Hopp til hovedinnhold
Handlekurv Min side

Orfeus
i under-
verdenen

Noen av rollene i Orfeus med kostymer Foto: Agnete Brun
Kjøp
Spilles
20. november–15. januar
SCENE
Hovedscenen
Varighet
3 t / 1 pause

Klassisk moro for folk flest!

Når komiker Vidar Magnussen debuterer som regissør i Operaen, er det med høy partyfaktor, utrolig avansert samfunnskritikk, en mengde sauer og bra musikk.

Dette er hva du trenger nå: en ellevill gudeverden der det er evig fest og deilig can-can! Det er i hvert fall det Evrydike vil ha. Hun er lei den kjedelige Orfeus, som hun har måttet dilte etter helt historisk lenge. Nå er det på tide å si nei‚ på tide å le, på tide med operette!

Hva er operette?
Opera – du tror det er alvor: kjærleik og død, stor sorg og lite sprell. Folk tror det. Folk tar feil. Møt operaens ville lillesøster: operetta!

Operetta tuller med opera, med oss mennesker, med guder, med alt seriøst. Og i Orfeus i underverdenen tuller vi på norsk, i en helt ny gjendiktning av den klassiske myten.

Mytisk bra sang

Det finnes mange operaer om Orfeus – han som mister dama si, men som synger så bra at han får komme inn i selve dødsriket og hente henne. Men hva om Orfeus egentlig er glad for å slippe Evrydike? Og hva om hun egentlig ikke vil bli redda?

Folk liker dette

Offenbachs operette er en sånn alternativ versjon. Den leker med myten, med overklassens smak og maktsyke myndigheter. I Paris i 1858 syntes noen det var krenkende; andre synes det var befriende deilig. Både fansen og de krenka ville mene masse om Orfeus i underverdenen. Og alle ble like så godt skrevet inn i forestillingen som «Den offentlige mening». Hos oss heter hen Folk, og Folk mener mye om det meste: om opera, om historien og hvordan den skal ende. Men hvordan det ender, sier vi ikke her. Folk liker ikke spoilere.

Vidar Magnussen debuterer i Operaen

Skuespilleren, komikeren, manusforfatteren og regissøren Vidar Magnussen er kjent fra TV-serier som Magnus, Snøfall og Side om side. Han har vunnet Heddaprisen for «beste mannlige skuespiller» for rollen som seremonimesteren i Shockheaded Peter ved Det Norske Teatret, og Komiprisen i klassen for «årets gjennombrudd» i forestillingen Mascarade på Den Nationale Scene. Han har hatt regi på suksessene The Book of Mormon og Charlie og sjokoladefabrikken ved Det Norske Teatret, og debuterer med dette som regissør ved Operaen.

  • NB! Det vil bli benyttet mindre mengder scenerøyk under denne forestillingen.
  • I forkant av premieren, 8. desember kl. 18.00, ønsker vi velkommen til før-fest og samtale med operasjef Randi Stene, regissør Vidar Magnussen og forfatter av boka De greske mytene, Inger Merete Hobbelstad, i Operaens foajé.

