Introduksjon Mesteraften: Tetley/McGregor/Lynch

Glen Tetley kalles brobyggeren mellom klassisk og moderne dans. Hundre år etter hans fødsel hylles han med verker av tre generasjoner koreografer. Velkommen til introduksjon for Nasjonalballettens tredelte feiring av moderne ballett: Mesteraften Tetley / McGregor / Lynch! Mitt navn er Frida Steenhoff Hov, jeg er formidler i Nasjonalballetten og med denne forestillingen vil vi vise ballettkompaniet av i dag - gjennom verker av tre koreografer med hvert sitt unike uttrykk: Tetley selv, Wayne McGregor og Samantha Lynch.

På den internasjonale dansehimmelen er Glen Tetley blant stjernene som skinner sterkest. For Nasjonalballetten betyr han spesielt mye, gjennom mer enn 30 år hadde kompaniet og han et tett samarbeid, helt fram til hans død i 2007. I 2026 ville Tetley fylt 100 år. Vi feirer ham i denne forestillingen der en av hans mest betydningsfulle balletter, Voluntaries, vises side om side med verker av dagens og morgendagens koreografer. 

Glenford Andrew Tetley Jr. ble født i Ohio 3. februar 1926, og etter militærtjeneste under Andre Verdenskrig var planen å studere medisin. Men, da han var 20 år, så han koreograf Antony Tudors Romeo og Julie med American Ballet Theater. Det forandret livet hans. Der og da bestemte Tetley seg for at han ville bli danser. De fleste 20-årige mannlige dansere jobber allerede i profesjonelle kompanier, men Tetley startet altså dansestudier samtidig med at han fullførte Bachelorgraden i realfag ved New York University.

Han ble grundig skolert i klassisk ballett av blant andre Helene Platova, Antony Tudor og ved Balanchine’s School of American Ballet. I tillegg studerte han moderne dans, ikke minst med Martha Graham, en pioner i dansefeltet. Han danset i kompaniet hennes, Martha Graham Company, samtidig som han danset i American Ballet Theater. I tillegg jobbet han i flere Broadway-produksjoner, både som danser og assistent for Hanya Holm, en av grunnleggerne av amerikansk moderne dans.

Denne tidlige doble påvirkningen viste seg tydelig i Tetleys koreografi. Han ble selv en pioner i å blande klassisk ballett og moderne dans, men enkelte så dermed på koreografiene hans som verken eller – en slags uekte krysning av begge kunstarter. Tetley ønsket å oppnå en blanding av «den moderne dansens kroppslige jordnærhet med det eteriske og lyriske i klassisk ballett». Som koreograf var Tetley mer populær i Europa enn i Amerika. Etter hvert fikk han likevel så stor innflytelse at idealene hans ble tatt opp i de store kompaniene også i USA, og i dag er de en selvfølgelig del av dansehistorien.

Tetley regnes som en av de største koreografene fra 1900-tallet, og han skapte over 60 verk for kompanier verden over. Gjennombruddsverket Pierrot Lunaire fra 1962 er også en av hans mest kjente koreografier, skapt til sangsyklusen med samme navn av Arnold Schönberg. Fra 1961-69 styrte Tetley sitt eget kompani, og ble etter det kunstnerisk leder av Nederlands Dans Theater.

John Cranko, som var kunstnerisk sjef for Stuttgartballetten, inviterte i 1973 Glen Tetley til å jobbe for kompaniet som huskoreograf. Ikke lenge etter døde Cranko på dramatisk vis på flyet under returen fra en turne til USA. Han hadde tatt en sovepille under flyvningen og ble kvalt på grunn av en allergisk reaksjon. Kompaniet var i sjokk og sorg, og Tetley ble bedt om å lage et verk for dem. Han følte han måtte skape noe veldig positivt, og at dette var et verk hvor han ikke kunne gjøre feil. Voluntaries fikk en fantastisk mottakelse. Tetley ble kunstnerisk leder i Stuttgartballetten året etter, og hadde stor betydning for ballettens videre uttrykk. De to årene han ledet kompaniet skapte han i tillegg til Voluntaries (1973), Greening (1975) og Daphne og Chloe (1975) for dem, og lyktes i å åpne dansernes sinn og kropper for et helt nytt bevegelsesspråk.

