Operahuset vårt ligger langs en kulturell akse som de siste årene har blitt en flott museumsløype – fra MUNCH i Bjørvika, via det nye Nasjonalmuseet, til Astrup Fearnley på Tjuvholmen. Kanskje noen tenker på opera som et museum for gamle verker. På en måte er det rett, samtidig er det helt feil. For verkene vi viser fram, er ikke avsluttet – de skapes på nytt, i møte mellom fortellingene de bærer med seg, oss som setter dem i scene, og dere som opplever dem. 

Operaene vi møter – og historiene om hvordan de er blitt tolket og iscenesatt gjennom tidene – kommer ofte med problematisk bagasje. Otello er et slikt verk, der hovedpersonen er annerledes på grunn av sin hudfarge og etnisitet, muslimene er fiender, og kvinnen er en idyllisert, hvit skjønnhet som ofrer alt for sin mann – til og med livet. 

Noen vil kanskje mene at vi derfor bør la slike operaer bli liggende i arkivene. Det mener ikke vi. De utfordringene disse verkene bringer med seg, er en grunn til å studere dem grundigere – ikke som gjenstander i et museum, men som møter mellom mennesker og deres kompleksitet. Det krever at vi trer inn i rommene de åpner, slik vi gjør i Georg Zlabingers nye produksjon av Otello. 

Når teppet går opp, møter vi noe som kan minne om et museum. Snart viser det seg å være mer av et eksploratorium, som inviterer oss til å undersøke noen av de mange ulike lagene som utgjør Verdis Otello.  

Denne operaen retter søkelyset mot temaer som fortsatt er brennende aktuelle: konsekvensene av krig, religiøse motsetninger, vold i nære relasjoner, og følelsen av utenforskap. Ikke minst skildrer den hvordan sjalusi – en følelse mange kjenner igjen, men få vil innrømme at de har, kan drive oss til grensen av det menneskelige. Samtidig kan vi se Otello som en del av Vestens representasjoner av resten av verden som går lenger tilbake enn Shakespeares drama, som operaen er basert på.  

Når vi ser Otello, er det mulig å få øye på flere ting på en gang. Det er nettopp det som gjør det til et verk som har overlevd tidens tann: det fortelles i nye versjoner, og oppleves stadig som relevant. 

En ting er hva vi ser, men hva hører vi? Med Otello kulminerer ikke bare Verdis fantastiske karriere, men også en lang italiensk operatradisjon, som hadde vist hvordan musikk gir liv til følelser – også de mørke og tabubelagte. 

Otello er et gjennomkomponert verk, der musikken følger dramaet tett. Uten forvarsel kastes vi inn i en voldsom lydmur av en storm og ut på en detaljert musikalsk reise mot en tragedie det er umulig å rømme fra.  

Denne intense opplevelsen er det Operaorkestret, Operakoret og Barnekoret som skaper, under ledelse av Julia Jones. Hun er en stødig kaptein, som ikke dveler i sentimentalitet, men som følger både musikkens og dramaets minste bevegelser – fra den ville, synkoperte åpningsakkorden, over det sorgfulle engelske hornet i siste akten, med musikkhistoriens flotteste kontrabass-parti, til den siste kadensen ebber ut med Otellos siste pust.  

På scenen presenterer vi en perlerekke av solister, primært fra vårt eget ensemble: Astrid Nordstad, Eirik Grøtvedt, Magnus Staveland, Ludvig Lindström, Johannes Nikolai Aas og Pietro Simone. I spissen står de tre dramaet kretser rundt: Daniel Johansson er en heroisk og sårbar Otello; Yngve Søberg som en Jago som ikke bare er manipulerende, men også merket av sin historie, og Marita Sølberg, hvis fantastiske stemme minner oss om hvordan kvinnene i opera – til tross for stereotype roller og brutale skjebner – igjen og igjen overlever og rører oss dypt. 

Nå er det dere som inviteres inn i operarommet – til å skape denne fortellingen sammen med oss. Hva Otello vil bety for deg, gjenstår å se.  

Velkommen! 

Randi Stene, 
operasjef