Kunstnerisk team og medvirkende

  • Musikk
    Jacques Offenbach
  • Orginaltittel
    Orphée aux enfers
  • Libretto
    Hector Crémieux, Ludovic Halévy
  • Norsk gjendiktning
    Matilde Holdhus
  • Musikalsk ledelse
    Tobias Ringborg / Daniel Reith
  • Regi
    Vidar Magnussen
  • Scenografi
    Gjermund Andresen
  • Kostymer
    Ingrid Nylander
  • Lysdesign
    Torkel Skjærven
  • Koreografi
    Stian Danielsen
  • Medvirkende
    Operakoret, Operaorkestret
    • Orfeus
        • 8. des 2021 19.00
        • 11. des 2021 18.00
        • 28. des 2021 18.00
        • 30. des 2021 18.00
        • 6. jan 2022 19.00
        • 12. jan 2022 19.00
        • 14. jan 2022 19.00
        • 15. jan 2022 18.00
        • 9. des 2021 19.30
        • 17. des 2021 18.00
        • 21. des 2021 19.30
        • 29. des 2021 18.00
        • 31. des 2021 13.00
    • Evrydike
        • 8. des 2021 19.00
        • 17. des 2021 18.00
        • 21. des 2021 19.30
        • 29. des 2021 18.00
        • 31. des 2021 13.00
        • 9. des 2021 19.30
        • 11. des 2021 18.00
        • 28. des 2021 18.00
        • 30. des 2021 18.00
        • 6. jan 2022 19.00
        • 12. jan 2022 19.00
        • 14. jan 2022 19.00
        • 15. jan 2022 18.00
    • Folk
        • 8. des 2021 19.00
        • 9. des 2021 19.30
        • 11. des 2021 18.00
        • 17. des 2021 18.00
        • 21. des 2021 19.30
        • 28. des 2021 18.00
        • 29. des 2021 18.00
        • 30. des 2021 18.00
        • 31. des 2021 13.00
        • 6. jan 2022 19.00
        • 12. jan 2022 19.00
        • 14. jan 2022 19.00
        • 15. jan 2022 18.00
    • Pluto
        • 8. des 2021 19.00
        • 11. des 2021 18.00
        • 28. des 2021 18.00
        • 30. des 2021 18.00
        • 6. jan 2022 19.00
        • 12. jan 2022 19.00
        • 14. jan 2022 19.00
        • 15. jan 2022 18.00
        • 9. des 2021 19.30
        • 17. des 2021 18.00
        • 21. des 2021 19.30
        • 29. des 2021 18.00
        • 31. des 2021 13.00
    • Jupiter
        • 8. des 2021 19.00
        • 11. des 2021 18.00
        • 28. des 2021 18.00
        • 30. des 2021 18.00
        • 6. jan 2022 19.00
        • 12. jan 2022 19.00
        • 14. jan 2022 19.00
        • 15. jan 2022 18.00
        • 9. des 2021 19.30
        • 17. des 2021 18.00
        • 21. des 2021 19.30
        • 29. des 2021 18.00
        • 31. des 2021 13.00
    • John Styx
        • 8. des 2021 19.00
        • 9. des 2021 19.30
        • 21. des 2021 19.30
        • 29. des 2021 18.00
        • 31. des 2021 13.00
        • 6. jan 2022 19.00
        • 12. jan 2022 19.00
        • 15. jan 2022 18.00
        • 11. des 2021 18.00
        • 17. des 2021 18.00
        • 28. des 2021 18.00
        • 30. des 2021 18.00
        • 14. jan 2022 19.00
    • Merkur
        • 8. des 2021 19.00
        • 9. des 2021 19.30
        • 11. des 2021 18.00
        • 17. des 2021 18.00
        • 21. des 2021 19.30
        • 28. des 2021 18.00
        • 29. des 2021 18.00
        • 30. des 2021 18.00
        • 31. des 2021 13.00
        • 6. jan 2022 19.00
        • 12. jan 2022 19.00
        • 14. jan 2022 19.00
        • 15. jan 2022 18.00
    • Bacchus
        • 8. des 2021 19.00
        • 9. des 2021 19.30
        • 11. des 2021 18.00
        • 17. des 2021 18.00
        • 21. des 2021 19.30
        • 28. des 2021 18.00
        • 29. des 2021 18.00
        • 30. des 2021 18.00
        • 31. des 2021 13.00
        • 6. jan 2022 19.00
        • 12. jan 2022 19.00
        • 14. jan 2022 19.00
        • 15. jan 2022 18.00
    • Mars
        • 8. des 2021 19.00
        • 11. des 2021 18.00
        • 28. des 2021 18.00
        • 30. des 2021 18.00
        • 9. des 2021 19.30
        • 17. des 2021 18.00
        • 21. des 2021 19.30
        • 29. des 2021 18.00
        • 31. des 2021 13.00
        • 6. jan 2022 19.00
        • 12. jan 2022 19.00
        • 14. jan 2022 19.00
        • 15. jan 2022 18.00
    • Diana
        • 8. des 2021 19.00
        • 9. des 2021 19.30
        • 11. des 2021 18.00
        • 17. des 2021 18.00
        • 21. des 2021 19.30
        • 28. des 2021 18.00
        • 29. des 2021 18.00
        • 30. des 2021 18.00
        • 31. des 2021 13.00
        • 6. jan 2022 19.00
        • 12. jan 2022 19.00
        • 14. jan 2022 19.00
        • 15. jan 2022 18.00
    • Juno
        • 8. des 2021 19.00
        • 9. des 2021 19.30
        • 21. des 2021 19.30
        • 29. des 2021 18.00
        • 31. des 2021 13.00