Tetleys karriere brakte han jorda rundt som danser og koreograf. Flere æresmedaljer har han også mottatt, blant annet fikk han Den Kongelige Norske Fortjenstorden i 1997 for det lange samarbeidet med Nasjonalballetten. Det er nært knyttet til et annet samarbeid med den norske komponisten Arne Nordheim. Tetley og Nordheim jobbet sammen blant annet om balletten Stormen i 1979, basert på Shakespeares skuespill. Vår oppsetning fra 1980 ble lenge regnet som selve signaturverket til Nasjonalballetten. Denne tolkningen åpnet i sin tid kompaniet opp for både Norge og verden. En filmet versjon kan fortsatt sees i NRKs nettspiller. Siste gang vi viste Stormen var i 2006. Da tok han selv applaus sammen med Arne Nordheim, i forbindelse med markeringen av Tetleys 80-årsdag.

Musikken det danses til, har naturligvis stor betydning for det kunstneriske uttrykket. Tetley ville bruke Poulencs orgelkonsert fordi han mente orgelet har en så vidunderlig kraft i seg: «Orgelet virket alltid som Guds stemme for meg», sa Tetley, og valget av denne musikken, Francis Poulencs Konsert for orgel, strykere og pauker i g-moll, gjør Voluntaries også dypt rørende. 

På scenen står 17 dansere kledd i hvite drakter, spekket med fargerike prikker – akkurat som den store solen på bakduken, også den tegnet av den profilerte kostymedesigneren og scenografen Rouben Ter-Arutunian. Lysdesign er ved John B. Read. Balletten danses på tåspiss, det er både stilig, elegant og en akrobatisk feiring av livet og dansen, som kan virke som om den opphever tyngdekraften. 

Tetley sa selv: «Jeg har alltid eksistert i begge verdener og aldri følt at de var noe annet enn én verden.» Karrieren hans er et bevis på at barrierene mellom moderne dans og klassisk ballett var kunstige og unødvendige.

Etter forestillingens første pause får dere se den helt nyskapte STUDIO C av Samantha Lynch. Dette er ballett av vår tid - ferskere blir det ikke!

Lynch kommer opprinnelig fra Melbourne i Australia. Hun er også solist i Nasjonalballetten, og var den som tok initiativ til og i flere år ledet dansernes eget koreografiverksted ‘Nasjonalballetten RAW’, hvor danserne styrte hele prosessen selv og hvor inntektene gikk til veldedige formål.

Lynch debuterte som koreograf for Hovedscenen med A Boléro i 2021, og fulgte opp igjen med energiske COUCH i 2023. Siden debuten har flere ledende ballettkompanier i mange land bestilt verk av henne – og i fjor vår ble hennes verk vist side om side med koreografer som Mats Ek, Sharon Eyal og Akram Khan i forestillingen Dialogues II her i Operaen.

I 2019 lanserte DNO&B, sammen med Norsk Tipping og Talent Norge, en felles koreografisatsning. Målet er at fremtidens koreografer får like muligheter uavhengig av kjønn, og at vi etterlater oss nye klassikere som kan gå inn i repertoaret. Rett og slett et større mangfold av stemmer og historier. Siden starten av denne satsingen, kalt «Artemisia» etter maleren Artemisia Gentileschi, har kvinnelige koreografer skapt 40 nye verk – elleve av dem for Hovedscenen.  Lynch har skapt seks av disse verkene, tre for Hovedscenen inkludert STUDIO C.

