne er solist i Nasjonalballetten og som hun har skapt alle sine verker med.
– Han hater ordet, men han er min muse, ler Samantha. – Jeg hadde aldri vært i nærheten av den koreografen jeg er uten ham.
– Vi har funnet en måte å jobbe sammen på som er oppriktig og rotfestet i kjærligheten til det vi gjør. Han har hatt enorm innflytelse på hvem jeg er, og derfor har jeg skapt dette for ham.
Aarne Kristian Ruutu – som Samantha beskriver som «en av de mest fenomenale samtidsdanserne som noensinne har danset på Operaens hovedscene» – har vært med i prosessen som ballettmester. Hun forteller at han har vært avgjørende for at verket lander slik hun håper:
– Å jobbe med ham i studio har vært livsendrende for meg. Som partner, som danser og som menneske er han helt ekstraordinær. Når jeg noen ganger ikke har forstått hvordan jeg skal løse noe, sier han beskjedent: ‘Jeg har en idé.’ Aldri på en måte som overskygger noe, det er bare hans ydmyke, vakre måte å være på.
Et sted og en stemme
Det er langt fra Australia til Norge. At Samantha har endt opp hos Nasjonalballetten i Oslo, er et helt bevisst valg:
– Jeg kom til Nasjonalballetten utelukkende på grunn av repertoaret, det at kompaniet skaper så mange nye verk, og koreografene som faktisk kommer hit og jobber med danserne selv. Her har jeg lært om prosess og om hva som fungerer for meg. For meg handler det om tre ting: kjærlighet for arbeidet i studio, hardt arbeid og energi, og respekt for det å fortsette å søke og utforske bevegelse.
– Jeg skylder dette kompaniet alt, fordi de virkelig har støttet min kreative stemme og gitt meg rom til å prøve nye ting og utvikle meg til den jeg har ønsket å bli. Og det er Ingrid jeg kan takke for det, for hun har hatt tro på meg hvert eneste steg på veien. Dette er virkelig hjemmet mitt.
Da Samantha kom til Nasjonalballetten i 2013, året etter at Ingrid Lorentzen startet som ballettsjef, hadde ingen kvinnelige koreografer skapt nye verk for Hovedscenen i Bjørvika. Siden har mye endret seg, blant annet gjennom koreografisatsingen ARTEMISIA. Men selv om balletthistorien utvilsomt er preget av mannlige stemmer, betyr ikke det at det er de eneste som har fått fotfeste.
– Mange av koreografene jeg ser opp til er kvinner – Pina Bausch, Sharon Eyal, Ina Christel Johannessen … Og noen av de beste opplevelsene jeg har hatt i studio har vært i arbeid med kvinnelige koreografer som Crystal Pite og Sol León, kunstnere med kraftfulle og samtidig sårbare stemmer. Det har hatt stor innflytelse på meg.
– Jeg føler et enormt ansvar for å skape noe av en kvalitet som holder mål. Jeg legger press på meg selv for ikke å tenke for mye på dette ansvaret hele tiden, men som kvinnelig koreograf ønsker jeg å representere både kraften og sårbarheten vi bringer med oss inn i en prosess.
McGregor/
Lynch