        • 6. jan 2022 19.00
        • 12. jan 2022 19.00
        • 15. jan 2022 18.00
        • 11. des 2021 18.00
        • 17. des 2021 18.00
        • 28. des 2021 18.00
        • 30. des 2021 18.00
        • 14. jan 2022 19.00
    • Venus
        • 8. des 2021 19.00
        • 9. des 2021 19.30
        • 11. des 2021 18.00
        • 17. des 2021 18.00
        • 21. des 2021 19.30
        • 28. des 2021 18.00
        • 29. des 2021 18.00
        • 30. des 2021 18.00
        • 31. des 2021 13.00
        • 6. jan 2022 19.00
        • 12. jan 2022 19.00
        • 14. jan 2022 19.00
        • 15. jan 2022 18.00
    • Cupido
        • 8. des 2021 19.00
        • 9. des 2021 19.30
        • 11. des 2021 18.00
        • 17. des 2021 18.00
        • 21. des 2021 19.30
        • 28. des 2021 18.00
        • 29. des 2021 18.00
        • 30. des 2021 18.00
        • 31. des 2021 13.00
        • 6. jan 2022 19.00
        • 12. jan 2022 19.00
        • 14. jan 2022 19.00
        • 15. jan 2022 18.00
    • Minerva
        • 8. des 2021 19.00
        • 9. des 2021 19.30
        • 11. des 2021 18.00
        • 17. des 2021 18.00
        • 21. des 2021 19.30
        • 28. des 2021 18.00
        • 29. des 2021 18.00
        • 30. des 2021 18.00
        • 31. des 2021 13.00
        • 6. jan 2022 19.00
        • 12. jan 2022 19.00
        • 14. jan 2022 19.00
        • 15. jan 2022 18.00
    • Morfeus
        • 8. des 2021 19.00
        • 9. des 2021 19.30
        • 11. des 2021 18.00
        • 17. des 2021 18.00
        • 21. des 2021 19.30
        • 28. des 2021 18.00
        • 29. des 2021 18.00
        • 30. des 2021 18.00
        • 31. des 2021 13.00
        • 6. jan 2022 19.00
        • 12. jan 2022 19.00
        • 14. jan 2022 19.00
        • 15. jan 2022 18.00
    • Tysk publikummer
        • 8. des 2021 19.00
        • 9. des 2021 19.30
        • 11. des 2021 18.00
        • 17. des 2021 18.00
        • 21. des 2021 19.30
        • 28. des 2021 18.00
        • 29. des 2021 18.00
        • 30. des 2021 18.00
        • 31. des 2021 13.00
        • 6. jan 2022 19.00
        • 12. jan 2022 19.00
        • 14. jan 2022 19.00
        • 15. jan 2022 18.00
    • Danser
        • 8. des 2021 19.00
        • 9. des 2021 19.30
        • 11. des 2021 18.00
        • 17. des 2021 18.00
        • 21. des 2021 19.30
        • 28. des 2021 18.00
        • 29. des 2021 18.00
        • 30. des 2021 18.00
        • 31. des 2021 13.00
        • 6. jan 2022 19.00
        • 12. jan 2022 19.00
        • 14. jan 2022 19.00
        • 15. jan 2022 18.00
        • 8. des 2021 19.00
        • 9. des 2021 19.30
        • 11. des 2021 18.00
        • 17. des 2021 18.00
        • 21. des 2021 19.30
        • 28. des 2021 18.00
        • 29. des 2021 18.00
        • 30. des 2021 18.00
        • 31. des 2021 13.00
        • 6. jan 2022 19.00
        • 12. jan 2022 19.00
        • 14. jan 2022 19.00
        • 15. jan 2022 18.00
        • 8. des 2021 19.00
        • 9. des 2021 19.30
        • 11. des 2021 18.00
        • 17. des 2021 18.00
        • 21. des 2021 19.30
        • 28. des 2021 18.00
        • 29. des 2021 18.00
        • 30. des 2021 18.00
        • 31. des 2021 13.00
        • 6. jan 2022 19.00
        • 12. jan 2022 19.00
        • 14. jan 2022 19.00
        • 15. jan 2022 18.00
      • Panisara Wanlopbanhan
        • 8. des 2021 19.00
        • 9. des 2021 19.30
        • 11. des 2021 18.00
        • 17. des 2021 18.00
        • 21. des 2021 19.30
        • 28. des 2021 18.00
        • 29. des 2021 18.00
        • 30. des 2021 18.00
        • 31. des 2021 13.00
        • 6. jan 2022 19.00
        • 12. jan 2022 19.00
        • 14. jan 2022 19.00
        • 15. jan 2022 18.00
        • 8. des 2021 19.00
        • 9. des 2021 19.30
        • 11. des 2021 18.00
        • 17. des 2021 18.00
        • 21. des 2021 19.30
        • 28. des 2021 18.00
        • 29. des 2021 18.00
        • 30. des 2021 18.00
        • 31. des 2021 13.00
        • 6. jan 2022 19.00
        • 12. jan 2022 19.00
        • 14. jan 2022 19.00
        • 15. jan 2022 18.00
      • Stian Bergdølmo
        • 8. des 2021 19.00
        • 9. des 2021 19.30
        • 11. des 2021 18.00
        • 17. des 2021 18.00
        • 21. des 2021 19.30
        • 28. des 2021 18.00
        • 29. des 2021 18.00
        • 30. des 2021 18.00
        • 31. des 2021 13.00
        • 6. jan 2022 19.00
        • 12. jan 2022 19.00
        • 14. jan 2022 19.00
        • 15. jan 2022 18.00