Lynch har utmerket seg med sine energiske og dynamiske duetter, ofte koreografert til kjente klassiske musikkverk. Til denne Mesteraften-produksjonen skaper Lynch sitt hittil største verk for 13 dansere. Det er også første gang hun jobber med et helt kreativt team rundt seg: Lysdesigner, komponist, scenograf og kostymedesigner. Balletten er oppkalt etter studioet i Operaen hvor dansen har blitt skapt, og det er selve prosessen i studio som ifølge Lynch er drivkraften hennes – å få jobbe med dansere og skape en god atmosfære og prosess. STUDIO C utforsker lengselen etter å høre til i et fellesskap – å bli en del av noe større, men også hvordan det føles å plutselig være utenfor dette fellesskapet. Balletten leker med disse to dynamikkene.

Lynch har ofte ett scenografisk objekt på scenen i sine balletter. I forestillingen flettes lekenhet, fellesskap og den individuelle stemmen sammen i Åsmund Færevaags scenografi. En stor treboks står midt på scenen. Boksen representerer ifølge Lynch den strukturen og disiplinen en har som ballettdanser i et kompani, en tilværelse med faste rutiner hvor det meste er gjennomorganisert. Boksens sider kan felles ned og danses på, de blir noe danserne både kan kontrollere og noe ukontrollerbart.

Vi følger en protagonist, han ser seg selv som del av et fellesskap, et disiplinert fellesskap, og finner en vei inn i det. Han blir del av det han ønsket, men etter hvert går han gjennom en prosess hvor han skjønner han at han kanskje ikke er del av dette fellesskapet likevel. Til slutt står han igjen utenfor og må velge om han vil forlate boksen og gå videre på egen hånd.

For Lynch handler dette om hvordan en kan finne glede i strukturen når en har gått gjennom en livsendrende prosess – for eksempel det å bli forelder når en er ballettdanser.

Hun ønsker å formidle glede og energi, og uttrykket i STUDIO C er flytende, organisk, vitalt og lekent, med sekvenser hvor danserne er flettet sammen til kjeder, og bevegelsen forskyves i en bølgevirkning fra start til slutt. Dere får også noen nydelige duetter som på samme tid er vare og ekstremt fysiske. Kostymene i jordtoner er designet av Bregje van Balen, og lysdesign er ved Oscar Frostad Udbye.

Musikken hun har valgt som ramme er Georges Bizets ikoniske Symfoni i C-dur, som han skrev som 17-åring. Den ungdommelige energien i Bizets musikk står i kontrast til Henrik Skrams nykomponerte og mer følsomme musikalske partier. Resultatet er et verk som jeg spår en lang fremtid på scener i mange land.

Den tredje og siste balletten dere får se er av en annen banebrytende koreograf, Sir Wayne McGregor. Han har flyttet grensene for samtidsdans og brakt den til nye høyder. Den verdenskjente britiske koreografen og regissøren har høstet mange priser for arbeidene sine, blant annet for kveldens siste verk Chroma, som også har 20-årsjubileum i år.

McGregor er drevet av en intens nysgjerrighet på bevegelse, han eksperimenterer og samarbeider med kunstnere fra vidt forskjellige felt. Han bruker gjerne ny teknologi som virtual reality og kunstig intelligens for å skape nye kunstneriske uttrykk og som et verktøy i sin egen koreografiske prosess. Denne tilnærmingen har plassert McGregor i frontlinjen av samtidskunsten i over tretti år. 

Selv om han har dans som utgangspunkt, spenner arbeidet hans over flere sjangre. Han har regissert opera og teater, koreografert for motevisninger, reklamekampanjer og musikkvideoer, for filmer som «Harry Potter og Ildbegeret» og «SYNG». I 2022 koreograferte han «ABBA Voyage», en spektakulær konsert som lot publikum oppleve artistene på scenen som digitale projeksjoner.

