Orfeus i
under­verdenen

Evrydike kan ikke fordra sin fiolinspillende mann, Orfeus. Hun har forelsket seg i Aristeus, som viser seg å være Pluto, gud over dødsriket. Han har kommet for å ta livet av Evrydike og sende henne til underverdenen for evig tid. Orfeus finner ut dette og jubler – for han kan heller ikke utstå Evrydike. Den Offentlige Mening (i vår versjon kalt Folk) vil at handlingen skal fortsette og overtaler Orfeus til likevel å gjøre et forsøk på å redde henne. Jaja, får vel prøve det da. 

For å finne Evrydike, reiser Orfeus og Folk til himmelen. Der oppe hersker Jupiter over en hel gjeng av guder. Men han sliter med å holde styr på dem, og de på sin side synes lederstilen hans er gammeldags, kjedelig og urettferdig – særlig for kvinner.

Pluto ankommer og avslører at han har fått seg en menneskelig elsker. Jupiter blir sjalu og vil følge med Pluto for å møte denne Evrydike. Da gjør gudene opprør: de vil også til underverdenen, så de ikke dør av kjedsomhet. Idet Orfeus endelig kommer fram til Jupiter og gjengen, er det dit er gudene på vei. God timing, egentlig, for dit vil jo Orfeus òg. Folk er henrykt over at historien går i riktig retning.

Nede i underverdenen kjeder Evrydike seg maksimalt. Det var visst ikke så gøy likevel. I tillegg plages hun av menn som vil tafse på henne og er blitt mektig lei hele manneopplegget. For å komme seg inn til Evrydike, gjør Jupiter seg om til en flue. Kjempeklokt. Som flue prøver han å legge an på henne. Megalurt. Evrydike begynner å skjønne at hun ikke trenger disse dumme mennene – hun vil heller vil stå på egne bein.

Gudene kommer, og det blir kjempestor fest. Til slutt kommer også Orfeus og møter Evrydike i underverdenen. Men da han skal følge myten om IKKE å snu seg for å se om hun følger etter ham, blir det hele en forglemmelig parentes, for Evrydike gir fullstendig faen. Folk er midt på treet fornøyd. Da er det best å avslutte det hele med litt can-can!