Handling

Handling

Historien om Orfeus og Evrydike – kan du den? Evrydike dør fra Orfeus, og ved hjelp av musikkens kraft henter han henne tilbake fra dødsriket. Orfeus i underverdenen snur myten om det elskende paret på hodet:

I menneskeverdenen

Evrydike kan ikke fordra sin fiolinspillende mann, Orfeus. Hun har forelsket seg i Aristeus, som viser seg å være Pluto, gud over dødsriket. Han har kommet for å ta livet av Evrydike og sende henne til underverdenen for evig tid. Orfeus finner ut dette og jubler – for han kan heller ikke utstå Evrydike. Den Offentlige Mening (i vår versjon kalt Folk) vil at handlingen skal fortsette og overtaler Orfeus til likevel å gjøre et forsøk på å redde henne. Jaja, får vel prøve det da.

I gudeverdenen

For å finne Evrydike, reiser Orfeus og Folk til himmelen. Der oppe hersker Jupiter over en hel gjeng av guder. Men han sliter med å holde styr på dem, og de på sin side synes lederstilen hans er gammeldags, kjedelig og urettferdig – særlig for kvinner.

Pluto ankommer og avslører at han har fått seg en menneskelig elsker. Jupiter blir sjalu og vil følge med Pluto for å møte denne Evrydike. Da gjør gudene opprør: de vil også til underverdenen, så de ikke dør av kjedsomhet. Idet Orfeus endelig kommer fram til Jupiter og gjengen, er det dit er gudene på vei. God timing, egentlig, for dit vil jo Orfeus òg. Folk er henrykt over at historien går i riktig retning.

I underverdenen

Nede i underverdenen kjeder Evrydike seg maksimalt. Det var visst ikke så gøy likevel. I tillegg plages hun av menn som vil tafse på henne og er blitt mektig lei hele manneopplegget. For å komme seg inn til Evrydike, gjør Jupiter seg om til en flue. Kjempeklokt. Som flue prøver han å legge an på henne. Megalurt. Evrydike begynner å skjønne at hun ikke trenger disse dumme mennene – hun vil heller vil stå på egne bein.