McGregor har skapt over 30 verk for sitt eget turnékompani, Company Wayne McGregor, som er hans faste laboratorium for eksperimentell koreografi. Han er en travel mann med jevnlige oppdrag fra dansekompanier verden rundt. Som kunstnerisk leder for Studio Wayne McGregor utforsker han grensene for fysisk intelligens gjennom dans, design og teknologi. De holder til i et fantastisk bygg inne i en diger industrihall i øst-London. 

I 2024 ble McGregor slått til ridder av Kong Charles III for sin innsats for dans, dermed fikk han tittelen Sir Wayne McGregor. Han kommer ikke fra noen spesielt kunstnerisk familie, men beskriver seg selv som et veldig fysisk barn med tydelig ADHD, som startet å danse som åtteåring da han så filmer som Grease og Saturday Night Fever med John Travolta. Da han kom inn på en lokal danseskole i Stockport i England, var han med egne ord en ivrig diskodanser som aldri hadde fått ballettundervisning.

McGregors koreografiske stil er blitt kalt ekstrem, den er veldig detaljert, presis og atletisk, dynamisk og flytende. Han er kjent for et komplisert og uvanlig bevegelsesspråk, og kombinerer klassisk balletteknikk med moderne dans. I balletten Chroma fra 2006 er uttrykket rått og energisk, det virker som om danserne tar ut bevegelsene så langt det går.

Wayne McGregor sier selv at «Chroma handler om kroppens arkitektur. Scenografien er helt hvit, slik at kroppene til de ti danserne blir tydeligere fremhevet. Fargen kommer fra hudtonene deres. Fokus er kroppen i seg selv som et teknisk instrument. Kroppene er drivkraften i stykket.»

For McGregor er kroppen et arkitektonisk landskap, et system av tanker, impulser og linjer i bevegelse. I Chroma blir dette særlig tydelig: et verk der kroppen ikke bare fyller rommet, men former det. 

Scenerommet er renskårent, hvitt og minimalistisk, det står scenograf og arkitekt John Pawson bak. Kostymedesigner er Moritz Junge og lysdesign er ved Lucy Carter. Musikken det danses til er en kombinasjon av originalmusikk av Joby Talbot og orkesterversjoner av låter fra rockeduoen The White Stripes, arrangert av Christopher Austin.

Enakteren Chroma ble skapt i løpet av tre uker for The Royal Ballett i London, og ble en kjempesuksess. En anmelder i The Guardian skrev at «spenningen mellom kaos og minimalisme er ekstrem». Balletten vant den prestisjetunge Olivier-prisen for beste nye danseproduksjon – og førte til at McGregor ble utnevnt til huskoreograf ved The Royal Ballet. Og det som den første med en bakgrunn fra samtidsdans, i den klassiske ballettens høyborg.

Balletten har blitt satt opp av ballettkompanier over hele verden. I 2020 tok Nasjonalballetten Chroma til scenen for første gang i Norge, som del av festivalen Mesteraften x 12. Det ble imidlertid med én forestilling – før landets scener ble pandemi-stengt. Nå, endelig, tar Nasjonalballetten den til scenen igjen! 

Moderne ballett rommer en mengde ulike uttrykk som treffer oss på forskjellig vis. I kveldens forestilling handler det ikke om å forstå, men om å oppleve og ta inn sanseinntrykkene. Med balletter skapt over et tidsspenn på 53 år får dere i kveld oppleve tre generasjoner koreografer sitt uttrykk – to allerede ikoniske verk og en mulig ny klassiker for fremtiden. Og til alle tre ballettene spiller Operaorkestret under ledelse av dirigent Kevin Rhodes eller Per Kristian Skalstad. Jeg ønsker dere en god opplevelse, med musikken, dansen og alt det som gjør scenekunst unikt – og som vi opplever her og nå i et fellesskap jeg mener vi trenger, mens verden oppleves mer utrygg enn på lenge. Velkommen til en mektig forestilling som viser Nasjonalballetten av i dag!

God fornøyelse!