Gudene kommer, og det blir kjempestor fest. Til slutt kommer også Orfeus og møter Evrydike i underverdenen. Men da han skal følge myten om IKKE å snu seg for å se om hun følger etter ham, blir det hele en forglemmelig parentes, for Evrydike gir fullstendig faen. Folk er midt på treet fornøyd. Da er det best å avslutte det hele med litt can-can!

 

 

Tolkninger av Orfeus-myten

KJÆRLIGHET OG KUNST — ELLER OMVENDT

Myten om Orfeus i underverdenen er en tragisk kjærlighetshistorie og en uløselig gåte. Er det noe rart den har blitt udødelig?

Tekst: Inger Merete Hobbelstad

De gamle greske mytene forteller at ingen kunne synge som Orfeus. Når han sang og spilte på lyren sin, som var en gave fra guden Apollon, lød det så vakkert at trærne selv rykket opp røttene sine og kom nærmere for å høre musikken. Han var gift med Evrydike, men hun døde fra ham. Orfeus bega seg til underverden for å be dødsguden Hades om å gi ham Evrydike tilbake. Da han sto foran Hades, sang han om sorgen og savnet etter Evrydike så selv dødsrikets hersker ble rørt. Hades sa at Orfeus kunne ta Evrydike med seg tilbake til menneskenes verden, på én betingelse. Hun skulle gå bak ham hele veien, og hvis han snudde seg og så på henne, ville hun gli ned i dødsriket og forbli blant de døde. Orfeus gikk avsted, men like før han var oppe i sollyset igjen, klarte han ikke mer, snudde seg, og så på Evrydike, som straks forsvant for ham igjen.

Når man forårsaker sitt eget nederlag

Fortellingen om Orfeus og Evrydike er en tragisk kjærlighetshistorie om to som elsker hverandre, som nesten får hverandre, men så skilles ad for godt. Bare dette er i utgangspunktet nok til å inspirere senere generasjoner av diktere, kunstnere og komponister.

Men når denne historien er spesielt seiglivet, har det også å gjøre med at den er en emosjonell og psykologisk tugge, en knute som ikke vil opp. For det er ikke ytre krefter som holder paret fra hverandre, ikke krig eller andre elskere eller motvillige familier. Det er ikke en gang døden, for Orfeus overvinner døden, med musikken han skaper. Det er Orfeus selv som forårsaker sitt eget nederlag, fordi han snur seg, selv om han vet at han ikke må.

Menneskenes skyggefulle kjellere

De gamle greske tekstene gir ikke noe godt svar på hvorfor. De romerske dikterne, som skriver sine versjoner flere hundre år senere, er nesten like knappe. Han snur seg av tvil, skriver Hyginus, en forfatter som levde og virket på keiser Augustus’ tid. Han snur seg av lengsel, skriver hans samtidige, den store poeten Ovid, som har forfattet en av de mest berømte versjonene av historien om Orfeus og Evrydike i sine Metamorfoser. Mer har ikke moderne lesere å gå på.

Den som vil forstå Orfeus, må gå ned i de skyggefulle kjellerne av det menneskelige, der vi gjør ting vi vet ikke er kloke og saboterer våre egne mest dyrebare prosjekter. Der det bor krefter og behov som driver oss til å gjøre valg som vi vet vi kommer til å angre på.

Gåten Orfeus gjør også at det er en historie med et stort tolkningsrom. De som gjendikter myten på ny, må selv fylle inn tomrommet og lade verket med en antydning om hva de tror egentlig skjer. Det finnes et utall malerier som forestiller Orfeus i øyeblikket før han snur seg, eller i øyeblikket etter, idet Evrydike forsvinner. Og det finnes, så klart, astronomiske mengder musikkstykker og operaer om samme historie. De som gir Orfeus tone og form og farge på denne måten, må også gi ham noe de gamle tekstene ikke gir grunnlag for. Hva slags følelse lader de akkordene med? Hva slags uttrykk ser de for seg at ansiktet hans har? Frykt? Tvil? Lengsel? Begjær? En uro som ikke kan døyves med annet enn visshet, selv om det er en visshet som koster ham alt han har kjært?

Det ubegripelige i å bli elsket

I sommer ga jeg ut De greske mytene — Guder og helter fra de gamle fortellingene, der jeg gjenforteller mytene for store barn og tenåringer. Der stod jeg overfor det gamle mysteriet Orfeus, og måtte velge hvordan jeg skulle forstå sangerens uforståelige handling. Jeg så for meg at Orfeus kunne være en mann som elsker høyt, men som ikke helt kan tro på at kjæresten elsker ham like høyt tilbake. Det kan tross alt være noe nesten ubegripelig over det å bli elsket av noen du selv er forelsket i, over at du, med de feil og mangler du kjenner så altfor godt til, kan vekke slike følelser i en du selv synes er storartet. Kanskje, tenkte jeg, begynner Orfeus å tvile på om Evrydike ønsker å være hos ham like sterkt som han selv ønsker å ha henne hos seg. Kanskje begynner han å tro at hun kanskje ikke går der etter ham, på stien som fører opp og ut av dødsriket. Kanskje det er derfor han snur seg.

Det hører med til historien at en kjærlighetshistorie som er så tragisk, og så berømt, også egner seg godt for parodier. Det tragiske trengs ofte bare å skrus noen få knepp til siden før det blir komisk. Og i Jacques Offenbachs Orfeus i underverden er intrigen enkelt snudd på hodet: Hva hvis Orfeus egentlig er lettet over å bli kvitt kona? Hva hvis det er ytre hensyn, til romantiske forestillinger og borgerlig anstendighet, som gjør at han må begi seg ut på en livsfarlig reise? Avstanden mellom litteraturens romantikk og hverdagen i et ekteskap kan være kosmisk, noe vitsemakere til enhver tid har visst å benytte seg av.

Et glimt av inspirasjon

Men så handler ikke denne myten bare om kjærlighet. Den handler også om kunst, om en sanger som klarer å frembringe den vakreste musikken noen har hørt. Det er mange, deriblant forfatteren Maruice Blanchot, som har ment at Evrydike først og fremst er en idé, et glimt av inspirasjon. Hun er det som gjør Orfeus’ musikk uimotståelig, men som han ikke kan gripe og ikke kan eie, for da forsvinner hun. Som Blanchot skriver: Hun er «det dypt dunkle punktet som kunsten, begjæret, døden og natten synes å strekke seg mot». Dette er en velkjent følelse for alle som har forsøkt å skape noe kunstnerisk: De kan gå rundt med en tanke, en fornemmelse, som virker så original og så nydelig — men idet de skal konkretisere den, trykke ned den ene tastaturbokstaven etter den andre, gripe penselen med sine svært så menneskelige og klønete hender, kan det være kolossalt vanskelig å fange essensen i det som var inspirasjonen. Evrydike svever vekk.

Et av de fineste kunstverkene som er inspirert av Orfevs og Evrydike, er Auguste Rodins statue fra 1893. Orfeus skygger foran øynene med hånden, mens Evrydike svever rundt ham og bak ham, som en ånd. Han ser ikke på henne, ennå, likevel omslutter hun ham, som om hun er luften han puster inn. Og slik kan det vel føles både å være forelsket og å være grepet av inspirasjon, og dermed bli hentet ut av seg selv, til noe som er like storslagent som det er vanskelig å definere.

Hva er en operette?

Og er opera overklasse-klassisk eller for folk flest? 

Tekst: Hedda Høgåsen-Hallesby 

Opera har et image-problem: Mange tror det er en kunstform for fiffen. Kanskje ikke så rart – kunstformen oppsto blant fyrstehoff i Italia på begynnelsen av 1600-tallet. Her bestilte rike familier operaer for å vise hvor bra fester de kunne lage. På scenen ønsket de seg sterke guder som speilet deres egen storhet og rikdom.  

Siden starten har opera vært en dyr affære.  «Det eneste som er dyrere enn krig, er opera», sies det. Grunnen er det store mannskapet som kreves, både på og bak scenen. 

Men opera er ikke for fiffen – i hvert fall ikke bare – verken da eller nå. For opera utviklet seg raskt til noe folk flest elsket. I 1637 kom det første offentlige operabygget, Teatro San Cassiano i Venezia, og på kort tid reiste det seg 16 nye operahus bare i denne ene italienske byen! Her fikk opera raskt høy show-faktor, med store kostymer inspirert av karnevalene, imponerende arier og kastratsangere som ofret manndommen for en overnaturlig stemme. Det folkelige ble storslått, dyrt, megalomansk. 

Seriøst useriøst 

Beveger vi oss gjennom operahistorien, ser vi en stadig pendling mellom det grandiose og det enklere, mellom guder og folk, men også mellom det morsomme og det alvorlige.  

På 1700-tallet delte italiensk opera seg i to: den seriøse retningen, kalt seria, og den lettere, komiske varianten, kalt buffa – som først oppsto som lette pauseinnslag i de seriøse operaforestillingene. Disse ble så populære at de etter hvert ble framført for seg selv, og stilen spredte seg til Frankrike, som da fikk sin opéra comique, i kontrast til grand opéra. I opéra comique snakket sangerne mellom numrene, på publikums eget språk. Stykkene var kortere og gjerne komiske. Innholdsmessig sparket de ofte oppover, mot overklassen, deres smak og stil, og deres (selv)høytidelige opera.  

Flere komponister skrev verker i begge stiler. Mozart, for eksempel, skrev både seriøse operaer i den italienske seria-stilen, som La clemenza di Tito, og opera buffa, som Figaros bryllup, og den tyske varianten av den lettere operaformen, Singspiel, som Tryllefløyten.  

I operafamilien har den seriøse storesøstera og den mer opposisjonelle lillesøstera fulgt og påvirket hverandre tett. Utviklingen av disse formene har også skjedd som direkte resultat av sosiale, økonomiske og samfunnsmessige forhold, som klasseskiller, revolusjoner og statlige reguleringer. Det var slik Orfeus i underverdenen ble til – og med den en ny gren av komisk eller lettere opera, som skulle få mange forgreninger videre: operetten. 

Grenser for gøy 

I 1806, da Napoleon I regjerte, kom det en rekke regler for kulturlivet i Paris.  Ved byens mange småteatre, der lavere klasser ble underholdt, foregikk det visstnok lugubre ting, som tiltrakk seg stadig flere folk. For å skape tydelige skiller mellom høy- og lavkultur, delte de keiserlige myndighetene opp byens scener i fire kategorier av scener: Øverst tronet Théatre Français og Opéra national de Paris, under var Opéra comique plassert, og nederst lå vaudeville- og revyscenene. Det var bare teatret og operaen på toppen som fikk lov til å bruke store orkestre og ha mer enn fire aktører på scenen om gangen. Slik satte de effektivt en stopper for deilige, ville can-can-opptrinn på revyteatrene, der danserne ofte var prostituerte og visstnok ikke hadde noe under skjørtene de sparket opp. Samtidig skapte man effektivt et hierarki mellom scenehusene – og publikumsgruppene som vanket der. Det skulle være stas å være overklasse!  

Hvem som er overklasse handler ikke bare om politisk makt, men selvfølgelig også om penger. I løpet av første halvdel av 1800-tallet vokste et nytt borgerskap fram i Paris, som via handel og industri ble rikere enn adelen. Disse ville gjerne være overklasse-klassiske og etterapet adelens vaner, som å gå i operaen og teatret. Samtidig hadde de ikke adelens bakgrunn eller referanser. Stykker som bygde på de greske klassikerne – Elektra, Medea og Orfeus – var ikke noe de kjente til fra før, og ble oppfattet som kjedelige. Markedet for klassikere for folk flest var derfor stort. 

Da loven mot å ha mer enn fire karakterer på scenen ble opphevet i 1858, kastet Jacques Offenbach seg rundt og skapte et verk nettopp for dette publikummet, som ble en kjempesuksess. Orphée aux enfers fikk sin første premiere som en opéra bouffon ved Théâtre des Bouffes-Parisiens i oktober samme år. Her gjør Offenbach og librettistene Hector Crémieux og Ludovic Halévy implisitt narr av Napoleons regime, i form av Jupiter og hans skrudde lederskap, som gudene gjør opprør mot, og til musikk som siterer Marseillaisen. De leker seg med adelskapets greske myter og seriøse operastil, men med kjærlighet til mytene og sjangeren de bygger på. Siegfried Kracauer, som står bak den første store Offenbach-biografien i 1937, skriver «Offenbachs oppdrag var å avsløre de hellige fantasi-bildene som tyranniserer menneskeheten, men han ga sin velsignelse til enhver genuin menneskelig følelse han møtte på veien». 

Operetten blir til 

Med verker som Orfeus i underverdenen og Den skjønne Helena og over 100 andre titler utviklet Offenbach en helt ny form – operetten – som bygde på opéra comique. I 1860-årene var det hans operetter som dominerte scenene i Paris, og snart også i andre europeiske storbyer. Sjangeren ble særlig populær i Wien, som hadde liknende sosiale forhold som Paris, med et sterkt adelskap og et voksende borgerskap, som både etterapet og lekte med overklassens smak. På 1870-tallet fikk Wien sin egen operettestil, med komponister som Franz von Suppé og Johan Strauss den yngre. Rundt århundreskiftet brakte komponister som Lehár og Káláman inn noe nytt til operetten, med musikk inspirert av folkemusikk fra Ungarn og Balkan. På 1920- og 30-tallet tok Berlin over som sentrum for operettene, før musikalene mer og mer overtok etter krigen.  

Operetten har flere likheter med musikalen, men skiller seg ved å ligge nærmere opphavet, opera. For det første er musikken er akustisk og framføres uten teknisk forsterkning, noe som krever operaskolerte sangere. For det andre bygger operettene ofte på og leker seg med operaenes tema og stil.   

Opera har i århundrer vært noe folket og adelskapet har delt på. Uten denne dynamikken mellom ulike stiler, men også mellom folk og fiff, lett og tung, gud og hvermann, hadde operahistorien sett helt annerledes ut, og antakelig vært mye fattigere – ikke på økonomiske ressurser, men på utrykk og innhold.  

Opera for folk flest 

Opera er heller ikke for fiffen i dag – i hvert fall ikke bare! Etter at Den Norske Opera & Ballett etablerte seg i Bjørvika, er antallet publikummere doblet. Over 300 000 så årlig en opera- eller ballettforestilling før pandemien brøt ut – og så mye fiff er det vanskelig å argumentere for at det er i Oslo-området!  

Og i Operaen er det også plass til operetten, som har fulgt i skjørtene på opera i lang tid, for å leke og tulle med det overklasse-klassiske og for å gjøre det til sitt – med beundring i blikket og kjærlighet til menneskestemmen.  

 

Lyd og bilde

Vidar Magnussen drar raskt igjenom hva du kan vente deg

Pris
100–900 kr
Språk
norsk
Tekstet på
norsk og engelsk
Merk!
Endret spilleplan
  • torsdag 2. desember
    19:00 / Hovedscenen
    Kansellert
  • onsdag 8. desember
    19:00 / Hovedscenen
  • torsdag 9. desember
    19:30 / Hovedscenen
  • lørdag 11. desember
    18:00 / Hovedscenen
  • torsdag 16. desember
    19:00 / Hovedscenen
    Kansellert
  • fredag 17. desember
    18:00 / Hovedscenen
  • tirsdag 21. desember
    19:30 / Hovedscenen
  • tirsdag 28. desember
    18:00 / Hovedscenen
  • onsdag 29. desember
    18:00 / Hovedscenen
  • torsdag 30. desember
    18:00 / Hovedscenen
  • fredag 31. desember
    13:00 / Hovedscenen
  • torsdag 6. januar
    19:00 / Hovedscenen
    Kjøp Få billetter
  • onsdag 12. januar
    19:00 / Hovedscenen
    Kjøp Få billetter
  • fredag 14. januar
    19:00 / Hovedscenen
  • lørdag 15. januar
    18:00 / Hovedscenen